Barna som hjertesak

– Jeg er ikke en person med mye selvtillit, men jeg vet at jeg har vært en som ser barna, og spesielt dem som har et ekstra behov for å bli sett. Jeg bærer mange betroelser fra barn med meg i hjertet mitt, sier Inger varmt. Å se seg tilbake har hun ikke pleid å bruke noe særlig tid på. Livet som offiser har gitt henne lang og god øvelse i å tenke framover og se etter nye muligheter.

Kort tid før 67-årsdag og pensjonering kjenner hun på mange slags følelser: Tilfredshet over å ha klart å «stå i kallet», som hun selv uttrykker det, lettelse over å slippe å trosse helseplager og gå på arbeid hver dag, og sorg over at det rike livet som aktiv offiser er over.

– Hvorfor ble barna din hjertesak?

– Jeg var selv et barn som ikke ble sett. Jeg var langbeint og høy, men usynlig. Jeg var veldig sjenert og gjemte meg bort i kriker og kroker. Når jeg ser barn som trekker seg unna på den måten, går jeg bort og spør: «Kan jeg få sitte her hos deg?» Så prøver jeg å prate litt uten å være påtrengende.

Inger tar oss i nøkterne ordelag med til den barndommen som formet henne på godt og vondt.

– Mamma var alenemor og flyttet med tre barn til Sofienberggata i Oslo. Det var lenge før Grünerløkka var et trendy og attraktivt sted. Jeg vokste brått og ble kalt Langbein på skolen. Vi kunne ikke ordet den gangen, men jeg ble et mobbeoffer.

I friminuttene skyndte hun seg på jentedoen for å holde ut til det ringte inn.

– Det var ikke lov å være der, så når jeg hørte noen komme, trakk jeg beina opp og satt musestille på lokket. Jeg ble innprentet av mobberne hvor dum jeg var og hvor lite jeg kunne. Det har fulgt meg gjennom livet.

Søndagsskole-marsjen

Hva skjedde med det sjenerte barnet som gjorde at hun kunne velge et utadrettet yrke som offiser i Frelsesarmeen? Det begynte med søndagsskolen.

– Vi hadde nettopp flyttet inn i Sofienberggata da det banket på døra. Utenfor sto en liten dame i uniform og spurte mamma om hun ville sende barna på søndagsskolen på Frelsesarmeen. Mamma hadde egentlig tenkt på Metodistkirken, fordi veien var litt tryggere dit.

Men den lille damen Inger ikke lenger husker navnet på, arrangerte marsj til og fra søndagsskolen. Den ekstrainnsatsen gjorde utslaget. Veien ble trygg nok for Inger og nabobarna.

– Hun hentet oss barna i gata, vi marsjerte ned til Nordre gate, og når søndagsskolen var slutt, marsjerte vi hjem igjen. Slik kom jeg inn i Frelsesarmeen.

Det er et uttrykk Inger gjentar når hun forteller om livet sitt: Å bli ledet! Hun føler hun er blitt ledet hele tiden og mener at det er Gud som har holdt en hånd over henne.

– Da jeg begynte å bli stor og kjedet meg på søndagsskolen, ble jeg invitert til å komme på speider´n. Det passet meg ypperlig. Mamma hadde alltid vært flink til å ta oss barna med ut i marka i helgene, og jeg var blitt veldig glad i friluftslivet. Det var speider´n som gjorde at jeg fortsatte i Frelsesarmeen.

Vi stopper opp et øyeblikk og trekker inn duften av skog og røyk ved leirbålet. For der skjedde det noe!

– Vi hadde overnattet i skogen og satt rundt bålet og sang og hadde andakt. Der og da bestemte jeg meg for at jeg ville være et Guds barn, og jeg følte at han kom inn i livet mitt. Jeg sa det ikke til noen. Det var jeg altfor sjenert til. Jeg hadde ikke noen Bibel på den tiden, men jeg begynte å gå på møter og fikk høre og lære litt der.

Helbredet

Den stille speiderjenta var blitt ungdom, og skulle snart få kjenne luft under vingene. Via speiderlivet i Oslo gikk nemlig veien til Island for den unge Inger. Speiderlederen Mona Enstad var blitt offiser, og hun og mannen hadde fått ordre til Island. Mona spurte Inger om å bli med og hjelpe til med arbeidet.

Inger fikk permisjon fra jobben i Postverket og ble med til det bittelille Frelsesarmé-korpset med to soldater i Isafjord, og til gjestehjemmet – et slags pensjonat som også ble drevet av offiserene. I dag må hun le litt når hun tenker på livet der i Isafjord.

– Det var jo spennende å komme til et fremmed land langt hjemmefra, og å lære et nytt språk. Men det var ingen ting for en ungdom å finne på der, så jeg satt mye alene og leste, slik jeg også pleide hjemme. Jeg knyttet tepper og broderte, du vet sånne doble korssting som var moderne da. Det ble mange puter.

Vel tilbake i Oslo fikk hun jobb på Frelsesarmeens aldershjem, Bestumhjemmet, hvor hun jobbet på kjøkkenet. Inger har alltid likt praktisk arbeid, men ryggen hadde begynt å protestere. Det ble så ille at legen forberedte henne på at hun kanskje kom til å måtte bruke rullestol etter hvert.

– Jeg ble helt fortvila, og jeg sa til Gud: «Hvis du kan gjøre meg frisk, så skal jeg gjøre som du vil med livet mitt!»

– Visste du hva Gud ville, da?

– Jeg hadde begynt å kjenne på at jeg skulle bli offiser, men jeg hadde avvist den tanken mange ganger. Men så skjedde det at jeg ble helbredet på et møte. Jeg sa ifra til bestyreren på Bestumhjemmet at jeg skulle slutte i jobben for å bli offiser, men senere angret jeg meg. Det var så mye med offiserstjenesten som ikke passet for meg, spesielt plattformarbeidet, sier Inger, og da mener hun slike ting som å lede gudstjenester og holde prekener.

Hun forteller om dagen da hun gikk de tunge skrittene tilbake til bestyreren for å si at hun likevel ikke skulle bli offiser.

– Da jeg gikk fra kontoret hans, kjente jeg at smertene i ryggen kom tilbake. «Hva er det du vil med meg, Gud?» sa jeg, men fikk ikke noe konkret svar. Jeg bestemte meg for å gi offiserstanken en sjanse og meldte meg til å bli korpshjelper for å få mer innblikk i hva det var. Så måtte jeg tilbake til bestyreren for å si at jeg enda en gang hadde ombestemt meg. Da jeg gikk fra kontoret hans denne gangen, var smertene borte.

Ringene er sluttet

Hvis vi skulle lage en grafisk fremstilling av Ingers liv, så ville det blitt mange små sirkler. For offiserslivet har bragt henne tilbake til gamle tomter flere ganger. Også Island har hun kommet tilbake til som offiser, og hun tilbrakte fire år i Reykjavik. Mer enn fire tiår senere sitter Inger og prater med oss i Hallingdal, hennes siste tjenestested som aktiv offiser. Enda en ring er sluttet. Det var hit hun fikk sin første lederordre som offiser.

– Men mye er heldigvis forandret, smiler Inger og minnes en bitteliten leilighet hvor hun delte både toalett og kjøkken med «korpset» som Frelsesarmé- menigheter kalles.

– Fellesdoen var i kjelleren, men jeg reagerte ikke på dette den gangen. Jeg var vant til utedo fra Sofienberggata.

Inger stortrives i Hallingdal og gruer seg til å flytte derfra, men med seg på flyttelasset til Oslo har hun en minnebank hvor store deler av Norge følger med. Det er bare å spenne fast setebeltet når Inger tar oss med på sin geografiske livsreise i Frelsesarmeen:

Etter tiden på Island ble det et år som korpshjelper i Lofoten, to år på Frelsesarmeens offisersskole i Oslo, et år i Stavanger, et år i Askim, et år i Hallingdal, tre år på Bramwell Booths Minne (hvilehjem for pensjonerte offiserer) samtidig med ansvar for Ekeberg korps, og derfra til Porsgrunn, Kragerø, Langesund, Melbu og Lena, før de fire årene i Reykjavik. Derfra bar det til Tistedal og Halden, tilbake til Askim, og så sju år i Mysen, før hun kom tilbake til sitt kjære Hallingdal. Med enkel addisjon kommer vi opp i drøyt fire tiår med det Inger kaller «et rikt liv».

– Du må ha blitt litt av en amatørekspert på dette med geografi og folkelynne. Er det sant vi er forskjellige rundt om i Norge?

– Ja, det er vi! Den største forskjellen er mellom nord og sør, synes jeg. I hvert fall var det slik i min tid i Nord-Norge at folk var mye mer gjestfrie der. De låste aldri dørene, og de åpnet ikke når jeg banket på. De ropte bare: «Kom inn!» – og så var det bare å komme inn og slå seg ned.

Men Inger bedyrer at hun har trivdes overalt. Hun tok rett og slett en bestemmelse om å trives hver gang hun kom til et nytt sted.

– Hvis jeg skal nevne en ting jeg faktisk har vært flink til, så er det å legge det gamle bak meg og gi det nye stedet og den nye stillingen blanke ark.

– Hva har du gjort for å koble av fra arbeidet?

– Jeg vet ikke om jeg har koblet av, innrømmer Inger.

– Det er kanskje derfor jeg føler meg så sliten nå. Det har vært tøft, men likevel rikt. Når det har vært ekstra vanskelige tider, har jeg holdt fast ved kallet mitt. Jeg har gjort det for Jesus.