Den tøffe tankejobben

De siste to årene har Dánjal (24) jobbet bevisst med tanker og følelser. Byttet ut negativt tankekjør med gode setninger som bygger ham opp. Han gjør ikke jobben alene.

Hver tirsdag møter han sykepleier Heidi Tvørfoss på Frelsesarmeen i Torshavn.

– Nå vet jeg hva jeg kan og skjuler meg ikke lenger. Jeg tør å vise hvem jeg er, sier han.

Dánjal lener seg tilbake i skinnsofaen og smiler forsiktig. Den høyreiste håndballspilleren snakker åpent om en periode der rusen tok mer og mer styringen.

Her, i det store lekerommet til ungene, snakker Heidi og Dánjal alvor. Sammen ser de nærmere på hendelser fra den siste uka og finner fram til nye strategier for å håndtere alt som skjer på innsiden.

– Hvordan går det? Hvordan har uka vært? Har du sovet? Møtt på jobb? Har du spist? Ryddet etter deg?

Heidi stiller nærgående, ubehagelige spørsmål. De er viktige. Det vet både Dánjal og de fem andre unge som Heidi følger opp.

– Mot slutten av samtalene våre sjekker jeg alltid ut om noe har vært ubehagelig, så får vi ryddet opp i det. Dette er et samarbeid hvor vi ikke er dømmende, understreker sykepleieren ved Frælsi.

En gang i uka tar Heidi turen ut fra den naturskjønne bygda Eiði og inn til døgninstitusjonen i hovedstaden Tórshavn.

Frælsi kan skilte med gode resultater. De slipper de ikke ungdommene etter endt opphold, men holder kontakten. Det har ført til at en stor prosentandel klarer å leve et rusfritt liv.

– Det viktigste er ikke tallene, det er livene, framhever Heidi.

Følger et løp

I behandlingen bruker de den danske modellen MOVE, som har som mål å få slutt på, eller redusere, rusmisbruk hos unge. Metoden følger et strukturert forløp.

Veilederen og ungdommen jobber sammen med å fjerne psykiske, fysiske og sosiale barrierer. De ser på årsakene til avhengigheten og fokuserer på ungdommens egne ressurser for å endre adferden.

Dánjal er tydelig på hva som har vært viktigst for ham:

– Det er hjelpen jeg har fått av Heidi med å endre tankene. Særlig i starten var disse avtalene viktig for meg. Det var en støtte å vite at jeg skulle hit etter helgen. Det stoppet meg i å gjøre noe dumt og minnet meg på alt vi har vært igjennom.

Heidi er utdannet i kognitiv terapi og hjelper ungdommene med å fange negative, automatiske tanker, i tillegg til å jobbe med følelser og adferd.

– Det som hjelper, er samarbeidet mellom oss ansatte og de unge. Vi må bli enige om hva de vil, vi kan ikke bestemme over dem.

Hun forteller at de hele tiden er i dialog med ungdommene og tilpasser løpet for den enkelte.

– Noen trenger flere opphold før de får endret kursen. Dette er en helhetsorientert behandling. Det er ikke bare rusmidlene som står i fokus. Vi jobbet for eksempel mye med at Dánjal skulle få seg en utdannelse.

Selv tenker Dánjal at selvtilliten hans er blitt mye bedre.

– Jeg har virkelig blitt forandret det siste halvannet året. Jeg har fått stabilitet, livsglede og et mer positivt syn på meg selv, sier Dánjal.

I fjor fikk han fagbrev i autolakkering, han har en god jobb og fyller fritida med mening. Likevel må han være obs på hva som foregår inni ham.

– Tankene våre påvirker følelsene våre. Hvis jeg sier til meg selv: «Jeg er dum, jeg er dum», blir jeg lei meg, og handlingene mine blir deretter. Ofte er vi ikke bevisst de negative, automatiske tankene. Det gjelder å finne nye tanker å erstatte dem med, understreker Heidi.

Naturen som leger

«Turene ut i naturen har vært det aller beste», melder samtlige pasienter etter endt opphold på Frælsi. For det skjer noe med både tanker og følelser når de snører på seg turskoene og går ut på grønnkledde vidder med panoramautsikt til alle sider.

Eller de kjemper seg opp 882 meter til Slættartindur, Færøyenes høyeste fjell, som troner over alle de 18 øyene i havgapet. Behandlingssentret ligger idyllisk til ved en gammel vikingbosetning.

I stedet for å bli sendt til Danmark, som tidligere, har unge siden 2017 fått hjelp til å håndtere rusutfordringene lokalt.

Her ute merker de at noe skjer med dem. Naturen byr på rikt fugleliv, dype kløfter og steile klipper omgitt av frådende hav.

På Frælsi går de som orker, ofte fem timers turer. Bonusen er «gratis» trening i å flytte fokus.

– Hva er det ved naturen som påvirker psyken?

– Der kommer det nye tanker helt av seg selv. Står du på en fjelltopp og ser utover, er det vanskelig å tenke på det som er tungt. Ute glemmer du de tunge tanene og følelsene. Når du beveger deg, får du naturlig dopamin, hjernens gledeshormon, sier Heidi.

Hun viser til en norsk undersøkelse som konkluderte med at bevegelse er godt for rusavhengige, særlig det å bevege seg ute i naturen, gir gode resultater.

Et par ganger i året sponses Frælsi-pasientene med helikoptertur for å se øyriket ovenfra. De tøffeste får også sjansen til å bade i havet der temperaturen som regel holder seks grader.

«Dette er bedre enn rus, for det slokker minnet», mente en av ungdommene. For andre blir det sjokkterapi. To dukkerter var nok for Dánjal. Fjellvandringer står høyere på lista.

– Der får jeg ro og glemmer problemene mine. Da tenker jeg bare på neste skritt, sier Dánjal.

En ressurs han har tatt med seg videre.

En flukt fra tankene

For Dánjal skal videre. Han drømmer om å få seg eget hus og eget firma. For to år siden våget han knapt å tenke på framtiden. Rusen holdt på å ødelegge livet, han orket ikke å leve lenger.

Hvordan kunne en sunn idrettsgutt havne så dypt?

Dánjal gikk i lære og var 19 da en venn tilbød ham piller på en fest. Etter det ble det mye dop i helgene.

Færøyene sliter med et betydelig rusproblem. Mange unge tester tidlig, både alkohol og tyngre stoffer.

– Internett har stor påvirkning. Der popper det fort opp noe som har med rus å gjøre. Det blir mer og mer. Jeg kom heldigvis aldri helt inn i det harde miljøet, jeg var en outsider, forteller Dánjal.

Han kjente at rusen ga god effekt. Endelig kunne han døyve smerten og glemme en til tider vanskelig oppvekst.

– Det var en flukt fra alle tankene. Jeg ville skaffe meg falsk glede en stund.

Men gleden var kortvarig. Depresjonen tok mer og mer over, og etter to år forsøkte Dánjal å ta sitt eget liv, men mislyktes.

Han havnet på psykiatrisk avdeling, ble sendt hjem, var innom et annet behandlingssted, men innså at han trengte noe mer.

Det var da en venn tipset ham om Frælsi. Dánjal var heldig, han ble skrevet inn.

De første dagene skrev han ukeplan. Det hjalp å skrive ned alt han gjorde, mest for å få orden i hjernen. Da det ble avdekket at han hadde ADHD, falt flere brikker på plass, og Dánjal fikk riktige medisiner.

Han snakket med psykolog, var i gruppesamtaler og jobbet med Heidi som ble hans faste mentor. Morgenandaktene på Frælsi ble faste for ham.

– Jeg lyttet og tok imot. Det var en fin start på dagen, og godt at den var kort, smiler Dánjal som sliter med konsentrasjonen.

Hjem etter to måneder

Presten kom en gang i måneden, det gjorde også folk fra Frelsesarmeen. På Frælsi er det viktige verdier i bunn av behandlingen: – Vi tar vare på hverandre og viser omsorg og kjærlighet, sier Heidi.

Det erfarte Dánjal. Men etter to måneder var han klar og ville hjem. Kunne det gå bra?

– Jeg var heldig med menneskene rundt meg, jeg har en god omgangskrets. Jeg startet opp igjen med håndball, hadde skoleplass og fortsatte i lære for lakkering.

– Var det vanskelig å leve rusfritt?

– Ja, det var svært hardt i starten. Jeg skulle faktisk endre hele livet mitt. Den første tiden føltes det som om jeg mistet noen venner. Når helgen kom, visste jeg ikke hva jeg skulle finne på, men jeg trente både håndball og fitness, og det hjalp meg mye. Det var en fordel å ha andre interesser, der fikk jeg nye venner.

Tilgjengelig 24 timer i døgnet

Han fortsatte med MOVE-behandlingen. Hver uke gir Heidi gir ham nye oppgaver: Det kan være faste treningsøkter eller å jobbe mer med tankene.

Å skrive ukeplan er fremdeles en god strategi når det blir indre kaos.

– Mitt eneste mål er at ungdommene skal få det bedre, framhever Heidi.

– Det er viktig å holde fast i det som går godt. Det er det impulsive som gjør at mange får problemer. Derfor er stabilitet avgjørende – å følge opp folk, spesielt i gode perioder. Har man levd ustabilt hele livet, kan faktisk stabilitet oppleves utrygt.

For Dánjal er det betryggende å vite at Heidi er der. Han kan alltid sende en melding, og hun svarer fort. Selv i ferietider vil hun være tilgjengelig.

– Det er ikke noe problem for meg om de unge melder meg sent. Det skjer ikke ofte, det er verre om de skulle få et tilbakefall. Hvis de får ringt og snakket, kan vi få stoppet det med det samme.

Dánjal husker den gangen han sprakk på en julefrokost. Skjelvende tok han kontakt med Heidi som oppmuntret ham til å bli med på neste fjelltur.

– Det ble en lang tur med både regn og mørke, og vi slet med å finne veien hjem. Men allerede dagen etter hadde jeg det mye bedre. Jeg var som ny igjen, smiler han.

Å endre mønstrene

Han kjenner triggerne nå. Som da han skulle på fest til en håndballvenn.

– Da ringte jeg Heidi og sa at jeg merket at det kunne gå galt. Da avtalte vi at jeg skulle kontakte henne når jeg kom hjem fra festen. Ved 23-tiden slo jeg på tråden, og sa at nå kjørte jeg hjem. Jeg hadde ikke drukket.

Heidi løfter pekefingeren mot hodet: – Det er alltid her, i tankene, tilbakefallet begynner. Derfor er det viktig å ringe med en gang. Jo mer du arbeider med tankene, jo mer lærer du.

«Jeg er ok som jeg er. Jeg vet jeg kan!» er noen av budskapene Dánjal fôrer seg med.

– Det har hjulpet, merkelig nok. I begynnelsen sa jeg det tre ganger om dagen. Senere når jeg fikk det dårlig, hentet jeg det fram igjen, og det hjalp med det samme. Det skal ikke så mye til før humøret endres.

– Hvordan fungerer det hvis du skulle få trang til å ruse deg?

– Veldig bra. Jeg gidder det overhodet ikke. Når det er fest etter kamper, kan jeg av og til kjenne at jeg blir trigget, men jeg stopper tankene. Alle i klubben kjenner min historie og er der for meg hvis de merker at jeg er litt stille.

Han tenker det er enklere når folk vet hvordan livet hans har vært.

– Jeg har vært åpen om problemene mine både i omgangskretsen og på arbeidsplassen. Da forstår de og har mulighet til å hjelpe meg hvis det blir nødvendig.

Når han ser tilbake opplever han at prosessen har gått fort.

– Jeg har hatt noen sprekker, men da har jeg mest fått «moralske tømmermenn». Den største forandringen skjedde etter at jeg ble ferdig utdannet i fjor sommer. Jeg har fått livsglede. Jeg kommer glad på jobb hver dag. Jeg har det godt og føler at jeg er på rett vei, sier Dánjal.

– Hva gjør du hvis du har en dårlig dag?

– Jeg trener. Fysisk trening hjelper alltid. Har jeg det enda verre, tar jeg en tur ut i naturen.

Han registrerer at det går lenger og lenger mellom de tunge dagene.

Heidi minner ham på noe av årsaken: Han har blitt god til å endre mønstrene og fange destruktive tanker.

– Jeg er raskere til å forandre dårlige dager ved å la være å tenke negativt. Likevel kan det gå tre dager der jeg ubevisst har gått med negative tanker, men da klarer jeg å fange dem før de vokser seg for store.

Heidi: – Det siste året har vi jobbet mest med egenverd, selvtillit og ha fred med seg selv – uten å skulle ruse seg.

– Hva skjer med deg som behandler når du ser at noen sliter og sprekker?

– Da har jeg det ikke bra. Det er derfor jeg sier til folk at de alltid kan tekste meg eller ringe. De skal ikke gå en hel uke og ha det elendig. Det viktigste er å opprettholde relasjonen.

For sin egen del er det godt å vite at hun vet hvor hun kan legge fra seg fortvilelsen, hos Gud.

– Når man har det som verst, er det ingen andre steder å gå, sier hun ettertenksomt.

Så smiler hun bredt: – Å se at Dánjal har fått det bedre holder meg oppe.