Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved Universitetet i Agder. Kan vi si han har fordypning i podcast? Mens han leser Bibelen med professor-kollega Ole Martin Moen, har han lest Friedrich Nietzsche med Kristopher Schau, og nå Søren Kierkegaard med Lars Berrum, begge profilerte komikere. Samtalene har tusenvis av trofaste følgere.

– Det er et dannelsesprosjekt. Jeg har alltid hatt lyst til å lese klassikerne. Det fester alle mulige kulturelle referanser i samfunnet, som hvor uttrykk kommer fra, og hvorfor vi snakker og tenker som vi gjør, sier Bøhn.

Les mer om Krigsropet her

I Bibelpoden har han kommet til Det nye testamentet. I podcasten Lars og Einar leser Kierkegaard er prosjektet å lese alt som er oversatt til norsk.

– Du er allerede professor. Hvor mye nytt oppdager du egentlig?

– Jeg har et helt annet modningsnivå nå som jeg er 44, enn da jeg var 24. Og når jeg snakker med ikke-filosofer, relaterer jeg det mye mer til livet. Jeg leser det mer personlig for å kunne diskutere det ordentlig. Også er det jo morsomt å snakke med Lars, som er en morsom fyr. Det finnes ikke tørt og kjedelig.

Berrum på sin side gikk inn i prosjektet for å lære.

– Jeg har alltid vært veldig interessert i filosofi, og hadde lyst til å lese Kierkegaard. Og ikke noe er bedre enn å lese med en filosof, sier han.

Personlig lesning

Bøhn sitt prosjekt som professor er å vise hvor relevant det er å lese klassikerne, og hvor mye man lærer om seg selv når man leser det personlig. Det gjelder filosofene, men kanskje enda mer Bibelen.

– Det heter seg at Bibelen leser deg like mye som du leser Bibelen.

For det er stor forskjell på å lese en tekst akademisk, og å lese den personlig. Bøhn forteller at når han leser sammen med andre, lærer han mer enn når han leser alene. Begge har med sine tanker og erfaringer, leser tekstene med sine egne briller, og henter ut ulike tanker og refleksjoner.

– I Det gamle testamentet reagerte jeg voldsomt på individuell seksualisert vold. Jeg brydde meg mye mer om den ene kvinnen som ble mishandlet, enn når det lå seks tusen soldater på slagmarken. Ole Martin var omvendt, han reagerte på mengden, og syntes det var verre med de seks tusen, enn den ene. Og Ole Martin er homofil, så han fant masse skeiv tenkning jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt, sier Bøhn.

Leve, elske, velge

I desember avslutter Berrum en serie stand up-show om Nietzsche. Steget var ikke så langt til den danske filosofen Søren Kierkegaard, som betegnes som grunnleggeren av eksistensialismen, en retning som senere ble fulgt opp av størrelser som Sartre, Camus og de Beauvoir. Kierkegaard virket på begynnelsen av 1800-tallet, døde forholdsvis ung, men var svært produktiv.

Den sterke energien finnes i hans egen historie, der han elsket forloveden Regine Olsen, men brøt forholdet etter et år. Alt han har skrevet kan leses som forsøk på å forstå dette valget. Det handler om spenningen mellom å leve, elske, velge, miste – eksistere. Hvem er jeg, og hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Kierkegaard kalte problemet det etiske valg. Man må velge seg selv, ta ansvar for sitt eget liv og sin historie.

Dette gir gjenklang hos Berrum, som er utdannet sykepleier:

– Det florerte sitater av Kierkegaard i lærebøkene da jeg studerte til å bli sykepleier. Han var jo opptatt av det menneskelige og det individuelle, og det går på det å møte og se mennesker. Han snakker blant annet om at en som smiler kan ha det vondt på innsida.

I boken Begrepet angst – et begrep Kierkegaard selv lanserte – viser han at vi først blir menneskelige når vi tar oss selv i eie. Men det er ikke lett. Motstanden gir seg utslag i angst, vi flykter fra oss selv, og det er dette som er den egentlige synd.

– Boken ble skrevet femti år før psykologene fikk en tittel. Det å sette ord på angst og definere det, er mildt sagt imponerende i seg selv. Og det at boken står seg og fremdeles kan brukes av de av oss som lever med angst i hverdagen. Det er spennende å se hva smartere folk enn meg selv mener om livet vi lever. Det er mye terapi i det.

Så hvem er jeg?

Kierkegaard brukte pseudonymer da han skrev. På den måten kunne han mene hva som helst uten å ta stilling til det selv. Dermed kan han tvile og tro om hverandre, utforske et mangfold av tanker som et mangfold av mennesker. Samtidig bruker han sin egen historie. Dette gjør ham tilgjengelig for mange helt vanlige lesere.

I boken Stadier på livets vei beskriver Kierkegaard en serie stadier i utviklingen som menneske. Skal man velge et enkelt liv med sanselige gleder, eller et der man følger normene og er en god, samfunnsnyttig borger, eller det vanskeligste, med åndelig leting og tvil?

Skal man leve for seg selv, for samfunnet eller for Gud? Det siste er ifølge Kierkegaard så krevende at det nødvendigvis vil føre til personlig lidelse, for vanekristendom, der man ber og går i kirken på rutine, er slett ikke bra nok.

– Jeg kan ikke leve opp til Kierkegaards idealer når han snakker om religion, for jeg håndplukker litt fra det kristne når jeg trenger det, ler Berrum.

– Jeg har vel tenkt at jeg må enten velge det fullt og helt, eller la være, så jeg endte opp med å la være. Men jeg skjønner det når han sier vi kun kan få den totale, evige ro ved å hengi oss totalt til det religiøse.

Sprekke bobler

I mellomtiden fortsetter vi å lete. Og lese. Og gjøre det beste ut av det.

–Professor Bøhn – hvorfor skal vi lese filosofi?

–Det handler om dannelse. Filosofisk fremskritt handler om å øke forståelsen, framfor å finne svar. Vi vil finne begrunnelsen bak, ikke bare svaret. Mitt prosjekt er å finne det positive i begge sider, så vi kan forstå hverandre.

–Hvordan fungerer dét, i sosiale mediertiden?

–Sosiale medier gir steile fronter og lite nyanser, og blir et ekkokammer der du bare fóres med det du allerede mener. Filosofien kan sprekke disse boblene. Det er frigjørende når du klarer å tenke selv, i stedet for å bli fortalt av andre hva du skal tenke.

Dette argumentet er velkjent i møte med religion, som tradisjonelt har hatt monopol på alt fra verdensanskuelser til etikk. Dagens offentlighet preges av andre meningsbærere, fra politikere til influensere og næringsliv. Og kanskje komikere?

Berrum drar på det. Både som filosof, i podcast og som komiker, er og blir han Lars.

– Jeg har absolutt en stemme som blir hørt, både som komiker og som synser i Lørdagsrådet i NRK. Men jeg er også bare Lars. Det er en vanskelig balansegang å tilpasse seg samfunnet. Jeg vil aldri kutte ut vitser fordi noen kan ta det ille opp, da må jeg heller jobbe mer med vitsen.

– Du har allerede gjort stand up med Nietzsche. Er Kierkegaard neste?

– Han kommer til å dukke opp i neste show. Men hvordan, det får vi se på.

Håpefull ateist

Kierkegaard er som Nietzsche – tidløs. Han tar ting fra sitt eget liv, hever det opp på et nivå som er relevant for alle. Han evner å se det store i det lille og det lille i det store – akkurat som Bibelen.

–Det magiske med Bibelen er at den evner å si så mye med så få ord. Den er veldig presis og knapp, innholdsrik på få linjer på en veldig imponerende måte. I Bibelpoden snakker vi i to timer hver gang. Nå har vi brukt fire episoder på Matteus-evangeliet og er enda ikke ferdige, ler Bøhn.

– Hvor står selv du i forhold til tro?

– Jeg er håpefull ateist. Jeg tror vel egentlig ikke at det finnes en Gud, men håper at det gjør det. Man kan håpe, så lenge man ikke vet helt sikkert. Og man kan håpe, selv om man tror det motsatte.

Og så legger han til et «hva, hvis».

– Skulle jeg valgt en retning, ville jeg vært kveker, uten hierarki, men med stillhet og åndelig fellesskap. Jeg får piggene ut når det er for dogmatisk.

– Kan man tenke seg fram til tro?

– Det er lite sannsynlig at vi kan velge å tro noe. Jeg tror heller vi venner oss til noe mer og mer, og så begynner vi å tro det. Du kan skifte oppfatning, for eksempel opplyse deg og bli mindre ekstrem. Hvis jeg blir troende en dag, er nok det etter en prosess der jeg ser mindre og mindre problemer, og så en dag står på motsatt side.