– I Guds rike blir vi aldri arbeidsledige

Når det blåser opp der ute på havet, søker noen mennesker ly og går til kai, mens andre heiser storseilet.

– Jeg er nok litt den typen der ja. En typisk igangsetter, men Frelsesarmeen har jo hele tiden gitt meg utfordringer, sier damen med det korte håret, store smilet og runde brillene.

I snart et kvart århundre har 65-åringen vært leder for Rusomsorgen i Haugesund – byen i vest hvor mang en sjømann har vært i havn.

Men i perioder har Elin også drevet større prosjekter nord og sør for hjembyen. Der har hun danset på bordet og tatt imot både babyer og busslaster med flyktninger. Lært seg «kaosledelse» og startet skole så vel som barnehage på et lite leirområde.

– Det er grunnleggende at du er glad i folk og tenker at folk er folk uansett hudfarge – om de lukter godt eller dårlig, om de har tenner eller ei, om de er ved sine fulle fem, eller ikke, sier Elin.

Hun viker sjelden av kurs når hun først vet hvor hun skal, og har vært et fast holdepunkt for mange av byens kvinner og menn over 18 år med store, sammensatte rusproblemer.

– Rusmisbrukere er som folk flest – helt forskjellige. Det er like mange innganger til rusen som der er folk, så det er ikke en ensartet gruppe. Men de har noen felles symptomer når de har vært der en stund, sier hun.

Og Elin vet, for hun har tatt dem også inn i sitt store hjerte. Det har ikke alltid vært like lett, som når en blir skreket til eller truet, men den tidligere hjelpepleieren lærte noe verdifullt som voksen student på vernepleien i Stavanger.

– Ole Bjørn Stensen, en fantastisk sykehusprest og senere fengselsprest, sa at hvis du har pasienter som du kjenner at du har problemer med å gi omsorg – så sett ansiktet til noen du er glad i foran. Det har jeg gjort mange ganger.

Det døgnbemannede Bo- og omsorgssenteret i Haugesund har 14 akuttplasser. For drøyt ti år siden ble tilbudet utvidet med 15 omsorgsleiligheter.

Her serveres fire måltider per dag, og personer i aktiv rus får bo-veiledning og tett oppfølging.

Under åpningen for drøyt ti år siden ble en drøm realisert for Frelsesarmeen, Haugesund kommune og ikke minst for beboerne. Nybygget i Sørhauggata har tre etasjer med leiligheter i tillegg til kjeller med kapell, oppholdsrom og kontorer. Prislappen var på 40 millioner kroner.

– Vi har per definisjon ingen som er bostedsløse i Haugesund kommune. De bor hos oss!

Fant sin plass i Frelsesarmeen

Hun vokste opp med foreldre som var «organisasjonsmennesker» på hver sin kant. Faren var en drivkraft i det lokale skytterlaget, og moren var med i Norges Blindeforbund. Der har Elin også valgt å involvere seg i senere tid.

– Mamma mistet synet og ble veldig engasjert i dette arbeidet. Så jeg er liksom opplært til å brenne for noe, sier Elin, som selv fant sin plass i Frelsesarmeen.

Troen hennes kom etter hvert, men Elin er tydelig på at det som den dag i dag fascinerer henne med Frelsesarmeen, er grunnlegger William Booth.

– Det engasjementet, det sosiale engasjementet – det å tenke at en kan utgjøre en forskjell og at ting går an å endre. Det å våge å ha en visjon over livet sitt om at «jeg vil forandre verden» – og tro at det kan gå an. Det har nok gjort mye for at jeg har stått i jobben i så mange år.

Firebarnsmoren tror at en har det å brenne for noe litt i oppdragelsen, men ikke minst i personligheten.

Høyres ordfører i Haugesund, Nils Konrad Bua, forteller at det skjer ting hvis Elin tar tak i det.

– Det blir til noe, enten det blir gatehospital i Bergen eller flyktningmottak på Åpta. Uansett så har hun en sånn gjennomføringsevne i seg.

Nils Konrad opplever at drivkraften hennes er å gjøre en forskjell.

– Elin er genuint opptatt av samfunnet og menneskene rundt seg og i byen. Sånn utad så har hun et ekstra gir. Ønsket om å gjøre en forskjell er så stort, sier han.

«Jeg vil jobbe for at ingen skal kjenne på utenforskap og ensomhet» sto det på Elins blå «russekort» i høstens valgkamp. Dette er en av hennes kjerneverdier også som politiker.

– Jeg ønsker at Haugesund skal være en god by å bo i for alle, enten en er rusavhengig eller ikke. Og selvfølgelig så vil jeg at dette skal være en by der færrest mulig føler på utenforskap.

I bystyret for tredje gang

Siden oktober har Elin vært én av Høyres 15 representanter i bystyret, hvor hun leder Utvalg for personalpolitikk i kommunen.

– Det handler jo om personal og ledelse, og det er jo det jeg har jobbet med, stort sett. Så jeg føler jo at jeg får jobbe litt i preferansene mine i politikken også, sier vernepleieren som også har studert helseledelse på BI og er sertifisert NLP coach.

Hun kan faktisk ikke lese pensumlister uten å ville studere «alt», og har sjekket om det finnes folkehøyskole for pensjonister. Det gjør det visstnok.

– Elin er jo veldig smart, altså hun har hodet med seg til enhver tid. Så derfor blir samspillet med hode og hjerte godt. Hun har gjennomføringsevnen fordi de henger i sammen. Og hun forstår begrensningene. Noen har jo et så stort hjerte at de tror på det uoppnåelige, men Elin har hodet med. Mange kan snakke fordi de har stort hjerte, men å gjennomføre, det er ikke alle forunt, sier Nils Konrad.

Han merker hennes faglige kompetanse godt, og kaller henne for enormt dedikert.

– Når hun går inn for en oppgave så gjør hun det ikke halvt, hun gjør det hundre prosent. Og det ser vi nå i personalpolitisk – hvor dedikert hun er, og hvilken evne hun har til å sette seg inn i ting, lese seg opp og kurse seg. Så det er jo rette plassen å være, for er det ett sted du kommer tett på menneskene i kommunen, så er det her. Det er jo det det handler om i en stor organisasjon – menneskene som skal utføre oppgavene.

Elin er også varamedlem i Råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

– Som Høyres gruppe i posisjon, så jobber vi jo med hele fagfeltet. Men når ruspolitikk blir diskutert, så selvfølgelig blir jeg engasjert..., sier Elin.

Men det er nettopp denne bredden hun synes er spennende. De er 49 stykker i bystyret, og ifølge Elin har de alle et felles mål om at Haugesund skal være en god kommune og by å bo i.

– Og så har vi litt forskjellige tiltak på veien der. Det er jo det som er politikk: Fordeling av goder, verdier og ressurser. Ja, så er vi av og til litt uenige om det.

Ordføreren mener Elin tilfører noe forsonende.

– Hun er jo et unikum av en venn, så i samspillet i gruppen internt i partiet, men også i bystyret som helhet, så har hun en veldig inkluderende fremtoning. Elin er enormt flink til å snakke på tross av partiene, så hun fører oss litt tettere sammen – både i gruppen og i bystyret.

Men politikk er ikke et nytt felt for Elin, og hun har med årene gått fra Venstre til Høyre. I perioden 2005–2009 var hun nemlig 3. vara for Rogaland Venstre på Stortinget.

Hun var deretter folkevalgt lokalt fra 2011–2019. Da satt hun for Høyre i formannskapet og i bystyret.

Frisk etter hjerteinfarkt

– Jeg kan være trøtt etter en lang dag og så går jeg på gruppemøte. Når jeg kommer hjem så lurer mannen min på hva jeg har vært med på, for jeg har så mye energi og er så engasjert. Jeg kjenner at jeg lader, og sånn har jeg jo vært i jobben min også, og nettopp derfor ble det vanskelig da jeg ble syk.

I jobben har vernepleieren vært i det hun kaller en «flow», hun har gjort noe hun virkelig brenner for.

– Og det er jo på godt og vondt. For da kjenner du ikke alltid etter hva kroppen sier. Så jeg jobbet altfor mye og hadde altfor mange baller i lufta.

I 2020 ble det bråstopp da hun fikk et hjerteinfarkt.

– Da jeg lå og så i taket på Haukeland, så tenkte jeg at hvis dette går bra, må jeg gjøre noen endringer.

– Og det har du gjort?

– Ja. Jeg vet ikke om jeg har jobbet mindre, men jeg kjenner mer etter, og så er det ikke sånn at jeg da må gå hjem og legge meg på sofaen. Men jeg trener mye. Vi går tur. Jeg er så heldig at vi har barnebarn som bor rett ved siden av oss og kan gjøre aktiviteter med dem.

Hun innrømmer at hun tidligere hadde et litt for dårlig skille mellom jobb, fritid og seg selv.

– Jeg tror det er en utfordring særlig for oss som har vært en del av Frelsesarmeen at vi ikke skiller så godt på jobb og fritid. For det blir en livsstil. Og det kan gå bra i mange år, men så kan det bli veldig mye. Jeg kjente ikke etter hvor sliten jeg var, og det blir veldig sårbart. For hvem er jeg når jeg ikke er «Elin på Frelsen»?

Etter infarktet så hun litt svart på det og lurte på om hun ville komme tilbake i arbeidslivet. Men det gjorde hun, og er i dag frisk og fin.

– Jeg er jo veldig takknemlig for at jeg er kommet så langt, og at jeg kan slutte fordi jeg kjenner det at nå er tiden inne. Så det å bli 65, og at du da er så privilegert at du kan si at du faktisk har lyst til å gjøre noe annet, det setter jeg stor pris på selv om det er vemodig.

Avgjørelsen er tatt. 1. mai blir hun pensjonist, en svært aktiv en må det legges til.

– Jeg tror jo at når Vårherre lukker én dør så åpner han en annen. Jeg tenker at i Guds rike blir vi aldri arbeidsledige hvis vi har lyst til å bidra, sier vernepleieren.

Elin har det siste året øvd seg på å gå på jobb uten profiltøy fra Frelsesarmeen, og hun er aktiv på flere fronter.

– Det å være synlig i en jobb, i en organisasjon i en liten by som Haugesund. Det har vært mest kjekt. Men jeg tenkte ikke over hvor synlig jeg egentlig var, før jeg begynte å bli litt sliten.

For akkurat slik hun i jobben har vært opptatt av rusfrie væresteder som Frelsesarmeens Stedet, er hun som politiker opptatt av å skape gode arenaer der alle folk kan møtes.

Et slikt sted er Kringsjå ved Steinsfjellet, en kort kjøretur fra sentrum med storslått utsikt over byen og havet. Her finnes uteområder med bord og benker, både ved selve hytta og på seteren.

Der sitter både Elin og mannen Alf i styret til Kringsjås venner og er på faste dugnader hver torsdag.

– Vi kjenner det er godt å ha en felles arena og har blitt dratt med fordi vi har hatt besøkende på Stedet med oss opp til Kringsjå. Vi har minibuss og kjører opp. Jeg tenker at det å forebygge utenforskap, det er å delta på aktiviteter der ute i samfunnet.

Dette har de holdt på med i et par år og opplever at de som blir med, synes det er veldig kjekt.

De har også folk på straffegjennomføring, for ektemannen jobbet i fengselsomsorgen fram til han gikk av med pensjon.

– Kringsjå er et godt tiltak for dem, for de skal ofte ut. Det der med å komme ut i naturen, jobbe og kløyve ved og sånne ting, er kjempeviktig.

Velkjent navn i byen

Historiker Stig Roar Olsen, tidligere miljøterapeut og deretter administrasjonskoordinator i rusomsorgen, forteller at Elin har vært mye i media og er en av Frelsesarmeens viktige representanter for Haugalandets befolkning.

– Elin er ei dame som opererer på mange ulike arenaer. Hun er en av de få som står på, selv når det virker mørkt og håpløst. Hun har gått inn med liv og sjel for at de rusavhengige i Haugesund skal få en trygg, varm og en verdig tilværelse. Elin har bygget seg et nettverk gjennom mange år med ulike støttespillere og allierte.

Navnet Frønsdal er velkjent i Haugesund – ikke bare fra fengselsomsorgen, rusomsorgen eller fra politikken. Av ekteparets fire sønner har én valgt å bli politi og en annen lege på sykehuset i byen.

Elin er uhøytidelig og frisk. Latteren sitter løst.

Hun sier hun kunne ha skrevet bok om alt det rare hun har vært med på, men det er likevel mange tunge, triste historier.

– Min jobb er å utgjøre en forskjell den dagen, kanskje ikke på hele livet, selv om jeg har fått vært med på det også. Jeg har lært personalet at det er her og nå, det er det smilet du gir til «Per» og den anerkjennelsen som individ de får. Den som de ellers ikke får, ute der folk snur seg vekk og går forbi.

På rusomsorgens lavterskeltilbud driver de ikke behandling, men deres metode er tilstedeværelse og det å utgjøre en forskjell. Så når de kommer inn døra på Stedet, så skal det lukte nystekte vafler.

– Og det skal være noen som ser dem og sier «hei, kjekt å se deg».

– Har det vært mange solskinnshistorier gjennom snart 25 år?

– Ja, det har det. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at det var noen hvert år, men det er det ikke.

For noen av dem som i dag har rom på Bo- og omsorgssenteret, var der da hun begynte. De har vært litt ut og inn.

– Men så er det noen som har klart seg veldig bra, og som det har gått fint med. Disse hadde jeg kanskje ikke trodd at skulle klare seg, men det er folk som i dag har tatt utdanning, går i full jobb og har fått kontakt med ungene sine igjen.

Dette forteller hun var sånne som alle hadde gitt opp.

– Så jeg tror det å være med å bære et håp, det å være en håpsbærer, har vært noe av det viktigste.

Vil ramme inn og gi verdighet

– Jeg er jo litt over snittet opphengt i William Booth og hans tanker, og han sa at vi skal stille krav, vi skal ramme inn, vi skal gi verdighet, sier Elin.

Hun mener fast at det er uverdig å møte et menneske med at «det er ikke så nøye hva du gjør, stakkars. Du er jo en rusmisbruker».

– Det å ikke stille krav, da gjør vi folk til ikke-mennesker. Det å stille krav er det samme som å gi verdighet. Jeg har troen på deg, jeg tror at du klarer dette. Og de gangene vi ikke klarer det så må vi omfavne dem.

Hun gir aldri opp menneskeverdet.

– Jeg tror at Frelsesarmeen må holde fast på at vi tror at det er iboende ressurser i folk, selv de tyngste rusavhengige. Det er ikke sikkert at de skal bli som folk flest, men hvem er folk flest?

Hun tenker at det sjelden har hjulpet folk, at noen synes synd på dem.

– Men empati er noe helt annet, og da må vi prøve å stable de litt på beina og snakke med dem om verdighet.

«Du trenger ikke si alt du mener, men du må mene det du sier» er et av Elins mantra. Stig Roar kan fortelle at Elin nyter en enorm respekt blant de rusavhengige i Haugesund.

– En av hennes suksessfaktorer er at hun har en egen evne til å se forbi rusen, og se mennesket bak. Hun behandler de rusavhengige slik som hun behandler alle andre. Likevel må jeg flette inn at handling gir konsekvens, og det er aldri tomme ord fra Elin. Det hun sier blir gjort.

Stig Roar opplever at Elin virkelig lever etter William Booth sine tanker og ideer.

– Da jeg ble ansatt, så gikk det ikke mange timer før jeg ble introdusert for ham. Elin forklarte meg at for at jeg skulle forstå Frelsesarmeen og grunnleggende verdier, måtte jeg sette meg inn i hans liv og virke.

Ved å lese gjennom William Booths taler og nedtegnelser, fikk han en grunnleggende forståelse av hva grunnleggeren til Frelsesarmeen ville og ønsket.

Stig Roar opplever at Elin har det samme fokuset som grunnleggeren, nettopp med å hjelpe dem som har falt, til å reise seg, gi de sultne mat slik at de blir nørt opp og kan klare å møte livet og samfunnet de lever i. Suppe, såpe og frelse – rekkefølgen er kronologisk.

– Mange hopper av etter suppe, mens andre hopper av etter såpe. Når det er gjort, er det frelse som står for tur. Elin har mange ganger sagt til meg at vår oppgave er å være der for de som trenger det mest, slik at vi kan gi dem en pause i en hard tilværelse. Man skal ikke måtte høre på andakt for å få mat, men snarere at man skal få mat slik at de som ønsker å høre andakten, ikke skal sitte sultne. Elin har et brennende engasjement for de svake og de som faller utenfor, og nettopp dette var det William Booth kjempet for.

Stig Roar forteller at Elin har vært tilgjengelig til alle døgnets tider, slik at de rusavhengige i Haugesund skal ha et så godt og verdig liv som mulig.

– Hun har stått kontinuerlig ved roret og styrt skuta sikkert og trygt fram. Ingen vanlige mennesker hadde klart å holde koken i 24 år i denne jobben. Jobben er svært krevende psykisk og fysisk.

Da Elin hadde et hjerteinfarkt, gikk det ikke lang tid før hun var tilbake igjen, ifølge Stig Roar.

– Når man har et kall og et brennende samfunnsengasjement slik som Elin, er det vanskelig å sette «jobben» til side, nettopp fordi at det ikke er en jobb, men en livsstil og et kall.

Sosial gründer i Frelsesarmeen

Elin har vært leder lenge og er, ifølge offiser Knut Haugsvær, godt forankret i Frelsesarmeens oppdrag. Fra 2010–2017 ledet han Frelsesarmeens rusomsorg i Norge, Island og Færøyene, og de to har jobbet tett sammen.

Han mener den lange fartstiden har gitt haugesunderen en solid trygghet og samtidig mot til å tenke nytt. Til å utfordre – og til å gjøre noe med det.

– Elin er en av Frelsesarmeens gründere på vestlandskysten. Hun har bidratt til å utfordre det etablerte, til å se dagens behov, og til å finne nye måter å være Frelsesarmeen på. Spesielt for utsatte grupper – mennesker som opplever at livet er krevende enten på grunn av rusavhengighet, psykiske utfordringer eller det nye livet som rusfri, sier Knut.

I tillegg til å være godt forankret, beskriver han Elin som vennlig og kreativ med et sterkt engasjement og mange relasjoner.

Offiseren tror hennes perspektiv er hennes styrke: «Urokkelig i troen på enkeltmennesker og nye muligheter.» Han tenker at dette ikke er en enkel suksessoppskrift.

– Hverdagene i Frelsesarmeen – eller i folks liv – er ikke bare suksesshistorier. Når jeg ser på Elin, og mange andre ledere, så er det kanskje dette som bærer dem. Både deres egen tro på mennesket og Guds tro på oss. En forankring større enn seg selv, sier Knut.

Startet flyktningmottak i en fei

Da Elin ble ansatt i Frelsesarmeen i 2000 ble hun spurt hvor hun var om fem år. De så nemlig på CV-en hennes at den besto av femårs-bolker.

– Det beror litt på Frelsesarmeen, om jeg får utfordringer nok, svarte hun.

Elin ler høyt og godt når hun forteller at i ettertid har hun angret litt på det svaret, for hver gang det buttet imot så ble hun minnet på det hun hadde sagt.

Før hun ble vernepleier, hadde Elin jobbet som hjelpepleier i mange år, på barneavdelingen og deretter fødeavdelingen på Haugesund sykehus, i skolen og på helsestasjon, hvor hun bant annet drev mor-barn-grupper for risikomødre. I tillegg hadde hun vært innom både i barnehage og på demensavdeling.

Men hvem kunne vel vite at alt av tidligere kompetanse skulle komme til nytte igjen i 2015 – da Frelsesarmeen startet akuttmottak for 150 flyktninger på Åpta utenfor Farsund?

– Jeg hadde jo mast på Knut da flyktningsituasjonen oppsto. Skal ikke vi i Frelsesarmeen gjøre noe? Vi er jo en ideell organisasjon og kan ikke bare sitte på gjerdet og se på denne katastrofen her. Nå kommer de jo til oss!

Men fram til da hadde aldri Frelsesarmeen drevet flyktningmottak. En dag ringte Knut med beskjed om at det bare var å begynne jakten på et egnet sted.

– Vi var på forskjellige plasser og kikket, men så plutselig åpnet det seg en mulighet på Åpta Misjonssenter. Det var jo en campingplass med campinghytter og en kirke. Vi kjøpte nye senger. Vi måtte kjøpe ny komfyr. Jeg har aldri brukt så mye penger i mitt liv. Men likevel så gikk vi med 1,5 millioner i overskudd.

Elin skulle til å gjøre noe hun ikke hadde gjort før, for hun hadde aldri jobbet med flyktninger. Heldigvis hadde hun med seg to gode kollegaer fra rusomsorgen i Haugesund. Og mannen Alf.

– Men så tenkte jeg. Folk er folk. Og ledelse er ledelse. Men jeg lærte meg jo noe som jeg kaller for «kaosledelse», og som jeg har holdt foredrag om etterpå.

25 miljøterapeuter ble ansatt. To dager før jul kom de første flyktningene. 40 av dem var barn. Elin forteller at ut av den ene bussen kom en tenåringsmor med en fem dager gammel baby. Bak henne holdt en høygravid kvinne en fireåring i hånda.

Inni seg ba mottakslederen: «Kjære Gud. Du har sagt at den du gir oppdraget, den utruster du.»

– Vi holdt jo på å knekke legevakten i Farsund, så til slutt så fikk vi en skjønn, pensjonert lege til å komme flere dager i uka. Og ei helt fantastisk dame som snakket arabisk, pluss ei fra Haugesund startet barnehage. En pensjonert lærer som bodde i bygda, kom og hjalp oss med skole, for kommunen hadde ikke kapasitet.

Elin var forresten med på den forestående fødselen i Kristiansand og klippet navlestrengen. I dag er denne familien gode naboer hjemme i Haugesund og har fått en gutt til. Også han tok Elin imot – på sin gamle arbeidsplass, sykehuset.

– Åpta møtte meg som en bølge av språk, mat, lukter, kultur, utrykk. Det var overveldende og spennende. En ny verden åpnet seg med så mange forskjellige mennesker samlet. De hadde et felles mål om trygghet! Så mange historier, så mye sorg – men allikevel så mye glede og takknemlighet. Jeg så styrken i mennesket, tåleevne og kamp for et bedre liv.

Folk fra 20 nasjoner. Kulturkrasj er en underdrivelse. Men Elin lærte utrolig mye om andre – hvordan de tenker.

Hun tullet mye med dem og det var her hun, som kvinne og sjef, danset på bordet. De trodde mest sannsynlig at det hadde klikket, men Elin sa bare: «Welcome to Norway!»

– Jeg måtte virkelig ut av den boblen. Ja, boblen sprakk! Det kunne vært mine som var på flykt. Vi måtte være der – uten forbehold – ta imot og være medmennesker. Dele av godene, sier hun.

Har Frelsesarmeen med i bagasjen

Elin er opptatt av det som binder oss mennesker sammen, som gjør oss like – fellestrekk som mennesker skapt i Guds rike. Unike, men likevel like:

– Jeg tenker at alle har sin livsverden, og i det krysningspunktet har vi noe felles. Så jeg har alltid tenkt at jeg må finne den fellesnevneren. Hva er det å være mennesket? Jo, det å kunne le, dele gylne øyeblikk, men også være tydelig. Jeg har vært alltid vært opptatt av at jeg og de andre skal bli til et oss. Det er jo det vi jobber med her. Når folk kommer inn på Stedet, så er det ikke så viktig hvem som er gjester, og hvem som jobber her.

I sin første nyttårstale som ordfører uttrykte Nils Konrad Bua sin dypeste takknemlighet til dem som står i frontlinjen for å hjelpe.

Foruten Frelsesarmeen takket han også Kirkens Bymisjon, Røde Kors, Mat Onna Bronå og alle andre frivillige organisasjoner med følgende omtale:

«Deres arbeid strekker seg langt utover matutdeling – de gir håp, støtte og et fellesskap til dem som trenger det mest».

– Jeg tror jo at den jobben Elin har hatt i rusomsorgen, har vært den perfekte jobben for henne. For Frelsesammen har jo gjort at hun kan leve ut sin gjerning, sier Nils Konrad.

– Merker du at hun har Frelsesarmeen med seg i bagasjen?

– Jeg tror jo oppriktig at Elin er av den medmenneskelige typen, litt til overmål rett og slett. Så den godheten tror jeg er iboende i Elin og ikke at den nødvendigvis kommer fra Frelsesarmeen. Men det som typisk kommer fra Frelsesarmeen, det er når hun snakker. Og når hun taler, ja da føler du litt at du er på andakten på «Frelsen».