Bohemen i Armeen

– Jeg er så stolt av dere! Jeg blir så varm om hjertet, smiler majoren, før tårene renner nedover kinnene. Hun kikker etter seks tenåringer på vei inn til mandagens øvelse i Frelsesarmeens hornmusikk.

– Tenk å ha sånne ungdommer i menigheten! Jeg blir så glad i dem, de er så gode. De gleder seg sånn til å bli 14 år, for da kan de endelig bli soldater. Og de elsker de tradisjonelle sangene. Det er fint å ha dem med når jeg skal være forsanger og ikke kommer opp på de høye tonene, ler Astrid Hansen.

Les mer om Krigsropet her

Distriktsoffiseren og korpslederen har et overordnet ansvar for Frelsesarmeens menigheter i Tórshavn og på Våg. I slutten av februar landet hun på de grønne øyene. Da var det 45 år siden sist. Astrid hadde nemlig tjenestegjort et år på Suduroy i ungdommen. Men det var lenge siden. Hun måtte innse at Færøyene var transformert. Attpåtil var det full vinter, noe som var helt uvanlig.

– Det var som å komme til et helt nytt sted. Språket hadde endret seg veldig og går i retning islandsk. Jeg måtte lære meg mange nye ord. Hun forstår 95 prosent av den norrøne dialekten, og det hjelper godt i møte med nye mennesker.

Aldri for gammel

Det var ingen selvfølge at hun skulle hit, til øyriket midt mellom Norge og Island.

– Jeg er for gammel, protesterte 63-åringen da hun ble spurt om å ta ledelsen. Men så sa hun ja. Hvorfor ikke? I ti år hadde hun ledet Frelsesarmeen i hjembygda Voss. Kanskje hun skulle gjøre noe sprelsk før hun pensjonerte seg? Men det tok litt tid før hun kom seg av gårde. Helt uventet fikk Astrid beskjed om at hun hadde kreft og måtte opereres. Det ble uker og måneder i uvisshet. Prognosene var usikre, men rett før jul i fjor fikk hun beskjed om at kreften var ute av kroppen. I januar ble det endelig bekreftet.

– Hva tenkte du da?

– Jeg ble helt satt ut, var tom og sliten. Jeg skjønte at høsten hadde tatt mer på enn jeg var klar over. Men jeg var takknemlig for at det hadde gått så bra. 1. mars var hun på plass i kontoret på Frelsunarherurin i Tórshavn. Å forstå kulturen var utfordrende i starten. Ting går litt langsommere, tid er et tøyelig begrep. Samtidig matcher hun øyfolkets væremåte, de har en lett tone og er kjappe i replikken. Den største bøygen har vært å forstå lovverket, nettbanken og det rent administrative.

– Nå har jeg fått grepet på det, så neste punkt er å bli enda bedre kjent med folk. De har tatt godt imot meg. Du finner ikke et stoltere folkeferd i Frelsesarmeen enn de på Færøyene! De er ekte salvasjonister.

Jeg ble sett

Hvordan ble hun selv en salvasjonist? Sju år gammel begynte Astrid i speideren på Frelsesarmeen i Voss. Det ga mersmak, hun fortsatte på søndagsskolen og ble juniorsoldat.

– Jeg vokste opp i utrygge forhold, så jeg søkte tidlig mot Gud. Jeg søkte mot noe trygt, noe fast. At jeg havnet i Frelsesarmeen, er nok litt tilfeldig, men der møtte jeg noen flotte offiserer. Jeg ble sett, og det var viktig for meg. Hjemme var det trangt økonomisk, og som tenåring hadde Astrid lite penger å rutte med. Men offiserene skaffet henne lønnet vaskejobb på Frelsesarmeen.

– Å få den jobben handlet også om å bli sett. Det gjorde noe med meg: Jeg ville bli et menneske som så andre. Møtet med omsorgsfulle mennesker gjorde at Astrid begynte å tenke på offiserstjeneste.

– Jeg tror ikke mange hadde tro på meg. Jeg ble innvidd til soldat da jeg var 14 år. Hadde jeg ikke blitt det så tidlig, vet jeg ikke hvordan livet mitt ville blitt. Da hadde jeg nok forlatt alt. Men Frelsesarmeen var noe som var fast. Gud var en stor trygghet i mitt liv. Som voksen fikk Astrid høre at det var uenighet rundt ønsket hennes om å bli soldat. Noen mente hun ikke var kvalifisert.

– Kanskje det var fordi jeg allerede den gangen hadde mine meningers mot? undrer hun.

– Kapteinene Marit og Jens Petter Krumsvik skar igjennom og bestemte at jeg skulle bli soldat. Det er jeg evig takknemlig for. Astrid ville gjøre en innsats for Frelsesarmeen. Etter handelsskolen sa hun ja til å bli korpsmedhjelper på Færøyenes sørligste øy. Den eventyrlystne 18-åringen satte seg på fergen fra Bergen mot Våg. Da de la til kai, fikk Astrid sjokk: Der sto det tjukt av folk som ville hilse på og se hvem hun var.

– I starten var jeg ganske forvirret. Jeg var beskjeden, slet med språket og kulturen. Og alle skulle gifte meg bort. Det var tider! ler hun.

– For meg var det som å komme til en helt annen verden. Dette var før de fikk fjernsyn på øya. Å ringe Norge var så dyrt at det kunne du bare glemme, kommunikasjonen gikk via telegram. Jeg ble overlatt til meg selv, men jeg var vant til å stå på, så det gikk greit. Året på Våg forsterket ønsket om fulltidstjeneste, og i 1982 var den ferske offiseren klar for oppdrag i Vadsø, Haugesund, Svolvær og Vardø.

Slo alarm

Astrid er frittalende, hun har en klar rettferdighetssans og er ikke redd for å si fra. Men det har kostet dyrt.

For over 30 år siden, etter mange år som frelsesoffiser, sluttet hun brått. Hun strøk seg som offiser og soldat og oppsøkte ikke lenger Frelsesarmeen. Gud kjentes fjern, hun fikk ikke kontakt, og orket ikke tanken på å fortsette. Hun sa opp, gjorde alt klart til etterfølgeren og flyttet til Bergen. Først etter noen år slo hun alarm.

– Jeg sa fra om noe som var fryktelig galt, men ble ikke den gangen hørt og tatt på alvor. Det var ikke greit, så da ble jeg så sint, men aller mest ble jeg lei meg. Det var med stor sorg hun hadde gått, for Astrid trivdes godt i tjenesten, og Frelsesarmeen hadde vært hennes store trygghet.

I elleve år var hun ute av Frelsesarmeen. Hun jobbet først som betjening på Hurtigruten, utdannet seg til kokk og forpleiningssjef, og tok vakter i psykiatrien. Men så begynte noe å røre seg i henne.

– Gud var nok med, uten at jeg selv så det. En gang jeg var ferdig på vakt på sykehuset, tenkte jeg plutselig: Kanskje jeg skal bli psykiatrisk sykepleier? Da var det som om noe gikk gjennom meg: «Hvorfor stresser du med alt dette, Astrid, når det er frelsesoffiser du egentlig skal være?»

– Jeg ble irritert, og tenkte: Jeg orker neimen ikke å gå med skjørt og hatt igjen! Det neste året ble det mye tankevirksomhet. Kunne hun gi seg over til Gud? Betydde ikke det at hun da ville reise ut som offiser?

– Jeg vegret meg veldig. Men en kveld jeg la meg, sa jeg til Gud: Hvis du vil ha meg tilbake, så ok! Neste morgen våknet hun, sjokkert over sin egen bønn.

– Hva er det du funnet på? sa jeg. Det ble alvorlig for meg, kunne jeg stå for det? Igjen våknet sinnet i henne.

– Jeg skal i alle fall gjøre mitt, så folk kan leve gode liv i Frelsesarmeen! Ikke var jeg sikker på om Frelsesarmeen ville ha meg, men det ville de, og ga meg rangen tilbake. Så jeg ble offiser igjen. Høsten 2001 fikk Astrid igjen ordre, som korpsleder på Røros.

– Å starte opp igjen var egentlig traumatisk. Jeg skulle jo tale, noe jeg ikke hadde gjort på mange Herrens år, så jeg slet fryktelig. Men jeg gikk ut og kjøpte meg en gitar, for det må alle Frelsesarmé-damer ha, blunker hun.

– Og det var en kjempefin gjeng på Røros. Det ble sju lykkelige år. Senere ledet hun Skien korps, og fikk permisjon for å ta seg av sine gamle foreldre på Voss. Her ble hun værende i ni år med ansvar for Frelsesarmeen i Sogndal og Voss. Det ble mye pendling mellom bygdene.

Ha gode liv

Og nå er hun her, i et forblåst øyrike, omgitt av varme mennesker.

– Jeg brenner for at folk skal ha gode liv sammen. At de skal ha fred med Gud, fred med hverandre, ikke minst ha fred med seg selv. William Booth mente det er vår oppgave å skape himmel på jord. Jeg tror vi er skapt i Guds bilde, og vi har det best sammen med Gud. Han begrenser oss ikke, men åpner oss opp på en god måte. Hun ser at det er mye gudstro blant færøyingene.

– Gud er en de regner med i livet sitt. Noen er dypt involvert i menighetsliv, andre ber av og til, men folk har en respekt for at Gud finnes. Frelsesarmeen nyter stor respekt. Det har vært tette vegger mellom menighetene, men Frelsesarmeen sprenger dem alle. Vi skal bety noe for byen. Vi er viktige, særlig i sosial-arbeidet. Alkohol er den største utfordringen i samfunnet når det gjelder rus. Når våre ungdommer sier at de vil være en motvekt til drikkekulturen, blir jeg stolt og rørt.

– Føler du at du er på rett sted nå?

– Ja, jeg elsker friheten og setter pris på å være min egen sjef. Innimellom jobber jeg ekstremt mye, men jeg kan styre tiden selv. For meg som er en liten bohem, passer det meg faktisk godt.