Holder liv i fars tradisjon med Julegryta

– Mor er veldig gavmild og tenker alltid på andre, sier datter Rønnaug Marie Kjærstad (59).

I et eget hjørne av Williams kaffebar sitter et par elskverdige eidskoginger i en grønn rokokkosofa.

– Det er jo to mil hit. Men om far ikke hadde et spesielt ærend til Kongsvinger, så måtte han bare kjøre inn når han visste at gryta var satt fram. Han var så nøye med det, og derfor vil jeg fortsette i hans ånd, sier enken etter Arne Edgar.

Livet ut kalte ekteparet hverandre bare for far og mor, de fikk over 60 år sammen. Som pensjonist tok også bonden sjøl noen grytevakter.

Og det å gi penger til Frelsesarmeen var et like naturlig gjøremål i adventstiden for far, som det var å bake sju slag for mor.

– Nå har jeg fått ordnet det til jul, i alle fall, sier Gerd Johanne om årets rause pengegave fra kårhuset på gården Matrand.

Tredje gangen gjelder det

En som er utrolig takknemlig for familiens donasjon, er en kar som tok sin første grytevakt allerede som 14-åring i hjembyen Narvik.

Offiser Leif-Erling Fagermo (67) er leder i Kongsvinger korps (kirke og nærmiljøsenter) på niende året, selv om han først nektet plent å flytte hit.

Til stedet der Frelsesarmeen hadde blitt lagt ned – og gjenoppstått – to ganger før. Sist for litt under et kvart århundre siden. Men det var bare å følge ordren de hadde fått.

For kona, offiser Anne-Beth Fagermo (69), sa at hit skulle de – selv om han syntes aldri så mye synd på de som bodde her oppe i denne triste byen inn mot svenskegrensen.

– Hver gang vi tidligere hadde vært her på besøk, så pleide Leif-Erling å si "Takk Gud for at vi får reise herifra". Men etter to uker spurte han om vi kunne kjøpe hus her, ler hun.

For alt skulle snu. Det gikk fra smått til stort.

– Vi har aldri vært noe sted hvor Frelsesarmeen har vært så anerkjente i byen, som her. Vi flyttet jo fra et bittelite lokale til det her, og det har bare eksplodert med folk. Det gjelder jo både arbeidet for barn og for voksne, forteller han opprømt.

Menigheten teller nå 50 soldater og tilhørige. På gudstjenestene søndag kveld kan de være opp mot 100 stykker.

– Det har vært et eventyr for oss.

Lederparet har også ansvaret for Frelsesarmeens korps på Flisa og i Nord-Odal. Men energi har de heldigvis nok av, noe som kommer godt med når de har sju julegryter å se til her i traktene.

Magnor og Skotterud er to andre, faste steder de samler inn penger hver jul. De har også tre gryter i sving i selve Kongsvinger.

Selv har han alltid likt å stå ved Julegryta, eller på gata for å selge Krigsropet. Det er gjerne slik han kommer i kontakt med folk – også i Kongsvinger.

Gir Julenummeret til de som gir

– Det er jo spennende hvor mye vi får inn i denne adventstiden, sier Inge Kristoffer Walla (85).

Den utflytta helgelendingen debuterte som grytevakt i fjor jul. Til sammen har han lovet å ta seks–syv vakter i år.

Nå sitter han ved juletreet inne i varmen på Kongssenteret, og blinker til fotografen gjennom kameralinsen. Foran seg har sjarmøren en bunke av Krigsropets julenummer.

– Vi deler dem ut til alle som gir en gave, hvis de vil ha.

– Hva liker du med å være grytevakt?

– Se folk og treffe folk! Det er hyggelig å sitte her.

– Er givergleden stor?

– Det er litt ymse. Noen dager er det mange som gir. Men de kan jo ha gitt før, og så går de forbi neste gang.

Ifølge Anne-Beth var det adskillig mindre i Julegryta da de kom til Kongsvinger.

– Ja, det var vel kanskje lite i forhold til i år, korrigerer Leif-Erling.

– Men det er ikke det stedet i landet hvor man gir mest i gryta, parerer Anne-Beth.

– Vi har fått veldig bra med penger fra lokale bedrifter, understreker Leif-Erling.

Og de er nærmest blitt overlesset med fine julepresanger.

Inne på handlesenteret løper Oda Beate Lerheim (30), bærekrafts- og markedsansvarlig i Norske Backer, rundt. Med bagasjerommet fullstappet av overraskelser, skal hun snart ta første bru over Glomma. Til det eviglange gavebordet Frelsesarmeen har rigget til i Jernbanegata 18–20.

Ny tradisjon i bedriften?

Oda Beate kommer drassende inn døra på korpset med poser fylt av bøker, spill og Lego. Uinnpakkede gaver, akkurat som bestilt. Hun får hjelp av en dame over veien fra parkeringsplassen, for hun klarer ikke å bære alt selv.

– Vi fant ut at vi ville bruke siste rest av vårt budsjett, og enda litt, til tror jeg, på å gi tilbake sånn at barna får en fin jul. Derfor valgte vi å kjøpe gaver, for da er vi sikre på at det går til dem.

Det meste er kjønnsnøytralt, bortsett fra litt sminke i en av posene. Oda Beate har peilet seg inn på aldersgruppen over ti år. Hun roser både Norli på Kongssenteret og Brikkebutikken samme sted, for å ha gitt henne svært gode priser. De ville også støtte opp når de hørte det var gaver til Frelsesarmeen.

– Budsjettet mitt var på 10 000 kroner, og jeg handla for 9991, ler Oda Beate, som innrømmer at hun synes det har vært utrolig kjekt å få handle disse gavene.

– Ja dette var jo veldig generøst! Tusen takk skal du ha, og så må du bringe takken videre, stråler Leif-Erling.

Oda Beate forklarer at Norske Backer ønsker å ta litt av sitt samfunnsansvar på denne måten.

– Jeg vet at mange sitter på julaften uten gaver, og da jeg spurte på jobben om vi kunne bidra, så var det tommel opp med én gang!

De håper dette vil smitte over på andre bedrifter.

– Det var viktig for oss at det var en organisasjon der alle føler seg velkomne, uansett bakgrunn og historie. Så for oss ble Frelsesarmeen det rette valget denne gangen.

– Blir det en årlig tradisjon kanskje?

– Vi har allerede bestemt at dette er noe vi ønsker å gjøre hvert år framover, fordi det er så viktig å gi tilbake til lokalsamfunnet. Så ja, det frister absolutt med gjentakelse neste år!

Tørrskodd fra William til Othilie

– Det er noe med å bry seg om andre, bry seg om bygda si. Det har alltid vært raushet og hjerterom hjemme – til alle slags folk, sier Rønnaug Marie om huset hun vokste opp i sammen med far, mor og bror.

I likhet med sin mor er hun nostalgisk av natur. Det er derfor meget mulig at de tar med seg noe hjem fra Othilies bruktbutikk, som holder til i flere rom innenfor kaféen.

– Det er så trivelig å gå på jakt etter gamle skatter. Vi er veldig glade i gjenbruk og elsker å komme hit, sier datteren.

Hun eier et småbruk én kilometer i luftlinje fra mor. Der er et stabbur omgjort til et lite museum og andre hus fylt med sjelfulle saker. På Instagram-kontoen (Stiggfint) kan en følge med på samlemanien.

Nå står en høytid for dør, som Rønnaug Marie minner om at kan være sår for mange:

– Noen synes jula er magisk og så er det de som føler seg skikkelig alene. Det er jo helt forferdelig.

Gerd Johanne nyter ettermiddagsstunden i Williams kaffebar.

– Det er denne roen her, i et miljø av gamle, brukte ting, smiler hun.

Men her er mor og datter slettes ikke alene om å trives. Familiens store kjendis stikker nemlig ofte innom. Ja, han har hatt flere av sine bokbad her.

Gerd Johannes 23 år yngre lillebror, forfatter og musiker Levi Henriksen, har til og med skrevet en julefortelling som utspiller seg i lokalene. «Som vann renner under en stein» er en del av novellesamlingen «Alt det som lå meg på hjertet» (2009).

På den ene veggen i kafeen henger en rekke gamle musikkinstrumenter sammen med bilder av tidligere frelsesoffiserer. Ikke uventet, kanskje, synger og spiller de ute i bybildet.

Men øverst, i en avlang ramme, henger to innrammede singler med en håndskrevet tekst i midten. Det er singelen «Possibillities/Bil uten lys» med Blundertown – Levi sin første utgivelsen noensinne.

Og i disse dager er låten «Bare Frelsesarmeen vet hvordan jeg har det i desember» fra 2019 på nytt aktuell, etter at Trygve Skaug gjorde en innspilling av sangen til Levi og bandet Babylon Badlands. Du har kanskje hørt den på radio i ny drakt? Den ble sluppet nå i november.

Hvis ikke finner du akkurat dette sporet fra albumet "Sist desember" under. Tekststrofene beretter om en mann som føler at Frelsesarmeen er den eneste familien hans i jula.

I forbindelse med sitt eget plateslipp, sa Levi i et intervju med Krigsropet at sånn tror han mange har det. Kanskje flere enn vi tror:

– Noe av det jeg liker med Frelsesarmeen er at de er et lys for dem som står utenfor. Det er på en måte noe stygt og pent på samme tid ved Arméen. Det er lukten av fyll og lengten etter Jesus.

Leif-Erling glemmer aldri en eldre, dansk dame han møtte i Frederikshavn, på det første korpset de var plassert som nygifte. Hun hadde ingen familie, ingen venner og de hadde henne hjemme hos seg på julefeiring.

– Dere aner ikke hva Frelsesarmeen har betydd for meg, sa hun. Like etterpå døde hun. Foruten presten, var vi to i den begravelsen. Det var en pensjonert major og så var det meg. Men hva det lille vi fikk gjort for henne før hun forlot denne jord hadde betydd, det skjønte ikke vi da.

Til dags dato kan han beskrive henne helt tydelig.

Hun var en flott dame, selv om hun hadde ruset seg i mange år. Hos Frelsesarmeen fant hun et trygt holdepunkt.

– Men det var litt stusselig med oss to i begravelsen. Det fortalte meg noe om hvor ensom hun var. Og da kan Frelsesarmeen få lov til å være noe for dem.

(Saken fortsetter under.)

Den frivillige armé

Morgenen etter er det klart for julehjelpen, årets store utdeling av gavekort på mat og gaver til barna. Dette er finansiert gjennom midler fra Julegryta 2023.

I flere dager har det vrimlet av frivillige, særlig i korpset, men også i bruktbutikken og ved byens gryter. Inne på Williams sitter det tre klare til dyst, men de rekker både kaffe og te først.

Mannen skal om noen minutter være grytevakt på Kiwi Sundehjørnet. De to damene skal inn for å selge brukte klær, glass og nisser hos Othilies.

Martin Amundsen (72) er minst på sitt tredje år og er også "tilkallingsvikar". Melder noen frafall, står han parat til å steppe inn ved opptil flere julegryter.

– De fleste synes at Frelsesarmeen gjør en fin jobb, sier han.

– Er Frelsesarmeen store på Kongsvinger?

– Ja, dem er ganske store nå. Det var dårlig før Leif-Erling og Anne-Beth kom hit. Nå er det bare blitt flere og flere med. De har gjort en stor jobb gjennom disse årene – sysselsatt både voksne og barn, fra babyer til ungdommer.

– Går du der selv?

– Ja, kona og jeg er tilhørige og er der hver søndag. Jeg spiller elbass i Vennemusikken, når damene synger. De har gjort en helt enestående jobb, Fagermo. Jeg lurer på hvordan det blir her når de gir seg.

Litt som bryllupet i Kana

Dette er den aller siste jula på Kongsvinger. Til våren er livet som korpsledere over. Da blir Anne-Beth pensjonist.

Ekteparet har allerede solgt huset i Kongsvinger og kjøpt nytt i Haugesund, der hun har sine røtter. Det siste året har de året pendlet mellom Østlandet og Vestlandet.

Nordlendingen hadde aldri trodd han skulle oppleve å se en menighet vokse så mye, så fort. Leif-Erling kremter litt, som for å renske passasjen i halsen.

– Det er som det står i skriften: Han gjemte den beste vinen til slutt.

Les gjerne om bryllupet i Kana: Johannes 2, vers 1–10.

Ha en velsignet fin jul!