Kristian Nygaard 21beh

Påske: Brutal kjærlighet

Han har tvilt og grublet. Han har lett og funnet. Han har spilt og trodd. Han har grepet det minst ulogiske: Troen på Gud slik han åpenbarer seg i Sønnen, Jesus.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Emil Skartveit /Artikkelen er hentet fra Krigsropets påskenummer 2020
Sist oppdatert:

På sin høyre skulder har Kristian Thomassen Nygård (42) tatovert et stort kors med en rød rose. Over korset står det «Have faith». Under står det: «This story isn’ t over». For han som bærer tatoveringen er mer glad i påsken enn jula. Mer om det senere. Kristians liv har vært langt mindre konstant enn tatoveringen på skulderen. Kristian Thomassen Nygård (42) er vokst opp som offisersbarn i Frelsesarmeen, har flyttet noen ganger og kjenner på rotløsheten selv om han slapp greit unna. Det ble ikke for mange oppbrudd. Men det ble Horten, Asker, Bergen, tilbake til Asker. Så har han flyttet noen ganger også i egen regi. Tønsberg, Nedre Eiker og endelig Moss i 2003. Siden har han blitt i byen. Og vært en sentral del av Frelsesarmé-miljøet. Både i byen og i Frelsesarmeen som en helhet.

– Vissheten om at du alltid skulle videre, var en del av oppveksten. Det var liksom ikke nødvendig å slå rot.

Kristian peker på oppbruddet fra Bergen som spesielt vanskelig.

– Selv om perioden i Bergen var delt, var det vondt å flytte fra de gode vennene jeg hadde fått.

– Hva er det fineste du husker fra barndommen?

– På mange måter må det være verdiene jeg fikk med meg. Og det handler mye om mamma og pappa. Se den tjenestevilligheten de alltid har hatt.

Det minst ulogiske

I sekstenårsalderen kom Kristians brytningstid. Skulle barnetroen bli med over i det voksne livet, skulle den bli mer enn minner, måtte den finne en forankring innenfor voksne rammer.

– Det som var viktig for meg, var at folka rundt holdt tak i meg når jeg begynte å stille spørsmål. Jeg var ung og fikk ingenting til å stemme lenger. Jeg leste mye, ville gjøre meg opp en egen mening. Ville prøve å finne ut om jeg kunne gå for dette eller ikke. Det var hodet først.

Kristian fant ikke alle svarene.

– Til slutt måtte jeg bare si til meg selv: «Nå gir du det en sjanse og ser om det holder.» Og det har det gjort.

Det betyr ikke at spørsmålene blir færre.

– Troen hviler på et grunnfjell. Jeg har ikke problemer med å tvile. Gud tåler det.

Kristian ble etter hvert lærer. I seksten år, fram til høsten 2019, underviste han på Frelsesarmeens folkehøyskole på Jeløy i Moss.

– Det var fint, men også veldig utfordrende å jobbe med så mye ungdom fra forskjellige bakgrunner hvor de fleste ikke hadde et forhold til tro. Det var en kjempemulighet å ha kontakt med dem over så lang tid. Følge dem igjennom et år og få lov til å være en del av livet deres. Møte dem med trua mi.

– Kan du si noe om hva denne store gruppen av elever har til felles når det gjelder tro?

– Nei, det er egentlig umulig. Alle har hvert sitt utgangspunkt. For noen er det totalt uinteressant, de går på Jeløy til tross for at det er en kristen skole. For andre er nettopp det at skolen er kristen, en trygghet.

Kristian kan heller ikke se at dette har endret seg de årene han har vært lærer.

– Nei, egentlig ikke. Noen kommer til tro, mens for mange blir spørsmålene til en undring. Er det noe mer der ute? Man er ikke redd gudstjenester, lys tennes og det skrives bønnelapper.

– Hva er det fineste fra den tiden?

– Det er så mye og på så forskjellige plan. Å få lov til å slippe inn i livene til folk, er ingen selvfølge. Du kan ikke kreve det. Det er en tillatelse du får.

Samtidig gir det et ansvar.

– I disse årene har jeg hele tiden etterprøvd valgene jeg har gjort i møte med elevene. «Har jeg gjort nok, burde jeg brukt mer tid?» Jeg kjenner på det i ettertid også.

Troen hviler på et grunnfjell. Jeg har ikke problemer med å tvile. Gud tåler det.
– Kristian Nygård, rådgiver i Frelsesarmeens rusomsorg

«Vi er de spedalske»

Kristian fant ut at 16 år som lærer på en folkehøyskole var nok.

– Jeg begynte å kjenne på at jeg trengte en forandring. Jeløy var en fantastisk arbeidsplass, men det skjedde noe da jeg ble 40. Jeg hadde behov for å prøve noe helt nytt, tenke nye tanker.

Kristian ble byråkrat i Frelsesarmeens rusomsorg i Oslo. Nå skriver han søknader og rapporter. Driver med anbudsjobbing, sosiale medier og høringsuttalelser. Han flirer.

– Det er en mørk side ved meg som synes slikt er gøy.

– Hvordan har møtet med rusomsorgen vært?

– Jeg har møtt så mange flinke folk, så mange gode mennesker som jeg ikke visste fantes der ute. Klare hoder og varme hjerter. Jeg blir rett og slett ordentlig ydmyk. Virkelig. Noe av det fineste jeg var vært med på, og noe av det fineste jeg har opplevd, er julekonserten som Stedet Sagene og Sandvika arrangerer. Så mange fantastisk dyktige musikere. Det skaper en avsindig fellesskapsfølelse.

– Hvilke tanker gjør du deg om de som faller utenfor?

– Jeg bodde i Tønsberg på nitti-tallet. En dag snakket jeg med en av dem som sliter i byen der. Han sa til meg: «Du vet, vi som er narkomane, vi er de spedalske som Bibelen snakker om.» Det har fulgt meg siden. Mennesker med en historie får en merkelapp som forfølger dem. Mange glemmer at det er mennesker med masse ressurser. Det opplever jeg som urettferdig.

Kristian er musiker selv også. Gitarist.

– Musikken har vært viktig for meg også når det gjelder troen min. Mens jeg bodde i Tønsberg, hadde jeg en troskrise. Da var musikken god å ha.

Thor Fjellvang og Mannsambandet var blant flere som holdt sin hånd over ham. Nå jobber Kristian med eget materiale. Drømmen er et album i digital utgave og som cd. Musikerne er nære venner han har spilt med over flere år.

– For meg har musikken gitt mulighet til å arbeide med eget materiale samtidig som det i perioder også har vært en flukt. Jeg har kunnet dykke ned i noe som krever så mye konsentrasjon at jeg slipper å tenke på noe annet.

Kristian har spilt i ulike fengsler, både med og uten ord.

– I en avdeling vi spilte, var det ingen som kunne verken norsk eller engelsk. Vi hadde ingen mulighet til å kommunisere med ord. Men da skjedde det noe. Musikken fikk lov til å bære mening inn til de som var der. Det ble en helt spesiell opplevelse.

Da gråter Kristian gjerne en tåre eller to. Som i Halden fengsel for en stund siden. «Deilig er jorden» avsluttet gudstjenesten og Kristian hørte hvordan de innsatte sang med.

– Da ble det en del feilspilling, ja. Akkordene fløy både hit og dit.

Jeg forholder meg til Jesus og ser Gud igjennom ham. Da ser jeg kjærlighetsmotivet mye klarere.
– Kristian Nygård, rådgiver i Frelsesarmeens rusomsorg
Kristian Nygård står foran en rød tredør. Han smiler og holder gitaren sitt tett inntil seg.
– Musikken har vært viktig for meg også når det gjelder troen min, sier Kristian Nygård

Brutal kjærlighet

Så var det dette med tatoveringen og påsken, som Kristian er mer glad i enn jula.

– Hvorfor er du det?

– Fordi påsken handler om kjærlighet.

– Det er en brutal måte å vise kjærlighet på?

– Noe så til de grader. Påskehistorien er kjempestygg. Da jeg fikk tatovert korset på skulderen, innså jeg hvor makabert det symbolet er. Det er et torturredskap og blir sett på som en av de verste måtene vi tar livet av hverandre på. Det engelske ordet excruciation som tar utgangspunkt i ordet kors, er et av de sterkeste uttrykkene for smerte som finnes i det engelske språket.

– Hvorfor måtte Jesus dø en slik død?

– Det er et av de store spørsmålene som jeg fortsatt lurer på. Her er det nok mange som kan komme med gode teologiske forklaringer, men jeg klarer likevel ikke å forstå det store bildet. Jeg velger å se på det som en måte å gjøre opp for alt det gærne jeg har gjort. Det som skjedde er sant for meg.

– Men hvilken Gud er det som ofrer sin egen sønn?

Kristian svarer med å begynne i en annen ende:

– Jeg forholder meg til Jesus og ser Gud igjennom ham. Da ser jeg kjærlighetsmotivet mye klarere. Jeg forstår det fortsatt ikke, men ser at det ligger mye kjærlighet der.

For Kristian handler også påsken om å tjene hverandre.

– Det at Jesus gir sitt liv for oss, er det endelige beviset på at vi er kalt til å tjene hverandre. Jesus tar tjenesteperspektivet helt ut. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for sine venner. For hans del var det bokstavelig. Jeg skulle ønske vi klarte å overføre dette til oss. Jeg har blitt mer og mer opptatt av hva vi kalles til. Det handler om å elske og tjene hverandre. Vi må finne måter å se andre mennesker på, prøve å være en grunn til at andre får en bedre dag.

– Er det en hendelse i påsken som på en spesiell måte møter deg?

– Røveren på korset, når Jesus sier, «at i dag skal du være med meg til paradis.»

– Hvorfor det?

– Fordi det er meg.

– Tull. Du er ingen røver.

– Jeg har også mye jeg strever med. Ting jeg ikke får til. Jeg er dømt på samme måte. Derfor er Jesu ord også til meg. De er mine. Her finner jeg min tilgivelse. I møte med det som skjer mellom Jesus og røveren, settes jeg fri. ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER