Hva tenkte de tre vismennene som kom med gull, røkelse og myrra til en stall i Betlehem? Til det som profetene sa skulle være verdens frelser? Hvordan turte de å legge ut på en reise bare ledet av en strålende stjerne?

Vi tenner et lys

Desember og jul betyr for mange å tenne lys. For mange er det også en tid for undring, håp og lengsel – og leting. Forfatter Hilde Dagfinrud Valen skriver hvordan et vismannsliv kan ha vært den aller første julen. Bli med inn i en refleksjon rundt selveste julemysteriet.

• Foto: Mette Randem / Grafikk: Karianne Elmholt Tønnessen /Tekst: Hilde Dagfinrud Valen

Del:

Underveis i en lengsel

Dagen er helt ny i horisonten. Morgenen mørk, men i demring, slik hver morgen begynner. Det tegner til å bli en dag som dager flest i et vismannsliv. De skal studere, slik de pleier. De skal fundere, slik de pleier. De skal gruble og tenke og forske, slik de pleier. De begynner dagen med å løfte blikket mot den tidlige morgenhimmelen, mot stjernebildene de kjenner så godt. Men i dag henger en ny stjerne på himmelen, og skinner sterkere enn noen av de andre de har sett. Morgenstjernen. Kongestjernen.

Vi tenner et lys for alle som undrer,
for undringen driver oss fram dit vi skal.
Som kongene følger vi julenattstjernen
til Frelseren, født som et barn i en stall.

Hva tenkte du da, Baltasar? I en adventstid som har vart i hundrevis av år, har folk ventet og håpet. Generasjon etter generasjon. Hele livet har du hørt om løftene, om kongestjernen som en gang skulle komme til syne i tiden da en ny og annerledes konge skulle bli født – kongen Gud skulle sende. Glemte du iblant å håpe, sånn i det daglige? Sluttet du noen gang å vente? Bleknet sannsynligheten for at akkurat du skulle få oppleve gudsløftet oppfylt? Hva tenkte du, Baltasar, når kongestjernen plutselig står der på himmelen, i begynnelsen av det som tegnet til å bli en helt vanlig dag? Du blunker, men den er der fremdeles. Du husker løftet, opplever på en forunderlig måte at det gjelder deg, og undres nok til å reise.

Vi tenner et lys for alle som lengter,
for lengselen rommer et evighetsfrø.
Det vokser mot himmelen fra Betlehem-stallen.
Det rommer det livet som aldri skal dø.

Hvordan våget du å legge i vei, Melkior? Hvordan tore du å bryte opp fra det trygge og vante på grunn av et gammelt løfte fra Gud? Du våget å være underveis i ukjent terreng. «Det er sikkert ikke den», kunne du sagt. «Det er sikkert et sammentreff. En tilfeldighet. Det er jo så langt å reise. Vi må gjennom ukjent land. Vi drar for å lete etter en konge vi ikke riktig vet hvor er. Det er tryggest å bli hjemme …» I stedet pakker du kamelveskene fulle av lengsel og himmeldrømmer, gull, røkelse og myrra og legger i vei for å lete etter Guds sønn. Du håpet nok til å reise.

Vi tenner et lys for alle som håper,
for håp er en fakkel som lyser oss hjem.
Det lever i alle som våger å tro på
at englenes julenattsang gjelder dem.

Tenk hva du hadde gått glipp av hvis du hadde blitt hjemme, Kaspar! Tenk hva livet ditt hadde mistet, hvis du hadde blitt værende der du var! Reisen var strevet verdt, der du sto i halvmørket ved en seng av strå. Du fikk oppleve at Gud alltid holder det han lover. At den som leter, finner. Et vismannsliv ble aldri helt det samme etter dette. Du lette, og du fant han du ønsket å finne. Og vet du, Kaspar, vise menn og kvinner søker ham fremdeles, og finner slik dere fant. Gledelig jul!

Vi tenner et lys for alle som leter,
for letere finner det gjeterne fant:
At barnet i krybben er Guds Sønn, vår Frelser.
Vi ser, og vi tror og vi vet det er sant.