Berørt

Etter ti år i gruppa Katzenjammer, forlot Marianne Sveen bandet for å satse på solokarrieren. Hun visste at hun tok farvel med en helt spesiell type liv, og seks år senere kan hun fortsatt savne deler av det, men hun vet det var det rette valget. I Katzenjammer fikk hun brukt mange sider av seg selv; entertaineren, vokalisten og låtskriveren, men det var en musikalsk grunntone i henne som hun hadde lagt til side ganske lenge. En tone som hun trengte å hente fram. I oktober kom soloalbumet Next of kin. Her fokuserer Sveen mye på komposisjon og arrangementer – og ikke minst på å fortelle sterke historier om mennesker som har gjort dypt inntrykk på henne.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg hadde mange ideer til albumet, men jeg trengte mer tid enn jeg først hadde tenkt på å lage det. Jeg er utdannet sykepleier, så jeg tok vakter på en psykiatrisk døgnpost for å tjene penger i mellomtiden, forteller hun.

Sterke møter

Den jobben skulle vise seg å bli helt annerledes enn hun hadde trodd. Hun hadde ingen bevisst intensjon om at vaktene hun tok som sykepleier skulle inspirere henne musikalsk på noen måte. Dessuten hadde hun dårlige erfaringer fra praksis i psykiatrien tidligere, så hovedmotivasjonen for å ta denne jobben, var bare å tjene penger. Tre vakter senere, innså hun at hun elsket å jobbe der.

– Jeg kjente at «her er det godt å være», «her bidrar jeg med noe». Jeg hadde nok bare vært uheldig da jeg jobbet i psykiatrien tidligere, eller kanskje jeg ikke var moden nok.

Etter et halvt års tid i jobben, innså hun at hun hadde begynt på feil plate. Hun kastet alt og begynte på nytt.

– Jeg merket at hjertet mitt er et helt annet sted nå, det er jo disse her jeg brenner for. Jeg ble så berørt av alle de nydelige menneskene jeg møtte, og ville gi dem en stemme. Det er mange i psykiatrien som fortjener å bli hørt og sett.

For nå fikk hun virkelig se hvor tunge ting mange sliter med. Hun fikk høre historier om vold, mobbing, overgrep og omsorgssvikt. Hun møtte mennesker som trodde det ville være best for alle om de ikke var her mer. Og hun begynte å gjøre seg mange tanker rundt det å være pårørende.

– Det ble tydelig for meg hvor mange ulike aspekter det å være pårørende har, sier hun.

Nettopp dette ble utgangspunktet for albumet Next of kin, som betyr «nærmeste pårørende». Men akkurat hva en pårørende er, er åpent for tolkning, mener hun. For selv om vi vet at folk kan ha det vanskelig, er det fort gjort for dem som selv har hatt det godt, å tenke på «nærmeste pårørende» som noe positivt, trygt og godt.

– Sånn er det virkelig ikke for alle. For noen kan de nærmeste pårørende være det verste som har skjedd dem, det er mennesker som gjør dem vondt. Andre har kanskje ingen. Mange sitter som voksne og har det vanskelig på grunn av ting som skjedde da de var små. Da har de kanskje ikke hatt de pårørende de burde ha hatt. Kanskje burde vi alle gjøre oss selv mer til pårørende, blande oss mer og bry oss. Sveen mener det er viktig at vi hører historiene til dem som har det vanskelig, og snakker om det.

– Jeg tror ikke det er så farlig å snakke om disse tingene, heller. Jeg tror vi skal tåle å høre mer om andres lidelser, så kan vi kanskje også stille mer opp.

Mobberne som aldri blir borte

En av låtene, How come, er skrevet med en spesifikk person i tankene, selv om teksten er skrevet om slik at ingen skal føle seg utlevert. Mannen hun skriver om ble mobbet gjennom hele oppveksten. Han opplevde at ingen gjorde noe. At alle visste, men ingen trygge voksenpersoner gikk inn og prøvde å stoppe mobbingen. Selv om hun har hørt mange lignende historier, er det hans ansikt hun ser for seg når hun tenker på hvor galt det kan gå når noen mobbes.

– Nå hører han stemmer. Det er stemmene til mobberne, selv om han er voksen og de er borte nå, så er de fremdeles i hodet hans. De forteller ham fortsatt at han er verdiløs. Han er en stor mann, han kunne sikkert tatt rotta på dem alle sammen, men han prøver å gjøre seg så liten han kan. Dermed kom bildet om at han prøver å være en liten fugl som kan fly unna alle disse ordene som ble slengt etter ham, som prøver å gjøre seg liten og gjemme seg på en gren, sier hun, med henvisning til starten på sangen:

I'm a bird now

I fly loops around their words now

I can hide out in the branches of the tree I used to be.

I videoen til How come, valgte hun et enkelt, men kraftfullt uttrykk, med bare en danser. Sveen og danser Marianne Kjærstad snakket på forhånd om forhistorien til sangen, om mobbing og hvordan den preger mennesker.

– Jeg synes dans er flott, og det kan være rørende, men den eneste gangen jeg har begynt å grine når noen danset, var da jeg var med på innspillingen av denne videoen. Marianne gikk inn i en karakter og følte ut det vi hadde snakket om. Jeg får frysninger bare jeg snakker om det! Jeg pustet nesten ikke mens jeg satt og fulgte med, forteller hun.

Mannen denne låta handler om, er langt fra alene om å slite med mobbing mange år etter at det skjedde. Det store flertallet av pasienter Sveen møtte som sykepleier, hadde en mobbehistorie bak seg. Alt fra grov mobbing og vold i mange år, til mer subtil utestenging.

– Hvis du blir fortalt igjen og igjen at du er verdiløs, begynner du å tro på det til slutt. Men når du er småbarnsmamma selv, og hører voksne fortelle historier fra de var små, så ser du liksom barnet inni der. Du får lyst til å få superkrefter og dra tilbake i tid og redde dem der. Det går jo ikke, men kanskje kan man hjelpe dem til å finne måter å leve med det som har skjedd, å leve gode liv med den historien de har. Det har gitt meg mye motivasjon i jobben, forteller hun.

Sangen som skrev seg selv

Men uansett hvor mye man prøver å hjelpe, ender det ikke alltid godt. Det er temaet for en annen av låtene, Right as rain. Sveen beskriver den som «den som nesten skrev seg selv».

– Jeg har skrevet hundrevis av låter, og har bare opplevd kanskje fem ganger at låter bare har kommet av seg selv.

Hun begynte å skrive på gitartemaet og kjente med én gang hva den skulle handle om. Det er et tema hun har tenkt mye på: De som ikke vil være her mer, folk som skader seg selv og tror det er best for omgivelsene at de tar livet sitt og blir borte.

– Det er ikke alltid du når frem og får dem til å forstå at det ikke er noen god løsning. Men når jeg ser det lidelsestrykket mange sitter med, så kan jeg forstå at det kan bli så mørkt. Jeg prøvde å sette ord på det at selv om jeg ikke synes det er noen god løsning, så kan jeg forstå at det gjør så vondt. Også i denne sangen hadde hun noen konkrete mennesker i hodet. En av dem valgte å ikke bli her, to andre klarte å snu det og valgte livet.

– Da tenker jeg det er så ekstremt viktig å ikke snakke ned den som ikke klarte det. En depresjon kan også være en sykdom med dødelig utfall. Jeg forstår sinnet til dem som står rundt og mister, det er naturlig at man reagerer sånn. Men jeg blir lei meg når jeg noen bruker ord som «feig» og «egoistisk» om dem som forlot livet før de burde. Veldig ofte er det nesten motsatt, de tror de er en byrde og tenker mest på de andre. Jeg vil så gjerne nå frem til alle og si at det finnes håp, at det blir lysere der framme, og i psykiatrien gjør vi veldig mange grep for å hegne om livet til de mest sårbare. Men det er ikke alle som får det til.

Sveen er ikke redd for å ta tak i slike tunge temaer musikalsk. Hun snakket mye med plateselskapet sitt i starten om det, at hun ikke kan pynte på sannheten.

– Jeg kan si det med ord som ikke er for direkte, sånn at du orker å høre på det. Det trenger ikke være konfronterende bare for å være konfronterende. Men en del ting kan ikke sies på en vag måte. Jeg synes vi ofte har en tendens til å være litt unnvikende om det som er vondt og vanskelig. Det er ikke så rart, men jeg tror at hvis vi tør å ta i de vanskelige tingene, så blir det ikke så skummelt heller. Da blir det kanskje mindre av det også.

Den vonde sangen

De fleste av låtene er inspirert av andre menneskers historie. Men én handler om hennes egne opplevelser. I 2018 ble hun selv nærmeste pårørende da datteren på to år fikk leukemi. Det har gitt nye perspektiver. Det å være nærmeste pårørende til et sykt barn, gjør at linsa til livet blir enda litt større. Stadig flere ting blir uviktige. Sangen skrev hun om det å være mamma og måtte se på at barnet ditt rives ned av behandlingen som skal hjelpe, at et lite barn må gjennom så mange veldig smertefulle ting – og selv kan man ikke gjøre annet enn å trøste.

– Det er en ekstremt viktig jobb å være der og trøste, men utilstrekkeligheten man føler i den situasjonen, er helt ubeskrivelig. Sangen tillot jeg meg å skrive da hun ble friskmeldt. Så fikk hun tilbakefall i vår, og ting er mer usikkert igjen. Vi holder fast på håpet, men jeg kjenner at det gjør ekstra vondt å høre den sangen nå, sier hun og blir stille.

Live-konserter i forbindelse med plateslippet har hun utsatt, andre ting er viktigere nå og hun vet ikke helt hvordan den nærmeste tiden blir. Plata har hun likevel bestemt seg for å slippe som planlagt. Det er spesielt å gi ut en plate etter seks års jobbing. Hun håper den når ut, at folk legger merke til den. Men det viktigste for henne har hele tiden vært å ikke tenke for mye. For hun kommer fra en pop-verden hvor man blir bedt om å være litt taktisk.

– Vi var ikke så mye det i Katzenjammer, vi var ganske flinke til å være lekne og frie. Men blir maskineriet stort nok, så tror jeg ikke du merker at du begynner å bli mer taktisk en gang, at du begynner å skrive mer med hodet. Det var også en av grunnene til at jeg sluttet, jeg vil ikke lage musikk på den måten.

Nå er hun der hvor hun føler hun hører hjemme, med fokus på arrangementer, stemninger og historier.

– Selv om det er hyggelig om sangene blir spilt på radio og sånt, så kan jeg ikke ha det som agenda. Det kan det aldri være. Det viktige er å lage det jeg hører og kjenner inni her, sier musikeren, og legger hånda på hjertet.