Med ønske om å gjøre en forskjell

«Kan du ta han ein gong til?» spurte lyriker Halldis Moren Vesaas den unge Amund Enger om, da han til egen tone sang «Voggesang for ein bytting» for henne. En slik opplevelse er ikke noe man lett kan legge bak seg, og det har han heller ikke gjort. Amund Engers Moren Vesaas-prosjekt ble bare lagt på en litt ufrivillig pause. Det kommer vi tilbake til. Jobbkonsulenten hos Fretex, artisten og låtskriveren Amund Enger, er mannen bak melodien til julesangen «Himmel på jord», først og fremst gjort kjent av artister som Trond Granlund og Kurt Nilsen.

Himmel på jord

En nåde så stor,

Jeg e’kke alene

her jeg bor.

Ordene tilhører tekstforfatter Jan Vincents Johannessen. Men det er Amunds melodi som har udødeliggjort tekstlinjene som på en enkel måte sier noe veldig sant om kristendommens kjerne. Noe et ganske alminnelig menneske kan gjenkjenne.

Vi er ikke alene

Kanskje er det også slik at dette er sentrum i Amunds univers. Vi er ikke alene. Vi er til for hverandre. Og Gud er der for oss. Han har selv opplevd det. Hvordan den Gud som han vokste opp med, var der da han etter 20 år i trosmessig eksil, fant veien tilbake.

– Far var organist og komponist, og hele familien var aktiv i kristent arbeid. Vi fartet rundt på møter med musikk og sang. Jeg likte det. Det var ingen tvang. Om sommeren var far instruktør på sanger- og dirigentkurs. Det var høydepunktet i mine barndomsferier.

Amund vokste opp som «blokk-unge» på Lambertseter, Norges første drabantby, og kombinerte kirkelig tilhørighet med en spennende fritid

.– Midt i alt det trygge og gode var vi også passe gale. Det er et under at det gikk godt. Vi hang bak på trikk og buss og klatra blant annet opp i en 150 meter høy radiomast. At jeg gjorde det, forstår jeg den dag i dag fortsatt ikke.

Livet i blokk ga også nærhet til naboers ulike utfordringer.

– Du så Jensen i fjerde tusle ned i kjelleren. Etter en stund kom han tassende opp igjen. Litt mer skeiv enn da han gikk ned. Da visste du han hadde besøkt hjemmebrentapparatet sitt. Eller naboene i leiligheten under som krangla. Du fikk med deg mye.

Åndelig ingenmannsland

Guttungen blir større, musikken får mer og mer plass, og skolelag og kirkeklubb byttes ut med suksess som musiker og artist.

– I denne tida kom barne- og ungdomstrua i skyggen av karrierejaget. Tvilen ble sterkere. Ikke det at jeg helt hadde forlatt trua, men den virket fjern, og jeg følte jeg levde i et åndelig ingenmannsland.

I tjue år lever han i dette ingenmannslandet.

– Så ble jeg 40 år. Krisen måtte komme. Karrieren hadde bremset opp, og tankene rundt dette med tru var et stadig tilbakevendende tema. «Skulle jeg gi opp musikerkarrieren? Hvor var min kontakt med Gud? Hvor var han i mitt liv?»

Spørsmålene var mange, men Amund hadde ingen svar og ingen å spørre. Han rister på hodet.

– Det var da jeg fikk ideen, den store klisjeen man bare hadde hørt om, som andre hadde vitnet om, men som jeg anså som «far out» og bare smilte overbærende av.

Men Amund gjør likevel det han smiler av. Han står midt i stua med Bibelen, kaster den opp i lufta. Den lander med et dunk, utslått og med utsiden opp.

– Jeg løfter den opp, snur den rundt med øyene lukket. Jeg fører en pekefinger ned på et tilfeldig sted og leser: «Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg.» (2. Tim. 1.6)

Siden opplevelsen for over 25 år siden har Amund funnet roen i trua og fortsatt å være en del av musikermiljøet i Oslo. Mandager samles han og en del andre kristne musikere og artister seg til fellesskap, bønn og måltidsfellesskap. De har over 200 navn på bønnelista si. Amund legger til:

– Det har overrasket meg hvor stor del av artist-Norge som har et forhold til kristen tro. Og så sier han:

– Jeg kan godt legge deg til på lista mi.

Å gjøre en forskjell

I dag jobber Amund som jobbkonsulent hos Fretex. Frelsesarme-bedriften ansatte ham i godt voksen alder. Amund kan ikke få fullrost verken Fretex eller Frelsesarmeen.

– Jeg har en flott sjef og fantastiske kollegaer, og kunne ikke hatt en bedre jobb. Det er krevende å lytte til menneskers utfordringer uten å ta det for mye inn over seg selv, men det er så meningsfullt å hjelpe mennesker som trenger å få avklart veien videre. Hjelpe dem til å leite fram sine egenskaper og gi dem tillit.

Amund har selv hatt nytte av Nav gjennom livet.

– Da jeg bikka 50 år, mista jeg de faste jobbene mine og trengte hjelp. En av konsulentene var like gammel som meg. Så satt vi der og fylte ut masse sirkler. Ja, okay, jeg hadde jobbet på skole, som taxisjåfør, stått på scene, vært plateartist og barne- og ungdomsarbeider. Hva var fellesnevneren, bortsett fra å jobbe med mennesker?

Amund kom fram til at det var kommunikasjon. At uansett hva rammeverket har vært, har det handlet om å gi noe til andre mennesker som ga mening og som ble tatt imot.

– Å møte mennesker der de der. Kunne gi noe. Det er egentlig fellesnevneren i det jeg gjør. Det handler om å hjelpe mennesker i sårbare situasjoner, mennesker uten fast jobb og som gjerne sliter enten med den fysiske eller psykiske helsa. Når jeg ser meg tilbake, har det vært en rød tråd gjennom hele livet: Et ønske om å være en forskjell, enten den er liten eller stor. Det er ikke en floskel, men et sterkt ønske som ligger nedfelt i meg.

Voggesang for ein bytting

Det ligger også et annet ønske nedfelt i Amund. Han ønsker å komme ut og spille konserter igjen. Møte publikum med musikk og tekster han brenner for. Det er spesielt ett prosjekt han har i tankene.I 2018 ga Amund ut albumet Halldis med tekster av Halldis Moren Vesaas, tonesatt av ham selv. Amund rakk en lanseringskonsert på Kampen Bistro i Oslo, hvor blant annet barna til dikteren var til stede. Så ble det stille, og lufta gikk ut av ballongen. Han hadde ikke apparatet rundt seg til å promotere. Sangene ble heller ikke spilt på NRK. For å forstå dette sterke Halldis Moren Vesaas-ønsket, må vi litt tilbake i tid. Amund får råd av Finn Kalvik om at han bør synge på norsk. I bokhylla til mor finner den unge artisten en diktsamling av den norske lyrikeren.

– Jeg så etter metriske dikt og vers med rim. Hadde ikke helt peiling, men skjønte litt hva det var.

Amund finner «Voggesang for ein bytting» og tonesetter diktet. Sommeren 1976 kjører han og spillekompiser gjennom Vinje i Telemark. Diktets tonesetter tar mot til seg. Han stanser ved dikterens gård. Amund vil gjerne møte henne samtidig som han er nervøs. Er hun hjemme?

– Da jeg nærmet meg våningshuset så jeg en kvinne komme imot meg. Hun var sommerlig kledd, med gråstenk i håret, og vakker.

Amund presenterer seg og spør om hun vil høre diktet.

– Du får spela han, då, svarer Vesaas.

Amund spiller og ser på ansiktet hennes uten at han klarer å tolke det. Hun lytter konsentrert. Etter siste tone går det noen få sekunder. Så spør hun:

– Kan du ta han ein gong te?

Amund gjør det. Denne gangen ser han også en liten tåre som renner langs neseroten og ned på dikterens kinn.

– Det øyeblikket glemmer jeg aldri.

– Den må du love meg å gjere noko med, er Vesaas’ hilsen til den unge Amund.

Den svakes part

Det blir ikke mer. Årene går. I 1988 treffer han henne igjen på Det Norske Teatret. Han har rollen som den store revolusjonslederen i Les Miserables. Under en øvelse skal han hente en kopp kaffe. Der sitter Halldis Moren Vesaas. Amund hilser med ordene: «Du husker sikkert ikke meg?»

– Eg gjer no det. Men har du gjort noko med «byttingen»?

Amund blir svar skyldig. Derfor er det ikke så rart at han kjenner på et sterkt ønske om å formidle tekstene han har tonesatt. Han er opptatt av hvordan Halldis Moren Vesaas tar den svakes part, av vemodet i mange av diktene. Ensomheten, og hvordan hun ser de som faller utenfor. For Amund er tematikken gjenkjennbar. Han har selv noen i nære relasjoner som har slitt i livet, uten at han ønsker å utdype for mye om dette. Men dermed blir albumet Halldis også ekstra viktig for en artist som så gjerne vil stå på scenen igjen.