Traumesensitiv omsorg

Utviklingspsykologi og nevrobiologi

I våre institusjoner er traumesensitiv omsorg grunnleggende. Det vil si at vårt arbeid bygger i stor grad på kunnskap fra utviklingspsykologi, vel støttet av nevrobiologi. Fra utviklingspsykologien henter vi kunnskap om hva barn trenger for god utvikling. Denne kunnskapen er overførbar til alle mennesker. En toåring som er lei seg og trist, trenger trøst og støtte. Det samme gjelder også ungdom og voksne. Vi fremmer resiliens ved å møte hverandre etter disse prinsippene.

Nevrobiologien viser hvordan hjernen, fra fosterstadiet påvirkes og organiseres annerledes ved omsorgssvikt og krenkelser. Dette gir viktige føringer for det miljøterapeutiske arbeidet, og fører til at vi forstår barna i lys av hva de har opplevd, hva de ikke har opplevd, og hvordan de har det akkurat nå.

Vi tilstreber å legge til rette for gode utviklingsmuligheter både motorisk, kognitiv og emosjonelt. Disse tre områdene er avhengig av hverandre for god utvikling, men trenger ulik stimuli. Tilknytningsperspektivet står sentralt i utviklingspsykologien, og er av stor betydning for disse utviklingsområdene.
Traumesensitiv omsorg henter nettopp denne kunnskapen fra utviklingspsykologi, og legitimerer miljøterapeutisk forståelse og metoder knyttet til hva tidlig og god omsorg er.

Dette handler om tilstedeværelse av voksne som er oppmerksomme og inntonet på barnets behov, og som responderer på barnets initiativ. Traumatiserte barn har ofte et maladaptivt emosjonssystem og et underutviklet reguleringssystem, noe som bidrar til at barnet feilkommuniserer egne behov. I miljøterapien vektlegges det å forstå barnet innenfra, hva trenger barnet av meg som mljøterapeut nå?

Nevrobiologien påpeker at tiltak må treffe der skjevutvikling startet. Med andre ord, traumesensitiv omsorg handler ikke bare om å gi reguleringsstøtte og regulere vanskelige affekter. Det er vel så viktig å tilføre aktiviteter som støtter utviklingen på det stadiet traumene forstyrret utviklingen av sentrale hjernestrukturer.

I våre institusjoner kan denne forståelsen identifiseres gjennom struktur, valg av aktiviteter og gjøremål. Vi tilstreber kontinuitet i voksenoppfølging, og at det er noen få voksne som barnet særlig forholder seg til. Vi søker stadig etter aktiviteter som styrker nedre del av hjernen, og tilstreber daglige rutiner som styrker hjernen nedenfra. Barnets basale behov vil alltid stå i hovedfokus, dette fordi fravær av tilfredsstillelse av disse behovene vil antakelig medføre sterke affekter og hindre utvikling.