24-timersjobben

Hun sitter på legevakta i Harstad og holder en voksen gutt i hånden. Det er langt over midnatt. Det går en time, det går to. Fortsatt holder hun hånden hans. For gutten er livredd og ser ingen annen utvei enn å gjøre det slutt. Men lederen for Frelsesarmeens rusomsorg i byen nekter å gi seg. Hun går ikke derfra før vakthavende lege har sørget for trygge rammer og fått gutten inn på DPS, Distriktspsykiatrisk senter.

Først utpå morgenkvisten får han hjelp, og Marianne kan slippe hånden.

– Da var det jeg som ble redd, for jeg visste ikke hvordan det ville gå med ham. Ville han bli ivaretatt? Det var vanskelig å overlate kontrollen til andre. Men vi gir oss ikke. Hele tiden går vi på og heier folk fram. Vi ønsker jo ikke at noen skal ta livet sitt. Gutten fikk hjelp, han lever fortsatt og Marianne er takknemlig.

– Jeg har alltid vært en sosialarbeider i hjertet, og Frelsesarmeens verdier ligger nær hjertet mitt. Vi må sette lys på dem som ikke klarer å tale sin egen sak.

Les mer om Krigsropet her

Noen som tror på deg

Siden Stedet Harstad startet opp i februar 2017, har Marianne styrt skuta. Frelsesarmeens værested for folk som ønsker rusfrie aktiviteter, er populært. Ofte er det 25 innom lokalene i sentrum, andre dager er det to der, men de skal alle kjenne at det er rom for dem. De siste årene har staben økt med to miljøarbeidere. Geir Skjalmar og Helge Dahlberg er uvurderlige støttespillere. De vet likevel hvem som er den ubestridte styrer.

– Marianne er Stedet! Hun har kontroll på alt, unntatt veska, humrer de. Sjefen har bakgrunn fra næringslivet, har drevet butikk og systue, og vært tiltakskonsulent på et asylmottak. Da hun så annonsen som rusomsorgsleder, tente hun umiddelbart: «Den jobben er min!»

– Egentlig dreide det seg om det samme. Det handler om å bygge relasjoner og gi mennesker muligheter. Ofte kommer folk ut fra soning eller rusbehandling med en bærepose i hånden. Da er det avgjørende hvordan de blir møtt. Treffer de noen som har tro på dem, hjelper dem med bolig, får dem med på gatefotball, eller i ei sykkelgruppe, kan det skje store forandringer. 54-åringen har en gründer i seg. Hun har lagt ned mange timer som frivillig i korps, idrett og fotball. Kommer du inn på temaet fotball, banker hjertet litt ekstra.

– Fotball får folk til å fungere sammen. Gatefotball er et håndfast bevis på det. Vi har gutter her som har vært store talenter i barndommen. Så har rusen tatt dem. Når noen da spør: «Har du lyst til å bli med på gatefotball?», og senere: «Skal vi melde deg på landslaget?» Da får de nye muligheter. Det gir meg en nydelig følelse. Når det er VM i Gatefotball, lager Marianne VM-studio, setter opp storskjerm og serverer pølser. Sammen med Stedet-deltakerne sitter sjefen klistret, griner og roper seg hes mens de følger lokale landslagsspillere på opp- og nedturer. Gatefotball handler om mer enn prestasjoner, det sosiale er minst like viktig. Marianne passer på at folk skal ha det bra.

– De kaller meg «fotball-mamma». Jeg har et svulmende omsorgsgen, smiler hun.

Være en som ser

Hjertet banker for dem som kommer til Stedet.

– Jeg ønsker å ta vare på dem som trenger det mest. Ofte er det dem som ikke prater høyest som har størst behov for å bli sett. Som leder må jeg ha det totale overblikket, men når det er mye armer og bein, kan det være utfordrende å se dem. Tid er vårt kjærlighetsspråk. Når vi tar oss tid, skaper det tillit og folk klarer å lette på trykket.

Marianne må opp i øyekroken: – Når jeg møter mennesker som nesten ikke har håp, tar det meg veldig. For håpet er det som driver oss, det er en supermakt. Hvordan kan vi sette på lyset? Det handler om mennesker i nød. Når hun har lyttet, er det tid for å handle. Da går det med hurtigtogsfart. Tålmodigheten er ikke hennes sterkeste side. Det vet medarbeiderne.

– Marianne kan få en idé. Etter en time kommer hun tilbake og spør: «Hvorfor har det ikke skjedd?» smiler Geir Skjalmar.

– Hun har popcorn-hjerne, fastslår Helge.

– Stemmer det?

Marianne klapper begge hendene foran ansiktet og ler, Helge har truffet spikeren.

– Det stemmer. Det popper ofte opp nye ideer. Når jeg får en idé, sier Helge: «Ja!», og så tar sindige Geir oss ned på jorda, og vi får snakket om det. Omsorgen for andre ligger alltid i bunn. Det merker Geir:

– Hvis noen har en tung dag, er det Marianne som får det med seg. Hun tar nok inn over seg altfor mye. Hun fungerer som sosionom og Nav-konsulent, hun er med over alt. Folk kommer heller hit enn til kommunen, for Marianne sier ja til alt.

Vet hvor skoen trykker

I perioder har hun jobbet 200 prosent, men å legge fra seg jobben klokka 16, er helt uaktuelt.

– Jeg er ikke alene om jobben lenger. Da unngår jeg også å bli utbrent. Å stå alene er umenneskelig. Vi tre er 24 timers-mennesker og fungerer fantastisk sammen. Jeg føler ikke at jeg er på jobb. Dette er noe jeg gjør, dette er noe jeg er. Drivkraften min er å se at det hjelper. Hun kikker bort på Helge. 38-åringen har fått en tøff vei med mange år på kjøret, før han troppet opp på Stedet og fikk en ny start.

– Helge skulle ikke vært i live. Han er min helt. Når du ser ham, må jeg bare gjøre mer. Marianne vet noe om hvor skoen trykker, både for pårørende og de som sliter med rus.

– Jeg er vokst opp med rus. Faren min var alkoholiker og drakk seg i hjel. Kanskje hadde jeg det ikke så greit i oppveksten, men jeg kan gi videre min kunnskap, så andre kan dra nytte av den. Jeg prøver å komme i en posisjon der håpet deres holdes oppe. I og med at det er så mye skam forbundet med rus, er håpet ekstra viktig. Men jeg forstår den kampen folk står i, når de kjemper mot rusen. Da er det viktig at vi står og heier på dem. Hun vet at hun er sterk og kan virke tøff i sin iver. Nettopp derfor ber hun kollegene om å gi henne tilbakemelding når hun trenger litt justering.

– Det er viktig å ha en selvbevissthet. Uten min historie hadde jeg vært uspiselig. Jeg er også sårbar, men jeg bruker historien min, den har blitt en styrke for meg. På dager der hun kjenner seg hudløs, er det godt å være omgitt av teamet.

– Hvis jeg da har en vanskelig samtale foran meg, kan jeg spørre: «Akkurat nå er jeg på felgen, kan en av dere andre ta det?» Vi gir hverandre rom og er ivaretakende.

Himmel over livet

Det var ikke helt tilfeldig at Marianne havnet i Frelsesarmeen. Som barn gikk hun på møter og ble juniorsoldat. Noen tiår senere var hun tilbake med skjoldet på t-skjorta. Som leder setter hun pris på et vidt handlingsrom:

– Når vi ser et behov, kan vi agere. Det er unikt i Frelsesarmeen. Jeg heier på samarbeid på tvers, og her i byen samarbeider de ulike enhetene. Jeg liker tanken om én armé: Vi er alle likeverdige, og våpenet vårt er kjærlighet. Det hender deltakerne på Stedet har behov for å snakke om Gud og tro. Da er det fint å kunne ta en telefon til Janne Våje Nielsen, offiseren i Frelsesarmeens nærmiljøkirke. For Marianne kjenner sin begrensning. Hun lar andre gå dypere inn i temaene.

– Jeg har min barnetro og en himmel over livet. Jeg tror på kjærligheten og på mennesket. Med den riktige støtten finnes det ikke grenser for hva et menneske kan oppnå. Hun kjemper for deltakerne. Fra kontorplassen skriver hun skarpe innlegg i avisen eller til kommunen og dokumenterer mangelfullt ettervern eller elendige boforhold for rusavhengige. Hun vet hun tar en risk. Rusomsorgen i nord har mistet støtte før, men nå har sjefen god dialog med kommunen og tro på framtida for hele arbeidet; Stedet, Gatefotballen, Pårørendehuset, Pedalkraft og Musikk i Fengsel og frihet. Siden i sommer har Stedet blitt mer tilgjengelig. Fra en kronglete toppetasje har de flyttet ned på gateplan. Nå dropper folk inn til et romslig lokale. På scenen står musikk-instrumenter klare for den som vil prøve seg. Et sykkelverksted er i et hjørne, systue i et annet. Det er kjøkken og bordtennisbord, og salonger der en kan slappe av. Men oppstarten var i tyngste laget.

– Vi mistet en av de frivillige, det ble et veldig tomrom. At noen dør, er en del av livet vårt her, men det er fryktelig tungt, forteller Marianne. Ansatte og deltakere fikk være med på bisettelsen, de spredte asken til havs og sendte roser ut på bølgene.

– Det ble et verdig punktum, sier Marianne og tørker en tåre. Hun ser framover. Så hva drømmer hun om?

– Å starte Stedet på Gran Canaria. Der går en stor gruppe nordmenn på flatfylla og lever livene sine på vinbarer. De trenger et rusfritt tilbud. Rusomsorgens leder har bestemt seg. Hun skal bli pensjonist i Spania. Men da skal Stedet Granca være oppe og gå.