Å bli mer av den man er

Langs Albion Street, i et nabolag med småforretninger og kort vei til stasjonene Rotherhithe og Canada Water, ligger St. Olav’s Norwegian Church – bedre kjent her hjemme som Sjømannskirken i London.

Siden 1868 har menigheten med adresse 1 St. Olav’s Square vært en samlingsplass for nordmenn i den engelske hovedstaden. Dette var en liten bit av fedrelandet hvor Kong Haakon VII deltok på gudstjenester under Den andre verdenskrig, en trygg havn som hedrer krigsseilere og som har vært et andre hjem for mang en norsk sjømann med hjemlengsel.

Bak kirkens rødbrune mursteiner trer man inn i en lun peisestue med myke skinnstoler, bilder av kongefamilien og en liten hjørnekiosk med norske klassikere som melkesjokolade og Solo.

Noen få meter lenger inn åpner kirkesalen seg opp, med fargerike glassmalerier av bibelske personligheter som Moses og Elia. I dette historiske og levende byggverket tar sjømannsprest Dag Magnus, med stab og frivillige, imot sine landsmenn. Hit kommer alt fra studenter, til fastboende og langveisfarende.

– Hele mitt liv og min tjeneste er forankret i alteret, sier han, og vender blikket opp mot altertavlen – et maleri av de tre vise menn som bøyer seg for det lille barnet, han som er Gud i menneskeskikkelse.

– Der henter jeg næring for alt jeg trenger, og for alt jeg gjør.

I Nidarosdomen med bamsen

Sjømannspresten, som beskriver seg selv som en glad gutt med et ønske om å skape trygghet rundt seg for menneskene han møter, trådte selv sine barnesko i trygge omgivelser i Trondheim, med Nidarosdomen og dennes berettende symboler som tumleplass.

– Winston Churchill sa en gang at vi former bygningene, og så former bygningene oss, forteller 57-åringen som er tredje generasjons prest.

– Jeg har vært eksponert for gudstjenester hele livet, fått det under huden, og uten at jeg forstod det der og da, så fikk jeg et språk for troen. I Nidarosdomen fikk jeg vandre fritt rundt i kirkerommet med bamsen min.

Etter endt studiegang ved Menighetsfakultetet i Oslo, var Dag Magnus prest i henholdsvis Averøy og Drammen, før han og kona Cathrine dro til Miami i USA med døtrene.

Han fascineres av Sjømannskirkens historie, fra tiden da mange i Norge, deriblant hans egen familie, hadde sjøfolk i slekten. Om hvordan de norske kirkene utenlands – i tillegg til å holde gudstjenester og være en kulturell møteplass, fikk mange sjømenn ut av bordeller og tvilsomme kneiper, og på den måten også hjalp norsk handelsliv.

Presten forteller at sjømannskirkene ikke er menigheter i vanlig forstand, men mer som en misjonsstasjon der nedslagsfeltet er å nå alle nordmenn i det aktuelle området, og skape miljø og fellesskap.

– Tenk deg byer som Los Angeles og San Francisco, som begynte med at fransiskanere opprettet en misjonsstasjon, og ut fra stasjonen ble det en by. Når den norske sjømannsmisjonen kom til et nytt sted, oppsøkte man mennesker som trengte oss, og etter hvert som behovet meldte seg, bygde man kirke.

Intime bryllupsfeiringer

Han beskriver tiden i Miami som en periode med «telt- og piknikkirke», med en liten stab som leide lokaler i det internasjonale Sjømannssenteret på Miami Havn, og jobbet for å få bygd et eget kirkesenter, som kom på plass vest for Fort Lauderdale i 2011.

– Å være på havna var ikke uten videre enkelt, med politikontroller og restriksjoner for ombordstigning på skipene, forklarer Dag Magnus.

– Under prestetjenesten i Miami, hva var noe av det du opplevde som annerledes enn i Norge?

– Bryllupene. I Norge har vi som regel store selskaper og fester når man blir gift, men i Miami bestod nesten alle bryllupene av kun bruden og brudgommen, og som regel måtte vi selv hoste opp noen som kunne være vitner, smiler presten.

– De ønsket å gjøre det enkelt, men det interessante var at nettopp fordi det kun var oss tre til stede, med vitnene på avstand, så var det veldig lite som distraherte, og opplevelsen ble desto sterkere for brudeparet.

Etter fem år i statene, flyttet familien videre til den spanske turistbyen Torrevieja i Comunidad Valenciana, en kort kjøretur fra Allicante. Overgangen var stor fra små forhold i Miami, til den massive byen i Spania.

– Det kunne komme mellom 200 og 300 mennesker på gudstjenestene, og hvis det kom mindre enn 100 mennesker innom på en ukedag, så ble det regnet som en stille dag, smiler han.

– Hele spekteret av kristne kom, både pinsevenner, baptister og katolikker. Det kom også mange fra Frelsesarmeen.

Livgivende latter

Dag Magnus ler mye, og hans karakteriske trillende latter får utfolde seg. I en tjeneste som kan være alvorspreget med fokus på liv og død, trengs gleden. Presten vet det trengs positivitet i menneskers til tider krevende liv, en glede som tar alvoret på alvor, og som samtidig skaper oppdrift i tilværelsen.

Hans egen familie har kjent på sterke utfordringer, som kona Cathrines sykdom. Det er ikke helt tilfeldig at ekteparet har oppholdt seg mange år i varme strøk.

Kona er også utdannet prest. Han forteller at da de giftet seg, og tenkte på å dra utenlands, så var det først og fremst Cathrine som skulle være sjømannspresten.

– Dessverre fikk hun varig, kronisk bekkenleddsyndrom. Hun, som er en virkelig kapasitet, kan slite med å stå lenge av gangen. Hun kan heller ikke gå lange strekninger, og har i perioder store smerter.

Men klimaet i USA og Spania hjalp, forklarer Dag Magnus.

– Hun har prøvd alt for å bli frisk, og det var jo ikke slik vi hadde tenkt det skulle bli, men vi er jo også heldige som har to vidunderlige jenter som gir masse glede og kjærlighet. Vi har hverandre, og masse selvironi.

Feltsenger i kirkerommet

På tross av det klimatiske skiftet, valgte ekteparet å gripe muligheten da det ble en åpning i London i 2019, etter åtte år i Spania. Dag Magnus er daglig leder i tillegg til prestetjenesten, og Cathrine jobber deltid med prosjektarbeid. De gikk rett inn i en utfordrende periode med pandemi og økonomisk krise i England.

Som en del av et samarbeid mellom flere kirker og organisasjoner i den østlige delen av hovedstaden, holdt Sjømannskirken ukentlig dørene åpne for mennesker som ikke lenger hadde noe sted å bo, med feltsenger lagt ut i kirkerommet og et varmt kveldsmåltid.

Dag Magnus kom inn på tampen før tilbudet måtte avsluttes da pandemien slo inn.

– Det var kvinner og menn som hadde en, to eller til og med tre jobber, men som ikke hadde råd til et sted å bo på grunn av krisen. Akkurat nå har kirken et byggeprosjekt, og når det står ferdig, skal vi vurdere å gå inn i samarbeidet på nytt.

Kø på nasjonaldagen

Hver 17. mai samles tusenvis av nordmenn i London til nasjonalfest i Southwark Park med tog, leker og boder. En viktig del av feiringen er festgudstjenesten i sjømannskirken, som ligger noen hundre meter unna.

Kirken fylles opp til randen, og Dag Magnus forteller at folk måtte stå i kø til årets gudstjeneste. Etter velsignelsen går alle ut til kirkeplassens frodige parkområde, hvor det legges ned krans ved monumentet over Kong Haakon VII.

I parken finnes også minnesmerker over falne krigsseilere fra 1. og 2.verdenskrig, som blir hedret særskilt på henholdsvis 11. november og 8. mai.

– En datter skrev forresten nylig til meg om sin far, som var barn av en krigsseiler. Han ble født i London og døpt her i kirken. Nå ville han komme tilbake for å se kirken og feire 80-årsdagen sin her. Det ble et fint og sterkt møte med dem, og mange minner som kom opp.

Dag Magnus smiler. Han er en mann med mange jern i ilden, og gleder seg over teamet i London som håndterer Sjømannskirkens mangfoldige virksomhet med flere arrangementer gjennom uken og besøkstjeneste og samtaler.

Styrken henter han fra troen på Jesus, og han elsker tidebønner og fellesskap.

– Troen er mye større enn oss selv. Den er noe som ikke jeg skal romme, men som rommer meg. Noe jeg vokser og lever i.

Han forteller at det å følge Jesus, ikke gjør at man blir noen andre enn den man er, men snarere mer av den man er, fordi Gud gjør en fri fra synden som gjør oss til mindre sanne mennesker.

– Det er også fint å ha Jesus som forbilde, men poenget er å ha Jesus som forutsetning. Når man har ham som forutsetning, kan man ha ham som forbilde, forteller sjømannspresten.

Tankene vandrer vestover i London, til en historisk kirke på andre siden av Themsen, til ord som oppsummerer mye for den norske presten:

– På minneplaketten til C.S. Lewis i Westminster Abbey står det: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror at sola har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi det er ved den jeg ser alt annet».