– Det er viktig for meg å være ekte

Axel Frønes gjør seg klar for å ha konsert inne på Skaperverket, Frelsesarmeens kafé i Tønsberg. Det er mange som har kommet for å høre det han har å dele, både av musikk og dikt. Køen strekker seg opp langs gaten utenfor kafeen.

– Jeg liker at det ikke er en høy scene å stå på. Det beste er å være på samme nivå som de i rommet, smiler han.

Lysene er tent, Skaperverket er innredet med sofaer og «godstoler», noe som bidrar til en varm og god stemning. Kafeen er også åpen, og folk kan gå og kjøpe seg en kaffe med noe søtt til.

Axel har ikke noe manus på konsertene sine, men han tar folk med inn i en reise, og så forklarer han litt hvordan låtene har blitt til.

– Jeg prøver å tegne noen bilder av hvordan livet mitt har vært. Konserten min er en liten reise fra min start, til nå. Og den treffer som regel alle, på en eller annen måte.

Kristin MacKinnon, ansatt i Frelsesarmeen i Tønsberg, forteller at konserten var en suksess, og en nydelig sesongstart for Kulturkafeen på Skaperverket.

– Det var så vakkert og sterkt! Axel er dønn ærlig, sjarmerende og hadde glimt i øyet. Lokalet var stappfullt, stua var så fullsatt at vi måtte plassere publikum på scenen sammen med ham.

Hun forteller at konserten med Axel dro inn nye folk i kafeen, og at det var lang kø for å snakke med artisten etter konserten.

– Det var så rørende, han tok seg så god tid til å snakke med de som stod i lang kø for å møte ham etterpå. Det var virkelig en så fin opplevelse å ha Axel hos oss, sier Kristin.

«Jeg gråter inni meg»

Axel bor i Åfjord i Trøndelag sammen med samboeren sin, og deres to barn.

For bare noen år siden var det ikke mange som visste hvem Axel Frønes var. På mange måter, visste egentlig ikke Axel selv hvem han var, heller.

Han forteller at han hele livet har holdt det meste av vonde følelser på innsiden. Det var vanskelig for ham å dele og være sårbar. Lite visste han da, at det var nettopp å dele følelser som skulle gi karrieren en pangstart.

– At alt skulle snu av å dele et dikt på Instagram, er ganske absurd. Jeg tror nok ikke jeg helt skjønner selv hva som har skjedd!

Axel forteller åpent om hvordan livet tok en mørk vending i 2018. Den lille familien hadde bestemt seg for å bygge hus, og prosessen ble langt tyngre enn forventet. Minstemann var kun ett år, og stresset gikk innpå ham, dypere enn han selv forstod.

– Det var nok ikke husprosessen som gjorde at ting skjedde, men rullgardinen gikk sakte ned foran øynene mine og de neste årene ble mørkere og mørkere. Jeg tok enkleste utvei for å slippe vanskelige ting. For meg selv, og for andre. For å få til det, så har jeg tatt noen valg som jeg egentlig ikke ville.

Jeg har bestandig prøvd å være på lag med folk rundt meg og aldri hatt upopulære meninger, for å unngå konflikter. Selv om jeg kanskje har hatt de upopulære meningene.

Selv som barn slet Axel med å være åpen om følelsene sine.

– Da jeg var ni år, stod jeg ved kisten til bestefaren min og kikket på den. Så kom mor bort og sa: «Det er lov til å gråte nå, da». Svaret jeg ga var: «Jeg gråter inni meg». Det har bestandig vært sånn, at jeg har holdt alt på innsiden.

Storfamilie

Axel forteller at han har vokst opp i et trygt hjem med storfamilie rundt seg, hvor de var mange mennesker, og det var fullt av liv.

– Kulturen for å snakke var der, så det gir egentlig ikke så mye mening at jeg hadde det sånn. Foreldrene mine prøvde veldig mye også, det var åpent. Jeg burde jo ha klart det, men det har jeg ikke gjort. Jeg har bestandig vært veldig flink til å late som. Det er lettere – ikke inni meg, men det er lettere å late som på utsiden og gå videre.

Fra husbygging og tiden utover, er det mye som er borte for ham. Han var ikke til stede. Det var en ganske bratt, ned-overgående kurve fra byggestart og til huset stod ferdig langt ute i 2022, og i tiden som fulgte.

– Jeg ble dypt deprimert. Det var et resultat av 30 år uten å si hva jeg egentlig ville si, med å holde absolutt alt inni meg. Jeg har nok erkjent noen ting, men unngikk det meste. Jeg trodde det var verden som var imot meg, ikke motsatt. Jeg fikk en veldig distanse til alle. Jeg trodde alt var alle andres feil. Det stemmer overhodet ikke, men akkurat da, så tenkte jeg sånn.

På et punkt ble det så mørkt at Axel håpet det skulle bli helt sort, så han bare kunne bli i det. Men det var et glimt av fornuft i ham som hele tiden gjorde ham klar over hva han drev med.

– Det var som jeg så på meg selv ovenfra og så ned på en idiot som bare ødela for seg selv og folk rundt seg. Men så fikk jeg ikke stoppet det.

La ut første dikt

Axel hadde hatt en pause fra musikken, men i 2019 begynte det å klø litt i fingrene igjen, så han la ut musikk han hadde laget på Instagram, musikk ingen hadde hørt før. Det fikk litt oppmerksomhet, de fleste som fulgte ham var venner og litt kjentfolk.

– Det var vel egentlig første steget ut, men det var ikke rart for folk – jeg drev jo med musikk.

Det var da han postet sitt første dikt mars 2020, at folk fikk øynene opp for ham.

– Jeg har selv vært litt opphengt i korte tekster, for det ga meg noe. Jeg tenkte: «Nå prøver jeg bare!».

Så tok det helt av. Folk delte poesien hans, og følgerne på Instagram vokste fort. I slutten av 2020 hadde han skrevet sin første diktsamling, Hilsen Axel.

– Det var en tid hvor folk satt hjemme og hadde nok behov for sånt, og de hadde tid til å lese det. Personlig hadde jeg ingen mål om å oppnå noen med det. Det eneste målet jeg hadde var at jeg ønsket å dele tekstene mine, med et håp om at de rette skulle få lese det.

Axel forteller at det er det største steget han har tatt. Han åpnet opp og satte ord på en sårbarhet i ham som få visste om.

– Jeg har aldri gjort noe som gjør at folk skal sette spørsmålstegn ved meg. Det skjedde jo her. «Hva har skjedd med Axel? Hvorfor legger han ut dikt på Instagram?» tenkte folk sikkert, smiler han.

Klarte ikke å kjenne på suksessen

Han så at det var et behov, folk tok til seg det han skrev, det betød noe.

– Jeg tenkte: «Nå må jeg bare gjøre dette, gå all in». Alt som skjedde, med oppmerksomheten og følgerne og alt, ble en bekreftelse for meg, på samme måte som mine tekster ble en bekreftelse for dem.

Plutselig var det folk over hele landet som tok til seg tekstene hans, men det hjalp ham absolutt ingenting.

– Jeg fikk det ikke verre av at følgerne vokste, jeg fikk det verre av at jeg ikke hadde det bedre. Jeg fikk det verre av meg selv, av den lille biten i hodet som så at «dette er feil». Jeg klarte aldri å kjenne på den suksessen som skjedde, selv da jeg ga ut min første bok. Den boka var en suksess, mens alt rundt fortsatt var likt. Det var jo stort for meg, jeg viste at det var stort! Men når ting ikke fungerte på hjemmebane, da var det ikke så mye å feire. Det var ingen suksess der.

Da Norge begynte å åpne igjen, og Axel kunne reise og spille, reiste han vekk med glede.

– Jeg rømte fra det jeg hadde hjemme, som egentlig bare var varme og kjærlighet. Bare fine ting. Men jeg stakk.

Han understreker at kampene han snakker om, var kamper som skjedde i ham selv, og at samboeren og barna kun har vært kjærlige støttespillere gjennom den tunge tiden.

Måtte ut av mørket

Midt i alt, skrev han oppfølgeren Beste hilsen Axel. Han ble også castet i The Voice 2022 og toppet listene på Spotify.

– Det var bekmørkt, jeg hadde det helt forferdelig, og ingen visste om det.

– Jeg gikk fra å være den roligste fyren med den lengste lunta, til å være uempatisk, og jeg hadde den korteste lunta. Det er jo ikke meg. Jeg snudde ryggen til de hjemme, fordi jeg i mitt mørke, trodde de hadde snudd ryggen til meg.

Han forteller at han ikke har vært noe dårlig pappa, at barna ikke har dårlige minner, og han har et godt forhold til barna sine. Men han innrømmer at det er perioder som har forsvunnet for ham:

– Jeg satt sammen med datteren min en dag og så på bilder jeg hadde lagret på Snapchat. Jeg så et sjarmerende ansikt som jeg ikke kjente igjen, «et ansikt jeg ikke har vært med på.» Ting hadde skjedd, episoder, som jeg ikke hadde vært en del av.

– Jeg ønsker å være til stede, jeg vil lage minner som jeg kan ta med meg videre. Bildene av meg og barna som jeg ikke husker jeg var med på, det er motivasjon for meg. Tiden går så fort, de vokser så fort, det går ikke an å gå glipp av noe mer.

Han la ut en post på Instagram om dette, og forteller at det er den posten som har truffet flest folk.

– Dette er noe ingen snakker om. Det er så mange som har hatt det sånn, men det er tabu. Det er det vondeste å innrømme som forelder, men jeg bestemte meg for at: «Dette må jeg si, fordi jeg tror ikke jeg er alene.»

Og det var han ikke. Axel fikk, og får fortsatt, utallige tilbakemeldinger fra folk som har opplevd det samme.

Tidlig 2023 kom det til et punkt hvor han forstod at ting måtte snu, for om han ikke gjorde noe med dette, så ville han miste alt.

– Så, jeg gjorde noe med det. Jeg valgte sårbarhet.

I august 2023 kom han ut med boken Her og nå, og er i dag en av Norges mestselgende poeter.

– Før kom uroen da jeg kom hjem, nå er det motsatt. Nå er roen hjemme, smiler han.

Oppfordrer til åpenhet

Axel har blitt en stemme for de fleste som kan slite med å sette ord på egne følelser.

– Det som er spesielt rørende, er når jeg ser menn som har tatovert et av diktene mine på kroppen. Når menn skriver til meg, eller kommer opp til meg etter en konsert og forteller hvor mye ordene og musikken min betyr for dem – det er så stort!

Han forteller om en opplevelse fra da han hadde et par konserter i et høysikkerhets herrefengsel:

– På fengselet er det to feite murer man skal gjennom. Jeg var livredd, jeg hadde jo fordommer. Der kommer det inn store, sterke, tøffe menn, og det er ikke særlig macho å spille viser og lese dikt. Jeg tenkte: «Nå får jeg høre det, liksom», humrer han.

– Jeg spiller, synger, og prater med dem, likt som jeg gjør nå. Så sitter det 20 mannfolk og gråter. Da tenkte jeg: «Nå traff jeg den lille, unge gutten, som sitter i den store mannen her. Han lille gutten som de vet tok noen dårlige valg, som gjorde at de sitter her. Nå traff jeg den lille gutten som vil ha den store stemmen, men som ikke kommer gjennom».

Insatte i kø for å kjøpe bøker

Etter konserten ville ikke de innsatte gå. Det var kø for å kjøpe bøkene hans.

– Resultatet ble en celle som var dekket av dikt, av en innsatt som hadde begynt å skrive selv. Det er utrolig rørende. Jeg vil at menn skal forstå hvor viktig dette er. Det er en svær mann med tatoveringer inne i en celle som skriver dikt, for å få ut det han tenker på.

Axel kommer med en klar oppfordring:

– Få det ut! Slutt å gå og la det vonde gnage, for det forsvinner ikke av seg selv om man legger lokk på det. Jeg er snart 34 år, jeg føler jeg burde ha funnet ut av en del. Men det er nå min reise starter!