Fulgte fanger under opphold i «kloster»

For det viste seg at prisbelønnede Mamen tok feil, noe han i dag er svært glad for.

Sammen med en lydmann fikk han etter lengre tids forespørsel slippe inn bak de solide betongveggene i Halden fengsel med alt av utstyr.

Der befant noen av Norges tyngste kriminelle seg på et høyst frivillig opphold i stillhet.

Her har de et strengt organisert dagsprogram som tematiserer de eksistensielle spørsmålene.

– De innsatte som valgte å leve som munker for noen uker, trådte så sterkt frem som mennesker for meg, og jeg har forsøkt å portrettere prosessen de gikk igjennom, forklarer han som med dette har tatt spranget over i regissørstolen.

«Øystein Mamens debutfilm som regissør er en tungvekter av en film», melder assisterende programsjef i Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF), Henning Rosenlund, om programmet for 2024.

Der har «Straff» sin debut den 16. januar og spilles også den 17. og 20. januar i Nord.

Deretter bytter dokumentaren på 107 minutter navn til «Punishment», og vises under Slamdance Film Festival i USA både 22. og 23. januar. Dette er en festival som er kjent for å finne nye talenter, ifølge Rushprint.

Mamen selv opplever at dette er en utrolig fin mulighet for filmen de har laget, og reiser både til Tromsø og til Salt Lake City.

– Personlig gleder jeg meg veldig til å møte to så ulike publikummer. I tillegg er det unektelig nyttig for å kunne få filmen bredere ut i verden, sier han.

Oasen bak murene

Rosenlund kaller filmen i sort-hvitt for sjeldent sterk og emosjonell.

På den andre siden av fengselsporten, forbi lyskastere og kameraer som ruver flere meter over bakken, finnes en liten oase av murstein, med åtte cellerom, karpedam og luftegård med bjørketrær.

Men det som gjorde mest inntrykk på Mamen da han var til stede på Retreat, var å få delta i denne jesuittiske stillheten.

– Det å kjenne hvor intimt det blir, selv med folk man ikke kjenner, gjorde sterkt inntrykk. Selv om det var krevende, merket jeg en dybde og rikdom i fellesskapet. Varmen, respekten og tilliten som prestene viste de innsatte, var helt avgjørende for å få deltagerne til å stole på dette rommet, sier regissøren.

Fengselsleder i Halden, Helge Valseth, forteller at de etterstreber å gjenskape et klosterlignende liv.

Alene med sine tanker

Retreat er en kirkelig tradisjon der refleksjon og ro står i sentrum. Målet er personlig vekst.

Det engelske ordet retreat betyr å trekke seg tilbake, så se for deg 21 dager i stillhet – rundt 500 timer uten radio, TV, DVD-spiller eller kontakt med omverdenen. Her kan du ikke dundre på med musikk for å overdøve et indre kaos.

Marit Skartveit er major i Frelsesarmeen og én av to med prestefunksjon under oppholdet. Hun har vært med helt siden starten i 2013, og forklarer hva Retreat er på denne måten:

– Det er noen dager i stillhet for å tenke gjennom eget liv for å kanskje svare på spørsmålene: Hvem er jeg? Hva har skjedd med meg? Og hvor skal jeg hen?

Men hva skjer med et menneske når det blir alene med tankene det aller helst vil flykte fra?

Fengselsleder Valseth forteller at denne situasjonen ikke er like enkel for alle.

– I begynnelsen synes mange at stillheten kan være veldig ubehagelig og utfordrende. Retreat kan oppleves som et gjennomtrengende program både psykisk og fysisk med mange selvransakelser, men ikke minst med fremtidshåp, sier Valseth.

Fri fra sitt indre fengsel

Tilbudet i Halden fengsel er et samarbeidsprosjekt mellom Frelsesarmeen, Den norske kirke og Kriminalomsorgen.

Den ignatianske veiledningstradisjonen er fra 1500- tallet, og er tilpasset fengselet etter modell av klosteret i Kumla fengsel i Sverige.

Her fylles dagene med tekstmeditasjon, veiledningssamtaler, stille måltider med musikk, messe med nattverd samt forskjellige symbolhandlinger.

Fire forskjellige faser, med fargene rød, sort, hvit og blå, sørger for en naturlig framdrift og for at prosessen går videre.

Den vedvarende stillheten brytes kun av faste aktiviteter. I samtaler med prestene kan de innsatte dele fra sitt indre om sin livssituasjon, vonde sår eller tanker om tilgivelse.

– Denne veiledningen er først og fremst fokusert på forholdet til Gud og meg selv, men for oss i fengselet er det vårt eget liv som blir mest i fokus. Det ignatianske er heller ikke bare fokusert på det problematiske og onde, men minst like mye på det gode i livet, på håpet vårt, menneskelig frihet og gleden over å være til. Jeg tror at godheten er minst like viktig for forvandlingen av mennesker som oppgjøret med det onde. Mennesker kan ikke vokse dersom det ikke får tro på seg selv, sier Skartveit.

Mamen forteller at målet med filmdokumentaren er å gi et unikt og levende bilde av hvordan det er å gå i møte med seg selv, og det man der frykter mest.

Skartveit forteller at mange blir glade i stillheten, og ønsker å fortsette med meditasjonen. Noen føler seg satt fri fra et indre fengsel.

– Jeg kan bli målløs over hvor mye et menneske tåler, hvor mye vi er i stand til å bære før strikken ryker, og hvor lite godhet som skal til før det utgjør en forskjell, sier presten.

Tilbakemeldingene fra de innsatte er gode, noe hun forteller at de er veldig takknemlige for og veldig ydmyke overfor.

– De får stort utbytte av å gå sin egen vei i de tre ukene de har til rådighet. Vi ser jo både bakover og framover og tar et oppgjør med det som har vært.

Fikk følge fire menn

Regissøren hadde en rekke spørsmål han ønsket å finne svar på:

– Kan man finne tryggheten til å undersøke seg selv på en retreat, når man lever som straffedømt? Hva er kvalitetene i stillhet som metode? Mange universelle temaer manifesterte seg. Hva er mulig å tilgi, og bli tilgitt for? Hvor finner vi friheten i oss, når alt føles låst?

Men det tok lang tid fra Mamen leste NRK-artikkelen «Stille i stormen» drøye året før koronapandemien, til han fikk innpass i høysikkerhetsfengselet.

For hvem stiller seg vel i kø for å dele sine innerste og ofte vonde tanker på film?

Til slutt foreslo fengselet at filming kunne legges inn som et premiss på en av retreatene.

– Det var måten vi fikk det til på, for da visste alle fra starten av at det er det som er muligheten denne gangen. Og så får man god tid til å tenke på om dette er noe man vil – og hvorfor eller hvorfor ikke.

Slik gikk det til at Mamen i oktober og november 2020 fikk følge fire menn i deres prosess med å grave dypt i seg selv.

– Vi fikk delta på ulike samtaler mellom prest og innsatt, og noen av samtalene vil jeg aldri glemme. Styrken de viste ved å stå i sin egen sårbarhet, har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, sier regissøren.

Velger bort kriminalitet

Fengselslederen opplever at retreaten er et viktig og unikt tilbud.

– Stillheten og refleksjonene har svært god effekt, hvor de innsatte opplever å få mulighet til å få ryddet opp i eget liv. Veldig få av de som deltar på retreat, begår ny kriminalitet som medfører at de havner i fengsel igjen. Det i seg selv viser hvor viktig tilbudet er, sier Vadseth.

Flere til stede på filmvisning

Mot slutten av fjoråret feiret Halden fengsel tiårsdagen for sitt Retreat-tilbud. Det skjedde på Litteraturhuset i Oslo, og her var i tillegg til Skarstein også fengselsprest Jan Kay Krystad. Han var konferansier og intervjuer.

Ja, Krystad steppet også inn for nå avdøde Ole Paus med låten «Det begynner å bli et liv» (dette her, det begynner å ligne en bønn). Visesangeren hadde blitt rammet av hjerneslag bare noen uker før.

Denne sangen brukes mye under Retreat i Halden fengsel, her kan du høre originalen fra Paus.

Men før gjestene ankom hadde mange vært på den aller første visningen av «Straff» på Kunstnernes hus vegg-i-vegg.

I salen satt flere innsatte, og regissøren takket dem at de gjorde filmen mulig. Underveis i prosessen har Mamen hatt kontakt med retreat-deltagerne og vist dem klipp:

– Det var viktig for meg å vite at de sentrale bitene jeg konstruerte filmen rundt, var noe de kunne stå inne for. Jeg har inntrykk av at de fleste også hadde en god opplevelse av å se filmen ferdig. Jeg håper det kan være godt for dem også videre, det modige valget de har tatt i å stå frem slik.

Håper filmen kan inspirere

Over sommeren settes «Straff» opp på kinoer over det ganske land. Da vil filmskaperen, som er tilknyttet produksjonsselskapet Mediaoperatørene, arrangere samtaler og diskusjoner i forbindelse med visningene.

Dette for å kunne inkludere publikum dypere i samtalen rundt tematikken.

For med denne dokumentarfilmen ønsker Mamen å skape refleksjoner rundt livet som innsatt: Hva betyr det og hvordan oppleves det? Hva ønsker vi som samfunn med fengsel og soning? Hvordan virker tilgivelse – og hva skaper grunnlaget for at et menneske kan leve i frihet?

Han håper at det motet som de innsatte viste under retreaten kan inspirere andre – uavhengig av egen livssituasjon.

– Det er ikke lett for noen å leve i et system som er skapt for radikal frihetsbegrensning. Derfor var det paradoksalt å se hvordan gnisten for menneskers godhet kunne tennes inne på retreaten, avslutter Mamen.

Snart sitter han på flyet til snøfylte Troms og deretter til Utah, som med sine golde sletter og mektige fjell en gang tilhørte den lovløse ville vesten.