Helfrelst på slutten av 1800-tallet

– Alt er tatt tilbake til den gang da, sier 32-åringen som eier og driver Majorens kaffestue i gamlebyen lengst sør på Karmøy i Rogaland. For følger du lukten av nystekt vaffel, eller lyden fra gulnede pianotangenter, står du snart utenfor Søragadå 45.

Majorstuen er med sine 255 kvadratmeter et av de største skipperhusene i denne hvitmalte idyllen.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å åpne kafé, men da jeg først bestemte meg for å gjøre det, så ville jeg at de skulle få komme inn og oppleve hvordan det var i dette huset for 150 år siden.

Inne i Majorstuens kafélokale slår Stig Roar an tonen med alt fra den danske slageren «Jeg plukker fløjlsgræs» (spilles i videoen over) til den britiske salmen «Du evig sterke Gud og far». På engelsk blir den gjerne omtalt som The Naval Hymn, og er kjent fra storfilmen «Titanic».

Denne salmen passer ekstra godt her ute i havgapet, hvor det store dypet gjennom alle tider både har gitt og tatt. Veien fra liv til død kunne være kort.

Men skal vi tro pianisten selv så er det ikke han som oftest trakterer husets ene klaver, han har nemlig plassert det der til allmenn benyttelse:

– Gjestene er de som har satt seg ned og spilt mest. Sånt blir det veldig god stemning av, og det trekker også flere folk, forteller Stig Roar.

Pianoforte ble ellers et populært instrument blant borgerskapet utover på 1800-tallet, noe han som ekspert på historismen har inngående kunnskap om. Lyden bærer godt gjennom tynt glass og luftig tømmer.

– Det er jo så lytt her at du nesten kan høre naboen fise, og spiller du her inne, høres det ut som om pianoet står der ute i gata, sier han muntert.

Men det har vært mye sang og musikker her i tidligere tider også, for på slutten av 1800-tallet fungerte en av husets stuer i første etasje som et religiøst forsamlingssted.

Troen har nemlig en sentral plass hos karmøybuen. Den tre mil lange øya har – med sine rundt 50 bedehus, frimenigheter og kirker – lenge gått for å være selve spennen i det vestlandske bibelbeltet.

Oppkalt etter major i armeen

Ved inngangsdøra til Majorens kaffestue henger et porselensskilt som kan fortelle at huset fikk sitt navn etter en major i Frelsesarmeen.

– Det var her Frelsesarmeen startet opp i Skudeneshavn i 1895. Jeg tror det var en av de første plassene på Karmøy, sier Stig Roar, som har lest seg opp på historien til huset han kjøpte høsten 2020.

– Men om det var en major eller en offiser, det vet vi jo ikke helt, men han leide i hvert fall et kammers og en stue hvor de hadde sin møtevirksomhet de første årene. Så det er jo der Majorens kaffestue kommer inn.

På et av bordene ligger Krigsropets julehefte fra 1958 til pynt. For denne mannen leser tydeligvis ikke VG...

Etter at Stig Roar overtok eiendommen, satte han i gang med det enorme restaureringsprosjektet. Men det hører også med til historien at han rundt samme tid ble ansatt som miljøterapeut i Frelsesarmeens rusomsorg i Haugesund.

– Mange tror jo at jeg har rang i Frelsesarmeen, noe jeg ikke har. Men jeg valgte å beholde navnet i og med at det er en vesentlig del av historien til huset, sier han.

Fram til nå har nesten all fritid – og millionbeløp – gått med til å få bygningen i orden, for den var i skrøpelig forfatning ved overtakelsen. Majorstuen ble opprinnelig bygget som en liten krambod på én etasje i 1860, men ble snart bygget ut både i bredden og høyden. Og her ligger mye av problemet, for grunnmuren var ikke dimensjonert for den nye vekten.

– Det var hakket før huset datt ned, for det hadde knekt på midten. Nå skal det få stå i hundre år til, men jeg pusser jo ikke opp sånn som andre gjør, jeg har jo egentlig pusset det ned. Jeg har tilbakeført huset til at det får det preget som det hadde da det var nytt, men med moderne bekvemmeligheter.

Ved hjelp av venner og familie begynte han nederst.

De tok opp alle gulv i første etasje. Det ble gravd ut og drenert, lagt på pukk og singel før ny kloakk og vannledning kom på plass. Deretter var det å jekke opp huset for å stabilisere fundamentet, og få det tilbake igjen der det opprinnelig sto.

– Men enkelte skjevheter og skavanker lar seg ikke reparere, innrømmer den nevenyttige huseieren.

Ville kjøpe huset som tenåring

– Har du alltid vært interessert i gamle hus og gamle ting?

– Ja, siden jeg var ganske liten. Det startet med at jeg som fireåring fant en gammel sveivegrammofon i kjelleren hos min mormor. Etter det begynte jeg å få sansen for gamle ting, og hun tok meg med på antikkmesser, forteller han.

Denne gnisten er noe nabo Else-Marie Nord vet alt om. Pensjonisten har kjent Stig Roar siden han gikk i 9. klasse på ungdomsskolen i Kopervik. En dag i uka hadde han valgfag på Skudeneshavn Museum Mælandsgården, hvor hun jobbet.

Men denne karen tok ikke fri fra antikvitetene selv da han var på ferie med familien i Danmark:

– Han kom jo hjem med bagasjerommet fullt av gamle ting, for det var det han ville ha, ler Else-Marie.

– Hvis man kan si at han var en gammel mann i en ung gutts kropp, og da tenker jeg gammel med sin kunnskap og sin interesse – ikke bare for historie, men for alt av materialer som ble brukt, sier hun.

Men at Stig Roar også skulle bo et steinkast unna henne i Søragadå, nei det hadde Else-Marie aldri trodd selv om han foreslo nettopp det i deres aller første lunsjpause sammen. De gikk fra Mælandsgården i gaten nedenfor og bort til daværende Majorstuen kafé for å spise vafler.

– Da vi kom inn døra så sa han «oj, dette huset kunne jeg ha tenkt meg». Men det er jo steingammelt, sa jeg. Stig Roar sa til eieren at hvis han skulle selge huset en gang, så ville han kjøpe det. Og jammen gikk det ikke troll i ord!

Siste året på ungdomsskolen var Stig Roar tilbake igjen i Skudeneshavn for å ha arbeidsuke i Mælandsgården. I starten av 20-årene guidet han der i ferier og helger mens han studerte historie i Stavanger. Det skulle dermed ta noen år før den unge mannen flyttet til Skudeneshavn for godt.

For snart fire år siden kontaktet Johannes Hansen, husets eier og kafévert, Stig Roar som ble han spurt om han fortsatt var interessert i å kjøpe huset. Det var han!

Else-Marie er svært glad for at den historisk interesserte koperviksbuen ble neste eier:

– Stig Roar berget jo dette huset! Det er helt utrolig å se hva han har fått til her – og han gjør jo alt selv. Nå er dette blitt den nye samlingsplassen, sier hun fornøyd over en nesten tom kaffekopp.

Gamle underbukser til pynt

Ifølge Stig Roar så finnes det ikke annet enn rom i Majorstuen i Skudeneshavn.

– Det er et stort hus, men en tenker ikke over det for det er så mange små rom. Alle som har gått rundt her blir så overrasket, for de kan gå gjennom det ene rommet etter det andre uten å måtte gå ut på gangen igjen. Jeg pleier å si at jeg ikke helt vet hvor det står, men ... min fars hus har mange rom, men Olsen har flere!

Det koster å pusse opp, men når en har så stor plass, så er det også mulig å bruke deler av arealet til andre formål.

– Ettersom restaurering er kostbart, så jeg meg nødt til å tjene noen kroner ved å få huset til å generere inntekt til seg selv, og da fant jeg ut at jeg ville starte en liten kaffestue, sier Stig Roar om hvordan det har seg at han nå serverer vafler, kaffe og saft hver søndag fra klokken 12–16.

Det begynte med at han pusset opp kjøkkenet. Dette åpnet han for publikum den 30. juni i fjor, i tide til den årlige Skudefestivalen. Inngangen var da via bakgården, gjennom en grønn port og forbi uthuset.

Her kunne det stå kø, ettersom det bare var plass til ti kafégjester om gangen. Men det skal sies at de fikk seg litt av et syn der bak mens de ventet.

– Der viftet gamle underbukser på klessnora, og de fikk seg den ene overraskelsen etter den andre. På en måte så føler de at de er hjemme hos noen når de kommer her, forklarer historikeren om den følelsen som de på Karmøy kaller for «himsligt».

Nå i februar ble Majorens kaffestue utvidet med rundt 20 sitteplasser til i den store stua ut mot gata. Og døra inn er den samme som byens første Frelsesarme-soldater gikk gjennom på slutten av 1800-tallet.

Nå har Stig Roar ikke bare to, men hele seks bord å tilby sine gjester. Til sommeren håper han også å plusse på med noen sitteplasser i bakgården. Og årets klesvask kan bli større enn fjorårets, for her har mange i nærområdet bidratt med arvestykker preget av tidens tann. Stig Roar synes det er utrolig gøy:

– Jeg har vel til nå fått en hel kasse med gammelt undertøy!

For den unge mannens lidenskap for ting med historie har ikke gått upåaktet hen lokalt. Så tidlig som i 2015 skrev NRK Rogaland om en kar som aldeles ikke handlet møbler på IKEA.

Studenthybelen hans på 19 kvadratmeter i Stavanger, var innredet med orgel så vel som blondeduker og pyntegjenstander. Dette vekket nasjonal interesse, og Stig Roar ble snart parodiert av komikerne Christian Mikkelsen og Martin Beyer-Olsen i «Underholdningsavdelingen».

Selv har han omtalt seg som en ekstremutgave av en antikvitetshandler.

Og han kan sine saker, for da Ringve Musikkmuseum i Trondheim ble gjenoppbygget i årene etter en storbrann i 2015, var Stig Roar med på restaureringen.

– Der draperte jeg alle gardinene som var på hele bruket. De hadde lett over hele Norge, men det var ingen andre enn meg som kunne dette på mikronivå, forklarer Stig Roar. Her kan du følge prosessen og se eksperten dandere blondegardiner.

Giftig coctail på kjøkkenet

Hos Stig Roar blir alt gjort etter historieboka. Han kan sy, tapetsere og male med mer.

– Skal en gjøre noe så må det være gjennomført. Du må kjøre hele løpet ut, fastslår Stig Roar om det som minner mer om et lunt oldemorshjem enn en offentlig kafé.

– Hva er din favorittepoke?

– Det er årene fra 1880–1920, fordi det skjedde det så mye. Det var så mange strømninger og den industrielle revolusjon nådde jo Norge. Velstanden begynte å komme inn over landet med de fine møblene og de fine tingene.

I Majorens kaffestue har eieren lagt seg på en fargepalett anno 1890–1900. Alle veggene er dermed malt i lyseblått, og det visstnok med god grunn:

– For før denne fargen her så var det jo den forferdelige koboltblå, som er veldig mørk og tung, og grunnen til at de brukte denne i kjøkkenet er jo en myte om at fluer ikke liker blåfarge.

Den gamle teorien avfeies umiddelbart som tull, for ifølge Stig Roar viste seg at fluene ikke likte den blåfargen.

– Den var laget av kobolt, et mineral som i seg selv er ren gift, iblandet arsenikk og linolje. Så når en rørte dette sammen så fikk du en ganske fin cocktail. Og derfor holdt fluene seg borte. Generelt så holdt alle skadedyr seg borte!

Ut av Stig Roars munn kommer det en jevn strøm av historiske fakta iblandet litt korrigering. Man skulle for eksempel tro at folk var mye kortere før med tanke på at kjøkkeninnredningene var så mye lavere, men den gang ei.

– De var ikke små før, det er bare en myte det for det er ikke snakk om mer enn en to-tre centimeter i forskjell på gjennomsnittshøyden i 1875 og i dag. Men de hadde jo ikke HMS. Det var heller ikke herskapet selv som sto på kjøkkenet, og da var det ikke så nøye. Så kjøkkenet her skal ha et litt tarvelig preg, forklarer han.

For med penger kom klasseskiller, der noen satt i penstuen mens andre slavet på kjøkkenet. Og er det noen som vet hvordan livet var på den tiden, så er det han som også har vært ansatt som husmor på museet Breidablikk i Stavanger.

Kunsten å fryse i eget hjem

– Det var der jeg lærte å fryse, sier Stig Roar om den fornemme, men akk så kalde redervillaen i byen på den andre siden av Boknafjorden. I 2018 bodde Stig Roar til og med her mens han samlet underlag til masteroppgaven.

Kulden lar seg heller ikke stenge helt ute i hans eget hus, til tross for ny isolering under gulvet i første etasje og etterisolering i vegger der det har vært mulig.

– Men det hjelper ikke det uansett fordi det kjøler så mye ned med de gamle, enkle vinduene her, sier han litt oppgitt. Og det er helt uaktuelt å bytte dem ut med nye vinduer. Her skal det være autentisk.

Stig Roar kjenner flere på hans alder som har kjøpt seg gamle hus, og som er mest opptatt av hva de kan gjøre for å få det så godt som nytt – og ikke minst få det varmet opp. Men historikeren mener at en heller må tilpasse seg etter huset, og har en mer morbid tilnærming til det hele.

– På mange måter så må en se på disse gamle husene her som et lik. Du kan sminke et lik til det ser ut som det skal våkne opp når som helst, men du kan ikke danse tango med det. Og så lenge du vet hvilke begrensninger dette huset har, så kan du gå med det et visst stykke.

Men det kommer altså til et punkt der huset møter sine begrensninger.

– Hvis du fyrer opp i alle de ni etasjeovner her på én gang, så blir det jo varmt. Men det gjorde de ikke før i tiden. De varmet bare opp de rommene de brukte. Resten sto avlukkede og kalde.

I sin egen leilighet løper dermed Stig Roar fra stuen til kjøkkenet, og fra kjøkkenet til badet.

– Kunsten er liksom å oppholde seg minst mulig i de kalde sonene, deriblant gangen. Du må ikke stoppe opp, du må bare kjapt gjennom for å komme deg inn og lukke døra bak deg.

Men nede i kaffestua er det varmt selv på de kaldeste dagene når Stig Roar holder åpent, for her er det stinn brakke.

Folk liker å komme, og verten synes det er veldig kjekt å få besøk.

– Det er utrolig sosialt. Du treffer masse folk, og bare det er jo helt topp. De kan si mye rart om meg, men at jeg ikke er god til å prate med folk ... akkurat den kan de ikke ta, sier Stig Roar.

Kafégjest Margit Franksdotter Holten er bosatt lenger nord på Karmøy. Hun opplever Stig Roar som autentisk, engasjert og sjarmerende.

– Jeg liker folk som er seg selv og utfolder seg i sine interesser. Han virker å ha et godt lag med folk i kafeen, ja et ekstra godt lag med de godt voksne, og kommer med mange morsomme og kjappe replikker.

Kaffestuens klientell blir rent salige i blikket når de får servert et brett med seks vaffelhjerter hver. Og selv om menyen ikke kan sies å være rikholdig, så er Margit svært fornøyd med serveringen av de tjukke kafévaflene:

– Vaflene hans er sykt gode! Luftige, myke og sprø – alt jeg vil ha i en vaffel.

Vaffeloppskrift med på huskjøpet

Siden det har vært kafédrift her før, så fikk Stig Roar den velkjente, men akk så hemmelige vaffeloppskriften med på huskjøpet.

– Det er husets gamle som i en viss grad er modernisert. Men det er liksom de vaflene folk forbinder med dette stedet, så det er litt gøy, sier Stig Roar og spøker med at vaffeloppskriften er det eneste som står spesifisert i testamentet hans.

– Så du tar ikke oppskriften på røra med deg i graven?

– Nei, ikke helt. Noen må jo få den først.

Stig Roars definisjon på en stamgjest er noen som har vært der minst fem ganger på rad. Nå teller de en 20-30 stykker, og inkluderer hans tidligere museumsmentor og nabo Else-Marie.

En annen som gjerne stikker innom, er daglig leder i Frelsesarmeens rusomsorg i Haugesund, Elin Frønsdal. Hun har fulgt utviklingen av kaféen fra ett til to rom.

– Vi var der flere ganger sist sommer, og da tenkte vi at vi ikke kunne bli sittende, for det sto jo kø. Det var så lite her til å begynne med, så det er kjekt nå med denne utvidelsen, sier hun.

Faktisk så var det hennes mann som hjalp til med å snekre kjøkkeninnredningen. Stig Roar sa bare hvordan han ville ha den. Ekteparet Frønsdal hjalp til bare noen dager før det nye «Frelsesarme-rommet» ble innviet, der hun strøk på blondegardiner mens mannen tok en siste finish etter at oppvaskmaskinen var på plass under kjøkkenbenken.

– Dette er et spesielt hus og Stig Roar trekker folk for mange vet jo hvem han er, sier hun.

Ja, det vakte såpass oppsikt lokalt da koperviksbuen gikk fra å jobbe i museumsvesenet til å bli sivilt ansatt i Frelsesarmeen, at TV Haugaland laget et innslag fra hans første uke på ny arbeidsplass.

Stig Roar begynte som miljøterapeut på Frelsesarmeens bo- og omsorgssenter i Haugesund, men gikk raskt over i en stilling som administrasjonskoordinator hvor han assisterte daglig leder. Sammen tok de Stedet i Haugesund i en litt annen retning enn i de store byene.

– Det har ikke vært de samme mulighetene her for en skal både ha ressurser, men også kapasitet til å gjøre det. Og så må vi jo tilpasse det til brukergruppen til hver tid, og akkurat det er jo Elin en ener til å snu seg rundt på sekundet og få ting til å virke, sier han.

De innarbeidet ulike ting, der Stig Roar var ansvarlig for «Opplev Haugalandet». Én fredag i måneden dro de på tur i minibuss.

– Der har det vært alt fra kirkebesøk til museumsbesøk til Rhododendronparken Rex Garden. På den måten har de fått oppleve ulike ting som de i sitt miljø vanligvis ikke får, sier han.

Ved siden av full jobb har Stig Roar pusset opp huset. Uka etter at kaféen var utvidet, kom det en krone i posten fra Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo. Avsender var Per Arne Krumsvik, styreleder for Frelsesarmeens historiske selskap.

– Museet har flere kroner liggende som ikke kommer til sin rett, og her øynet jeg en mulighet for at denne krona kommer til heder og verdighet igjen, sier han.

Han omtaler Stig Roar som en seriøs historiker og kafévert med god kunnskap om Frelsesarmeen, og hva organisasjonen står for.

– Majorens kaffestue er et kulturelt landemerke markert med et eget skilt fra Rogaland fylkeskommune, som fremmer at det var her Frelsesarmeen hadde sine lokaler i oppstartsårene. Da jeg møtte Stig Roar i høst, viste han meg rundt i kafeen og snakket om sine ambisjoner for kafédriften. Han ønsket å underbygge husets og Frelsesarmeens historie, sier Per Arne.

Men Stig Roar har allerede flere planer der på gateplan.

Showrom på tapetet

– Det er jo et omfangsrikt hus, men jeg tenker jeg skal bo her til jeg dør, så da går det fint, sier Stig Roar om restaureringsjobben han tenker vil fortsette i noen år til.

Historikeren forteller ivrig at det neste prosjektet blir et musikkværelse med blankpolert flygel, den fineste tapeten og Bidermeier-sofa.

– Det blir et showroom, rett og slett. For der kommer det til å være lys i lysekrona slik at når folk går forbi om kvelden, så kan de kikke inn. Så det rommet der har jeg på en måte avskrevet til allmenn benyttelse.

For han kommer aldri til å sitte der om kveldene, selv om dette vil være det rommet med de aller flotteste møblene. Nei, han vil at folk skal stoppe opp og titte 150 år tilbake i tid:

– Så tenker de oj, her var det fint. Her bor det fintfolk!

Og trykker forbigående nesen mot de to andre vinduene i første etasje, så ser de altså inn på stuen der Frelsesarmeen hadde sine første møter i Skudeneshavn.

Nå er åndelig føde erstattet med vafler og sukkertøy i kremmerhus.

Ny jobb med historisk sus

Etter tre og et halvt år som sivilt ansatt i Frelsesarmeen fikk Stig Roar en mulighet han ikke kunne si nei til, og hadde dermed sin siste dag i Frelsesarmeen den 31. januar.

– Vi har kosa oss skikkelig i lag og jeg synes jo det er veldig trist at han har slutta. Jeg måtte ommøblere hele kontoret, sier Elin som kan se tilbake på 25 år i Fretex og Frelsesarmeen. Denne våren går hun av med AFP.

Stig Roar er alt i full sving i ny jobb like nede i gata. Og nok en gang er det et historisk sus over det han gjør.

I Søragadå 13 renoverer han det som skal bli et nytt overnattingssted i Skudeneshavn. Målet er at Lundins hotell skal åpnes under årets Skudefestival. Nå jobbes det på med å tilbakeføre huset til slik det var mellom 1880–1900.

– I Frelsesarmeen i Haugesund gjorde han en kjempejobb, og jeg savner ham veldig, men han kan ikke sitte gjemt inne på et kontor. Han hadde altfor mye kompetanse til å jobbe med tall og systemer. Nå er han midt i preferansene sine, så jeg sa til ham at jeg ble sur hvis han ikke grep denne muligheten.

Når sommeren kommer, er hun klar til å være frivillig på Majorens kaffestue, hvor hun har sagt at hun kan servere og ta oppvasken – ikke lage mat.

– Han har jo bare oppe om søndagene, men vi kan jo ta en helg og to innimellom, mannen min og jeg. For vi kommer til å ha kontakt med Stig Roar framover, og det er lettere å ta vare på vennskapet når jeg ikke er sjefen hans lenger.

Elin er glad for at både gamle uniformer og kronen fra Frelsesarmeen får pryde lokalet hans. Bonetten var en gave fra henne.

– Jeg har også en tamburin som han kan få, men den mente han at barnebarna mine måtte ha. Vi får nå se, sa jeg, hvis ikke tar jeg den med en dag sånn at du kan henge den opp på veggen. For huset heter jo Majorstuen for en grunn!