Byggerne

Legoklossene flyter utover på gulvet hos familien Bergerud Larsen på Rødtvet i Oslo. På stuebordet står en imponerende politistasjon og et romskip.
– Se, «Lego-Johanne», sier Jonatan på fire entusiastisk og viser fram en bil med vinger, et bur med hjul til å fange tyver i, og en blå traktor med sirener.
– Det er en polititraktor, forklarer pjokken før han fortsetter dypdykket i far Kjetils gamle Lego-kasse. Her er det bare fantasien som setter grenser.

Hos Kjetil og Birgitte Bergerud Larsen er det ikke bare barna Jonatan og Ida som bygger med Lego. Her tryller de voksne også fram fantasifulle bygg. I kveld har de fått besøk av Johanne Bruun Edvardsen som sammen med Kjetil deltok i TV2-programmet Lego Masters. Konseptet har gjort stor suksess i andre land, og første sesong i norsk regi ble sendt på tv i fjor høst. Her fikk seerne se imponerende Lego-bygg som også skulle formidle en historie.

Både Kjetil og Johanne jobber til daglig i pinse-menigheter. Han som kommunikasjonsleder i Filadelfiakirken Oslo, hun som ungdomsleder i Pinsekirken på Nesodden.
Oppe på kjøkkenet i andre etasje, der hovedstaden ligger som et glitrende teppe i tussmørket utenfor vinduet, prøver Kjetil og Johanne å forklare hva det er som får voksne folk til å bli så interessert i Lego-klosser. Interessen har de med seg fra barndommen. Da gikk de fleste lommepengene til Lego-sett.
For Kjetils del gjenopptok han byggingen for alvor da han ble far og fant fram igjen Lego-klossene. Johanne ble atter bitt av Lego-basillen det året hun ikke visste hva hun skulle ønske seg til jul.
– Jeg foreslo Lego, og da var løpet kjørt. Da begynte jeg å kjøpe nye ekspertsett selv. For det å koble helt ut, er veldig fint, sier Johanne, og Kjetil nikker.
– Det er avkoblingen som er det magiske med Lego, både for barn og voksne.

Åpen om livet

Etter at Johanne hadde fått tilsendt en Facebook-post, der en i produksjonen av Lego Masters oppfordret folk til å melde seg på audition til programmet, skrev hun en melding på Instagram for å se om noen kunne være interessert i å være «medbygger». Kjetil, som hun kjenner fra ungdomsmiljøet i Filadelfiakirken, kastet seg på. Begge er flinke på kreativitet og historiefortelling, men savner litt mer teknisk kunnskap. – Vi satset på at to av tre kriterier var godt nok, smiler Johanne.

På audition fikk de blant annet i oppgave å bygge det mest spektakulære de kunne komme på i løpet av fire timer. De gikk for et «Folkets hus» på bygda, der det skulle være bingo for eldre i den ene enden og disco for ungdommen i den andre. Lokalet var fullbooket til kveldens aktiviteter. – Men så møtte ingen opp fordi det var korona, ler Johanne. Bygget og historien førte dem videre i konkurransen, noe de begge beskriver som kjempegøy, men også veldig utfordrende. Som de fleste Lego-entusiaster, er de vant til å bruke god tid. Nå var det om å gjøre å bygge fortest mulig.
– Det var også veldig mye å forholde seg til. Man ble mer kjørt i hodet enn man skulle tro, sier Kjetil. Gjennom små filmsnutter ble seerne mer kjent med den enkelte deltaker. Kjetil ble filmet hjemme i stua sammen med datteren Ida på halvannet år, som har Downs syndrom. I program nummer to, stilte han også med en t-skjorte som reklamerte for DJ-kollektivet han tidligere var aktiv i: Jesus loves electro.

– Hvorfor var du så åpen om både hjemmesituasjon og tro?
– Jeg var i pappaperm, og det var naturlig å ta med Ida. Det er jo bare fint at folk får se henne, og vise at mangfold er naturlig uten å si så mye om det. Band- t-skjorter fikk vi lov til å gå med. Jeg har vært med i Jesus loves electro, og gutta holder på fortsatt. Jeg tenkte det var greit å representere gjengen.

Må tro

27 år gamle Johanne bygger ikke bare med Lego. Hun studerer tjenestedesign, som handler om hvordan ulike tjenestetilbud kan bli best for brukerne. I tillegg har hun alltid engasjert seg i ungdomsarbeid. Nå gleder hun seg til å starte opp igjen standup-kvelder og andre aktiviteter. For pastordatteren ble det en glidende overgang fra å selv være engasjert i ungdomsarbeid, til å lede det. Det viktigste når det gjelder trosformidling til ungdom, tror hun er å leve ut sin egen tro.
– Ungdom ser veldig fort om man er ekte eller ikke. Man må leve ut det man snakker om og representere det man ønsker at de skal møte.

– Hvor kommer troen din fra?
– Det er ikke et spesielt øyeblikk som har gjort troen personlig. Jeg har alltid følt meg velkommen i kirken, og det har vært naturlig for meg å ta vare på troen. Jeg har hatt tvilsperioder, men å la være å tro – det får jeg rett og slett ikke til.
Det er ikke så lett å forklare sterke personlige gudserfaringer, men de har ført til at hun «bare må tro».
– Jeg tror Gud er i alle de små tingene man opplever. Det har jeg vært heldig å bli minnet om gjennom ungdomsarbeidet, også. Det er naturlig for meg å tenke at Gud alltid er med meg.

Troen som bunnplanke

Også Kjetil har med seg troen fra oppveksten, men tok et mer bevisst valg som 15-åring. I starten av 20-årene fikk han et stort ønske om at troen skulle bli mer enn bare én av mange ting i livet. At det ikke bare var «skole, tro, jobb og fotball». Den objektive troen på evangeliet blandet seg med den subjektive erfaringen av at Gud fikk ta plass i livet.
– Gud ble skikkelig sjef og fikk lov til det. Da sank troen skikkelig ned og ble bunnplanken i livet. Den opplevelsen betød mye der og da, og ble avgjørende for livets retning videre.

Kjetil har også jobbet med diakoni i Filadelfiakirken Oslo, og i en av mange podcaster som ligger ute på nettsiden, snakker han om Jesus som forbilde. Han refererer til bibelstedet der det står at «Jesus gikk omkring overalt og gjorde godt».
– Hvis man klarer å være hakket mer som Jesus, blir verden bedre med én gang.
For eksempel mener han vi har mye å lære av Jesus når det gjelder å ta seg tid til andre mennesker midt i travelheten.
– Som småbarnspappa haster jeg ofte videre til neste gjøremål; fra jobb, til å hente i barnehagen, lage mat og legge barn. Tida bare flyr, sier Kjetil.

Jesu evne til å la seg avbryte, har gjort inntrykk på ham. Han synes det er fascinerende å lese om hvor ofte enkeltmennesker fikk sterke og livsforvandlende opplevelser med Jesus når han egentlig var på vei til noe annet. Noen dro ham i kappa, andre stoppet ham på veien, eller førte andre mennesker til ham.
– Å få bety noe for andre mennesker, handler mye om å ha litt ekstra tid, våge å snakke med folk og handle på det vi tror på når vi får muligheten.

Å ha Jesus nær

Begge har for tiden valgt trosformidling som jobb.

– Hvorfor er det så viktig for dere å formidle den kristne troen til andre?
– I bunn og grunn er det fordi jeg virkelig tror at folk trenger Jesus. Selv har jeg opplevd at det å ha Jesus nær, er det beste. Det er ikke oppskriften på et perfekt liv, men det er oppskriften på at man alltid har noen med seg, sier Johanne.

Til ungdom sier hun gjerne at «å ha Jesus nær» er som å ha en venn, bror eller pappa de kan gå til med alt.
– Å gi det til unge i 2021, er unikt og veldig annerledes enn det resten av samfunnet har lyst til å fortelle dem.

– Er ungdom opptatt av tro?
– Jeg tror mennesker generelt er ganske søkende. Det ser man jo på alt vi oppsøker og gjør oss avhengig av, som sosiale medier. Det å gjøre seg avhengig av noe, ligger i oss, men kanskje lengter vi egentlig etter noe større – etter Gud. Mange vet nok ikke at det er Jesus de søker, og at det er han som kan fylle den indre lengselen etter fred. Det er jo det vi som har erfart det, kan fortelle dem.

Kjetil har mye av den samme motivasjonen for å ha trosformidling som jobb.
– Det er ingenting annet jeg har lest eller funnet i denne verden som kan måle seg med det Jesus gir oss. Både når det gjelder troverdigheten i historien om ham, budskapet han kommer med om håp for evigheten, og fruktene vi kan oppleve i livet ved å leve i etterfølgelse av ham. Det kan være å kjenne på en fred selv om det stormer, eller å alltid ha noen å søke råd hos. Derfor vil jeg så gjerne gi videre det jeg selv har erfart.

Tilbake i Lego-haugen i stua, får Johanne og Kjetil en oppgave: Bygg noe som representerer troen deres på to minutter.
– Det må bli et hjerte, sier Johanne som allerede i gang med å demontere en bil. På et øyeblikk er resultatet klart: Et hjerte med fartsstriper.