Maria Kjos Fonn 9520 nett

De som vi ikke vet om

Maria Kjos Fonn skriver om det vi ikke vil ta i. Går inn til beinet, der det gjør vondest, og skaper kunst ut av rå smerte.

• Foto: Mette Randem/Tekst: Marit Dehli-Johannesen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 25/2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Mange vil tro jeg er tungsindig, men jeg er stort sett i godt humør. Jeg er sjelden dyster, jeg er en glad jente, sier 30-åringen med et smil.

Hun har rukket å utgi to romaner og en novellesamling, og har høstet flere priser. Forfatteren tar et dypdykk ned i overgrep og rus, med en innsikt som vitner om levd liv. Allerede i barnehagen begynte hun å skrive dikt og sanger. Nå leverer skribenten kronikker med sosialt engasjement til Aftenposten og Morgenbladet, i tillegg til at ny bok er i støpeskjeen.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg kan skrive hvor som helst, på bussholdeplassen eller kafeen, bare jeg har noe å skrive på.

Helst sitter hun med laptopen i den dype skinnstolen i leiligheten i Oslo, omgitt av en gedigen bokhylle breddfull av skjønnlitteratur. Rundt om ligger noter, bøker i bunker, vekter og gymballer. Maria stiller rakrygget i Adidas-drakt, klar for neste økt.

– Som du ser, trener jeg en del, sier hun på vei inn i stua med breddfulle kaffekrus.

Maria har vært vokalist i band og synger klassisk. Også hovedpersonen Elise i hennes siste roman, Heroin Chic, er klassisk sanger. Tilsynelatende skulle det gå bra med talentet som vokser opp i Oslo vest med ressurssterke foreldre, men tenårene blir vanskelige. Elise sliter, presset er kanskje for stort for ei jente som utmerker seg både med et vakkert utseende og en storslagen stemme. Spiseproblemene overtar hverdagen, og en stemmepedagog utnytter sårbarheten hennes på det groveste. Behovet for lindring blir påtrengende. Rus blir en flukt, heroinen teppet hun kan smyge seg inn i. Leserne følger henne gjennom et destruktivt forhold, til behandling, på opp- og nedturer. Det er rivende vondt, fornedrelsen uutholdelig. Boken roper etter lys, og kanskje er det der.

Maria Kjos Fonn har på seg Adidas trengingsdress, i bakgrunnen er det en full bokhylle og i forgrunnen en lilla orkidè blomst.
– Når jeg kommer inn i en kirke, eller hører på musikk, får jeg en sterk følelse av at noe er hellig. Det er årsaken til at jeg ikke har et pessimistisk syn på tilværelsen. Jeg opplever at det er noe som er større enn mine problemer, sier Maria Kjos Fonn.

Mening i det meningsløse

«Maria Kjos Fonn har en helt unik evne til å fortelle vonde, vakre og verdifulle historier om mennesker på skyggesiden», oppsummerte VG etter hennes tre bøker.

– Det er lite håp i denne romanen, innrømmer forfatteren og sikter til Heroin Chic.

Men som VGs anmelder skriver: «Å få fortalt denne typen historier, gir oss mer innsikt i hva andre mennesker sliter med, og i hvor vanskelig det er å skille seg fra rusen. Det bidrar til at vi kan møte mennesker med mørke skjebner med mer forståelse.»

– Mange sier at de likte boken min, men at den var deilig å bli ferdig med. Å skrive om mørke temaer trenger ikke være depressivt. Jeg har en kunstnerisk og en etisk motivasjon for å vise fram ulike skjebner som ofte havner litt utenfor, som mange ikke vet noe om, sier Maria.

– Jeg har en kunstnerisk og en etisk motivasjon for å vise fram ulike skjebner som ofte havner litt utenfor, som mange ikke vet noe om.
– Maria Kjos Fonn, forfatter

Hun vil for all del ikke inn i noen bås der hun «gir utstøtte en stemme» og dermed fratar folk muligheten til å snakke for seg selv. Samtidig vet hun at romanen Kinderwhore har betydd mye både for fagfolk og de som har opplevd seksuelle overgrep.

– Det gir mye mening og lys å skrive om det mørke, om meningsløshet. Jeg tror det kan bidra til økt forståelse, i noen tilfeller kan det være til hjelp. Maria har vært åpen om ulike traumatiske opplevelser, blant annet en gruppevoldtekt hun ble utsatt for som 20-åring. Traumene gjorde at hun begynte å ruse seg for å regulere smerten. Samtidig understreker hun at det hun skaper, er fiksjon.

– Å skrive er det motsatte av å dvele. Du kan hente kunnskap fra tøffe opplevelser, men når du skriver, er du på oversiden av det.

– Gjør det vondt å skrive om de mørke sidene ved livet?

– Ja, det er en omkostning, men det er der jeg finner mest inspirasjon. Det er der det brenner mest. Den dagen alle har det problemfritt og det er fred i verden, skriver jeg ikke flere bøker, smiler Maria.

Marias tre bøker og en kaffekopp på ett brett
– Følsomheten gjør at jeg har et vanskeligere liv, men også mer innholdsrikt. Det skjer alltid noe på det indre plan, så jeg må lære meg mine måter å leve på, sier Maria Kjos Fonn.

I armene til Gud

Temmelig nedkjørt står romankarakteren Elise opp en søndag morgen og oppsøk er en gudstjeneste:

«Jeg fikk en salmebok og satte meg langt framme. Jeg trengte et skudd med kjærlighet. På den harde kirkebenken som skar mot setebeina satt jeg i armene til Gud ...»

Hun blir som et lite barn som lengter etter noe godt, noe trygt. Maria har også kjent at hun har trengt Gud.

– Egentlig er det rart. Jeg kommer ikke fra noe kristent miljø, men Gud har jeg vært opptatt av helt siden jeg var liten. Jeg har religiøse anlegg, men rasjonelt har jeg trøbbel med å få det til å stemme. Når jeg kommer inn i en kirke, eller hører på musikk, får jeg en sterk følelse av at noe er hellig. Det er årsaken til at jeg, selv om jeg ofte kan være trist, ikke har et grunnleggende pessimistisk syn på tilværelsen. Jeg opplever at det er noe som er større enn mine problemer.

På stueveggen henger et digert sorthvitt- foto av Nick Cave, artisten som åpnet en vei for henne inn i Det gamle testamente.

– Jeg ble fascinert av de bibelske kjærlighetshistoriene. Der var det et mytisk landskap som tiltrakk meg, og jeg følte meg på hjemmebane.

I tenårene hadde hun en følelse av kaos, en kraft som skulle ut. Samtidig kjente hun seg hudløs. Det toppet seg i en eksistensiell krise da hun var 19, og Maria oppsøkte den katolske kirken. Midt under gudstjenesten skjedde det noe hun ikke kan glemme.

– Det var som et tåkesyn. Jeg fikk en sterk følelse av en androgyn kraft i rommet. Så ble det borte. Hun ser ned, tenker:

– Det var interessant, skjellsettende. Ikke skremmende, men fint, overveldende. Jeg ble nesten slått i bakken. Da jeg gikk ut i snøværet etterpå, spurte jeg: «Hva skjedde nå?» Det fortsatte å være med meg. Samtidig er jeg klar over at det finnes mange måter å forklare denne opplevelsen på.

Maria har hatt en sterk interesse for Bibelen, noe som førte til at hun tok et år med kristendom på universitetet, i tillegg til litteratur.

– Noen ganger kjente jeg at Gud var der for meg. Men jeg har sett det hos andre, at de føler at Gud gir dem enorm hjelp og styrke. Nøkkelen er kanskje å tro mer. Jeg sitter nok på gjerdet.

Maria har mørkt hår og brune øune, her kledd i skinnjakke og leopardskjerf.
– Jeg er redd for å kjede folk med mine ting, det er fortid nå. Jeg er så mye mer!

Frigjøringen

Elise i Heroin Chic har også en tro og et håp midt i alt.

– Hun har drømmen om trygghet, om Gud, om å være hjemme. Det er bra at hun iallfall har det.

– Det er lett å tenke at Gud har sviktet når mørket blir for stort. Er det noe du kjenner deg igjen i?

Maria nikker:

– Folk er så redde for bitterhet, men så lenge det ikke tar overhånd, er det en sunn følelse. Det er lov å være sint. I jødisk tradisjon var det naturlig å krangle med Gud. Det er ikke skadelig å vedkjenne seg at ting ikke ble som man ville.

Men hun tror ikke det er en mening med alt det vonde som skjer.

– Før tenkte jeg at det var skjebnen. Nå tenker jeg at jeg gjerne skulle vært det foruten. Hun sukker, vil se framover:

– Jeg er redd for å kjede folk med mine ting, det er fortid nå. Jeg er så mye mer! Avhengighet er ikke en del av min identitet, den var en del av et problem jeg hadde en periode i livet. Jeg bruker ikke så mye energi på å se meg tilbake. Det er frigjørende at man kommer videre.

Elise derimot, sliter med retningen. Det er naturlig å spørre hvorfor den begavede jenta fortsetter ned den destruktive spiralen? Vi tar et lite sprang til Litteraturhuset tidligere i vår, der Maria ble intervjuet av Vigdis Hjorth. «Det handler om en eksistensiell craving», forklarte den unge forfatteren. Kanskje ligger det i Elise, et sug etter noe mer. Det hjelper heller ikke å ha en medavhengig mor som «nærer seg på Elises hjelpeløshet», som Vigdis Hjort påpekte. Datteren går fra å være morens lille prinsesse, til å bli hennes «lille narkoman».

– Det gir mye mening og lys å skrive om det mørke, om meningsløshet. Jeg tror det kan bidra til økt forståelse, i noen tilfeller kan det være til hjelp.
– Maria Kjos Fonn, forfatter

Maria har en ganske annen historie: «Rus for meg var et ønske om å dempe traumer», sa hun i samtalen med Hjorth. Hjemme i leiligheten vil hun helst ikke snakke om egne ruserfaringer, men gir oss et glimt inn i veien ut:

– Jeg var heldig, for det det var så mye annet som det ble mulig å erstatte rusen med. Det skjedde så mye bra i livet mitt. Hun snakker om gode relasjoner, familien, kjæresten, arbeidsstipendet og skrivejobbene.

– Det ble mer og mer jeg kunne interessere meg for. Å endre livsstil ga meg håp. Traumebehandling har også vært til stor hjelp.

– Hva skal til for å holde seg borte fra rus?

– Det er helt forskjellig fra person til person. Å ha relasjoner som ikke handler om rus, er avgjørende for de fleste. For å komme bort fra rusen må du gjøre store endringer, som å skifte miljø. Rusavhengighet kan være så ulikt. Noen må medisineres, andre brenner det ut for, det er et livsfaseproblem. For mange ligger det noe psykisk bak, og det er det vanskeligste.

Det er et år siden en god venninne av henne begikk selvmord.

– Da hun ble rusfri, ble hun mye sykere, for da kom det vonde fram. Man kommer ikke bort fra at rusen har en funksjon, den døyver problemer. Når du blir rusfri, blir du minnet på det. Men alle er ikke traumatiserte, det kan være at de liker det som rusen gir. Da kan du sitte like dypt i det.

– Hvordan kan vi som medmennesker være der for en som sliter med rus?

– Det er innmari vanskelig, særlig hvis folk er ambivalente med å søke hjelp. Du må være god til å sette grenser. Mest av alt må en prøve å se personen bak rusen, den som alltid er der et sted. Vi må tørre å snakke om rusproblemet, men ikke alltid gjøre det til et samtaleemne. Av og til må vi la det ligge og bare være en venn. ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER