– Det er lite kunst som bygger på glede og harmoni

Ketil Bjørnstad leder oss gjennom en labyrint av krinker og kroker. Bokhyller fra gulv til tak. Sort-hvite fotografier, kunst fra alle tiår, minner fra hele verden, forbi stabler av cd-er til et flygel og et stort vindu mot Oslofjorden.

– Her jobber jeg.

Alt som skiller oss fra himmelen og vannet er en liten hage, en strand, og en steinbrygge. Med mer enn 70 album, 50 bøker og en mengde uutgitte verker, er Ketil en sjeldent produktiv kunstner.

Aller mest kjent er "Sommernatt ved fjorden", spilt inn av mer enn 40 artister siden utgivelsen i 1978.

Produksjonen spenner fra rockeopera til oratorier og messer, komplett med credo og gloria. I flere tiår har han vært med på å forme norsk og europeisk jazz. Som forfatter har han skrevet lyrikk, romaner og biografier.

I 2020 fullførte han sin egen livshistorie i seks tykke bind, tiår for tiår, i "Verden som var min".

– Da mor og far døde med ni måneders mellomrom, hadde jeg ikke noen å spørre lenger. Jeg tenkte jeg var selv i ferd med å bli gammel. Hva om jeg går tilbake og prøver å huske den verden og de hendelsene som formet meg?

Det ble en formidabel statusrapport. Et selvbiografisk leksikon over historien, kulturen og idretten, over verden, Norge og Oslo, med persongalleri fra norsk kulturliv, familie og venner. Kort sagt – mennesket.

– Det er nok noe av det viktigste jeg har gjort. Forlaget sa først nei, men ombestemte seg. Og plutselig er det solgt 200.000, forteller Ketil.

Minnes med kjærlighet

Overskriften for prosjektet var å minnes med kjærlighet. Det kan trenges. Ketil åpnet døra til mange av de vanskelige epokene i livet. Skilsmisse, barnløshet, utroskap. Kunst og kritikk, slakt og suksess. Ny kone, adopsjonen av deres etterlengtede datter. Tap av familiemedlemmer og nære venner, uro og tvil. En spiseforstyrrelse, som forandret en «smellfeit» ungdom til en mager, men jaget mann.

I det hele tatt, livet, og spredt ut gjennom sidene, det han kaller «mørketanker».

– Jeg har aldri brukt ordet depresjon. Og jeg visste ikke hva en spiseforstyrrelse var. Vi hadde ikke sånne ord den gangen, forteller han.

Det var mens han skrev at han oppdaget hva det egentlig var.

– Det var rart å skrive om den perioden. Jeg så ikke meg selv som syk før jeg skulle skrive. Jeg hadde fortrengt det, men nå husket jeg alle scenene, alle følelsene man har når man gjør slike ting. Det var en utilpasshet, en form for selvforakt, forteller han, og legger til:

– Nå har jeg tillatt meg å la vekta gå opp og ned.

– Uten språk og uten hjelpeapparat, hvordan har du håndtert det vanskelige?

– Jeg vet ikke. Det redder meg at jeg klarer å komme meg på en konsert og gi en konsert jeg egentlig ikke har krefter til. Å komme på podiet og få kontakt med menneskene i publikum gir meg styrke.

Særlig etter at streaming tok over for platesalg har kontakten økt i konsertene.

– Nærheten mellom en lytter og en som skaper er mye større nå. Lytterne er mer aktive. Stillheten er en aktiv stillhet. En lytter er en medskaper.

Og bare så det er sagt: Albumet til bøkene, "The world I used to know", er spilt inn i Abbey Road Studio 2, der The Beatles spilte inn nesten all sin musikk.

Kunsten gir trøst

Mot slutten av romanverket skriver han at han blir stoppet på gaten av folk som sier de «tvinges til å tenke på sitt eget liv mens de leser, alle referansepunktene vi har sammen, selv om vi ikke kjenner hverandre». Med et annet ord – kunst.

I en av romanene siterer han Edvard Munch: «Ta ikke disse lidelser fra meg. Jeg trenger dem for min kunst.»

– Det må være en uro. Det er lite kunst som bygger på glede og harmoni. Det meste bygger på savn, tap, angst, alt som er mørkt. Og så kommer kunsten som en trøst, enten den er mørk eller lys.

– Hjelper den?

– Meg har den hjulpet, alltid. Jeg har søkt kunsten i mørke perioder, lyttet til musikk, sett bilder, lest litt.

Å lese er det vanskeligste. Det blir så mange ord. Kanskje orker man ikke trenge inn i dem, kanskje sier de ingen ting.

– Men dikt fungerer. Det var et stort mørke i meg etter at jeg mistet min gode venn Ole Paus. Stein Mehren har skrevet, «Jeg brøt egentlig aldri opp fra din død, men ga den til vinden, og nå er det vind.» Fantastisk setning. Da får han meg til å tenke på hva sorgen egentlig er. Dét kan en god poet klare å uttrykke.

Alt har sin tid

Under pandemien satt Ketil og kona Catharina Jacobsen hjemme. Norge og Europa var stengt, alt av konserter var avlyst. Men trangen til å jobbe, og skape, var like stor. Catharina og Ketil snakket om hva de ville gjøre.

– Hvis jeg skulle skrive i kirkemusikalsk sammenheng, hadde jeg lyst til å tonesette deler av Predikeren, eller Forkynneren, som den heter nå. Det er en av de mest litterære tekstene i Bibelen. Det mest kjente er kanskje utdraget «alt har sin tid», men det er så mye mer der, forteller Ketil.

Catharina bearbeidet teksten, mens Ketil konsentrerte seg om musikken.

– Hvor henter du inspirasjonen til et slikt verk?

– En meningsfull tekst skaper ideer om et musikalsk uttrykk. Og denne teksten har så mye kraft at den måtte starte med en kraftig åpning.

Resultatet ble en kantate for solist, kor og orkester.

De hadde ikke da en konkret plan for verket, men Catharina synger i Nordstrand Musikkselskaps kor, og i år feirer koret 80 år. Dét var anledningen de ventet på.

I februar ble verket uroppført i Oslo domkirke, med Musikkselskapet, sangere fra Oslo Domkirkes Guttekor og fra Trefoldighet jentekor, og en rekke sterke musikere. Her kan du lese mer om urfremføringen av "Jag etter vind".

Nå skal verket videre til andre kor over hele landet, og enda en ring sluttes: Ketil begynte nemlig karrieren som guttesopran i kirkekoret Sanct Johannes-guttene.

Mens morens familie var nært knyttet til kirken, var faren agnostiker. Ketil arvet denne distansen.

– Jeg er kulturelt kristen, har alltid hatt stor respekt for kristendommen og kirken, men sliter med trosbekjennelsen.

Kanskje ikke så rart når man er forfatter og lever av ord. Men om han ikke går inn i det aller innerste mysteriet, så vender han hele tiden tilbake.

Kirkerommet er hans arbeidsplass. Og som god nordmann går han ofte innom katolske kirker i utlandet og tenner lys.

– Det fine med den norske kirken er at den åpner for kulturuttrykk, musikk, bilde, litteratur, filosofi. Det er unikt, og har stor verdi for å kunne snakke om andre ting også. Det ligger en frihet der. Noe av det viktigste jeg har gjort, er jo i kirker. Halvparten av solokonsertene mine er i kirker.

– Er det noe eget ved kirkene, framfor kulturhus og andre scener?

– Absolutt. En egen inspirasjon. Nidarosdomen, Frogner kirke, Stange kirke, som er en murkirke og et arkitektonisk mirakel. Der opplever man noe av ærbødigheten over det som er større og ukjent. I vår sekulære tid håper jeg kirkerommet bare blir mer brukt.

Ånden over vannene

For kirkerommet er ikke bare akustikk. Det er historie, kultur, fortelling. Det vever tråder mellom himmel og jord, mellom mennesker og mellom mennesker og det ukjente.

Akkurat som naturen, og som mange av hans egne verker. Albumene har titler som "The Beginning and the End", "Sunrise", "The Light". Bøker heter "Nåde", "Verdens ende", "De udødelige". Mange har omslag av himmel og hav, som et ekko av skapelsen, reisen, av Ånden som svever over vannene. Religiøse arketyper – ikke nødvendigvis tilsiktet, men landskapet er like lovende, like storslått.

– Flere av dine romanskikkelser lengter etter noe større, noe varig?

– Ja. Tilhørighet. Vår skjebne som mennesker er at vi ikke helt vet hvilke prosjekt vi er med i. Vi vet ikke hva som skjedde før vi ble født og hva som skjer etter vi dør, om religionen får rett, eller om vitenskapen har andre svar. I en alder av 72 er jeg fortsatt ikke sikker.

Og da blir det kunst.