Berikelsen

– Når ting går bra, kjenner jeg tårene komme, sier «Peder» og blir blank i blikket. For sju år siden ble han fosterfar til en liten gutt. Og har ikke angret en dag.

Les mer om Krigsropet her

– «Kristian» har beriket livene våre. Det snakker vi mye om hjemme.

Men han og kona har trengt gode støttespillere. Heidi Moe, enhetsleder for Frelsesarmeens fosterhjem og timesbaserte tjenester i Midt-Norge, har vært der for familien. Hun har lang fartstid i barnevernet, og har siden 2009 holdt opplæringskurs og fulgt opp fosterforeldre. For Peder og ektefellen har det vært godt å ha en ventil, et sted der de kan snakke og få faglige innspill. De har tilbud om kontakt 24 timer i døgnet. En god trygghet, for det har vært tøffe tak, opp- og nedturer. Og mange gleder.

– Vi har også vært fosterforeldre i kommunal regi, det var ikke det samme. Helt bevisst valgte vi en ideell organisasjon og landet på Frelsesarmeen. Oppfølgingen herfra har vært uvurderlig. Hvis vi er usikre i en situasjon, har vi fosterhjemskoordinatoren å sparre med.

– Dere er helt supre, ydmyke og lærevillige, framhever Heidi Moe.

Hun styrer et team av erfarne, høyt kvalifiserte fagfolk som stiller opp hvis noen strever, også etter arbeidstid.

– Det faglige påfyllet som fosterforeldre får hos oss, er unikt. Men vi leier også inn hjelp utenfra når det trengs, som psykologer og familieterapeuter.

I koronatiden har de hatt Teams-møter med fosterhjemmene og fysiske samlinger med undervisning og dialog rundt ulike temaer. Eller de snakker med den enkelte. Som denne ettermiddagen når Peder tar turen inn til Trondheim sentrum for å lufte sine erfaringer.

Mye lærdom

Da «Kristian» kom til Peder og kona, trengte han mye omsorg, noen som kunne være der for ham på heltid. Løsningen ble forsterket fosterhjem. Ektefellen, som er sosionomutdannet, valgte å være hjemme for å følge opp gutten, mens Peder fortsatte i lederjobben enda noen år.

– Vi utfyller hverandre godt. Hun tar hovedbiten, jeg henger på lasset. Når det røyner på, er hun en kjempeflott terapeut, understreker fosterfaren.

Hvorfor valgte de å åpne hjemmet sitt for nok et barn? Var ikke huset allerede fullt? Fra før har paret en sønn og en datter. De hadde villa med egen hybelleilighet der de fulgte opp en ung flyktning. Men Peder og kona ønsket å hjelpe flere og bygde seg nytt hus, innredet tre leiligheter i kjelleren og ble støttekontakter for tre ungdommer med minoritetsbakgrunn. En annonse for fosterhjemskurs i Frelsesarmeens barnevern vakte interesse. Da kurset var over, var de klare.

– Plutselig dukket denne gutten opp og trengte akutt-plassering, forteller Peder.

– Hvordan var det for ungene deres å få et nytt søsken i huset?

– Når du får et barn som utagerer, er det en tøff opplevelse for de andre. Vi snakker om noen hendelser ennå, og ungene våre fikk også tilbud om å snakke med noen her.

Heidis team var parat for hele familien:

– Vi har hatt fokus på å ta vare på søsken. Så vi prøvde å bistå, og dere har vært veldig ivaretakende.

– Enkelte ganger krasjet det, sier Peder ærlig.

– Men nå føler vi at det fungerer, vi får grei balanse. Vi er tydelige på at dette ønsker vi. Jeg tror også våre egne unger tar med seg noe verdifullt. Hos oss blir alle behandlet likt. Slik er det også med Kristian, han blir behandlet som våre unger og ungdommer. Det er viktig at alle føler at de er en del av fellesskapet. Vi snakker mye om å dele, være rause og ikke skubbe folk til side.

Holder meg yngre

I løpet av de sju årene Kristian har vært hos dem, har fosterforeldrene knapt hatt avlastning.

– Hva gjør dere når dere er slitne?

– Da hviler vi oss. Kona har av og til tatt fire-fem dagers fri for å puste litt. Det hender også at hun har konsentrert seg om én av ungene, mens jeg har tatt meg av Kristian. Jeg tror vi har funnet en balanse.

Heidi er enig:

– Sånn jeg ser det, har dere tatt ham inn i livsstilen deres.

Peders kone liker utfordringer. I fastlåste situasjoner får hun bruk for fagkunnskapene, og Kristian har knyttet seg mer til henne.

«Det er henne jeg kan snakke med», sier han til Peder, som er sterkere på å gjøre «gutteting». Sammen går de på fotballtrening, keeperkurs og klatring. I fjor fikk de ham også med på ski og skøyter for første gang. Fosterfaren er i 60-årene og vet at han ikke er en ung far.

– Det er litt krevende, men Kristian holder meg yngre. Jeg må være litt mer leken, men jeg skjønner også at det går an å trekke seg litt unna når jeg er sliten.

Det var mer stressende de årene han hadde full jobb og reiste mye som leder i næringslivet. For et år siden ble livet roligere. Han gikk inn i halv stilling.

Ser endring

Lovordene renner ut av Peder når han snakker om valget de har tatt.

– Det er artig, trivelig, lærerikt, spennende og utrolig interessant. Samtidig er det mange utfordringer og tøffe tak. Men det er gleden jeg husker.

De ser at innsatsen de har lagt ned, bærer frukter. Fosterforeldrene har lagt ned stor innsats for å gjøre gutten trygg, slik at han nå våger å åpne opp.

– Han har begynt å kjenne på ting og har blitt god til å sette ord på følelsene. Det er et tålmodighetsarbeid, men det driver oss videre når vi ser at han har det bra og utvikler seg. Han var tom på opplevelser da han kom, vi har vært med å fylle opp. Vi måtte begynne fra start og bygge opp. Nå begynner vi å se resultater.

Han forteller om en urolig gutt som er blitt langt fredeligere. «Kristian» som hatet skolen, er ivrigere enn noen gang på å komme seg dit. Han har stor vennekrets og et par trofaste kamerater som står sammen med ham.

– Sosialt har han blitt ressurssterk. Nå skal han ikke gå glipp av noe, og jeg får ham opp om morgenen. Vi ser store forandringer, og det gjør han selv også.

– Hva har det gjort med dere å være fosterforeldre?

Peder må tenke litt og drar seg i skjegget:

– Jeg tror jeg er forandret følelsesmessig.

– Du tok også et verdivalg da du gikk over i redusert jobb, kommenterer Heidi.

– Da jeg tok sluttpakke, var det med tanke på at Kristian snart er ungdom. Han trenger et farsbilde å se opp til. Vi jobber mye med at han skal takle det sosiale og lære seg å ta vare på andre. Skole og utdanning får komme etter hvert, det sosiale er det viktigste. Mitt ønske er at han som 18-åring trives med seg selv og ikke er redd for å ta kontakt med andre.

Heidi nikker bekreftende:

– Dere jobber for at han skal få et godt voksenliv.

Å ha to familier

Kristian er tydelig på at han har en mor og en far et annet sted. Peder og kona vil at han skal kjenne tilknytning, og opprettet tidlig kontakt med besteforeldrene.

– Vi prøver å få til et nettverk som kan fungere. Spesielt når han blir eldre og 18 år, skal han vite at han har noen der som er hans familie.

– Å akseptere at det også er en annen mor og far der, det er dere gode på, sier Heidi.

– Ja, det blir opp til Kristian hvordan han vil gjøre det når den dagen kommer.

Men vi har skjønt at også etter den tid blir vi basen hans.

– Har dere noen gang vært fristet til å gi opp?

Svaret kommer raskt:

– Nei! Jeg har måttet jobbe mer med meg selv enn kona mi. Men jeg har aldri tenkt å avslutte, for du lærer så mye. Helt i starten hentet vi inn hjelp. Da kjente jeg at jeg nærmet meg bunnen.

Peder tok en telefon til fosterhjemsavdelingen, beskjeden var klar: «Nå trenger jeg en samtale!» Han fikk raskt time og lettet på trykket.

– Jeg kom ut som en ny person, ler han og er takknemlig for fosterhjemskoordinatoren som kommer på besøk hver fjortende dag.

– Hva gjør deg egnet til fosterfar?

– Jeg har gått meg til, men jeg har nok gått på noen blemmer. Det gjelder å ikke gå inn i diskusjoner. De siste to årene har jeg hatt mulighet til å senke skuldrene. Jeg har blitt mer tolerant og klarer å beholde roen, noe vi ser påvirker Kristian. Hvis han begynner å kaste puter rundt seg i stua, setter jeg meg bare ned. Da går det fort over.

Heidi Moe smiler varmt: – Jeg blir rørt og stolt når jeg hører deg fortelle. På en måte har dere gitt bort livet deres.

Fosterfaren kremter:

– Det er jo dette alt handler om. Kristian er i fokus hele tiden, i og med situasjonen sin. Men vi har ikke glemt våre egne barn, altså. Som familie er vi blitt mer sammensveiset.

Så hvorfor strever både kommuner og ideelle organisasjoner med å rekruttere flere fosterforeldre?

– Jeg skulle ønske flere ville trå til, for mange kan egentlig gjøre dette, mener Heidi Moe.

Frelsesarmeens fosterhjemsavdeling i Midt-Norge har i dag ti fosterhjem, men kapasitet til dobbelt så mange. Peder slår et slag for tiltaket.

– Hvis man ikke har planer om å realisere seg selv, er det å ha fosterbarn helt perfekt, kanskje særlig etter at egne barn har flyttet ut. Når vi snakker med andre som vurderer å bli fosterforeldre, sier vi: Ta kontakt med Frelsesarmeen. Oppfølgingen der er helt topp!