Den beste redningen

Få minutter etterpå blir døra til rommet slått inn, og fire politifolk løper inn med skjold.

I senga sitter Helge Dahlberg tungt ruset. Og desperat. Sekunder senere er han lagt i bakken, påført håndjern og ført ut i politibilen. Natten tilbringer han på glattcelle, livredd.

Kanskje var telefonen til politiet aller mest et rop om hjelp. Fra denne novembernatta i 2017 begynner en langsom snuoperasjon. Helge bestemmer seg, ber om hjelp.

Les mer om Krigsropet her

«Ikke i morgen, men nå!» sier han til psykologen sin, som kaster seg rundt og skaffer behandlingsplass allerede dagen etter. Månedene går. Etter årevis på kjøret er Helge endelig nykter. Men vil han klare å holde seg rusfri denne gangen?

Det må mer til.

Orket ikke mer

Fem år senere rusler en høyreist kar rundt på Stedet, Frelsesarmeens rusfrie fritidstilbud i Harstad, et kom-og-bidra-sted for mennesker som vil legge rusen bak seg.

Han setter seg ned med folk, spiller litt biljard, eller tar en kaffekopp. Kanskje tuller de litt, snakker om utfordringer, eller de er stille hvis noen ønsker det. Det viktigste er å være der for dem.

– Jeg har vært langt utpå selv. For nye som kommer, kan det være enklere å snakke med meg, rett og slett fordi jeg vet hva de står i.

38-åringen er overbevist, han vet hva som holder ham edru:

– Stedet og Gatefotballen!

Her gir han alt. Er omgjengelig, hiver seg rundt når det er behov, eller lager en fristende lunsj til gjestene.

Kontrasten kunne ikke vært større i 2006. Da var det en syltynn og herjet Helge som gikk ut i skogen og bandt opp et tau i treet.

– Det var første gangen jeg prøvde å ta livet mitt. Men greinen knakk, og jeg dro hjem til faren min. Der sank jeg sammen på golvet og ba dem om å støtte meg. Jeg innså at jeg var nødt til å få hjelp. Likevel tok det ikke lang tid før rusen fortsatte.

To år senere kjørte han bil sterkt påvirket, krasjet med en motorsyklist og holdt på å bli drapsmann. Det førte ham i fengsel.

Etterpå var han rusfri i korte perioder, men fant aldri det som skulle til for å gjøre helomvending.

Senhøstes 2017 ble det slutt med kjæresten, og Helge måtte flytte ut av leiligheten. Alternativet ble et rom i et gjestehus. Der gikk det bare nedover.

– Jeg hadde brutt mange relasjoner og brukt opp alle vennene mine. Familien min ville ikke vite av meg. Faren min ga meg beskjed: «Hvis du nærmer deg huset vårt, ringer jeg politiet.»

Gang på gang hadde han bedt familien om hjelp, men hadde sviktet dem. Det var bare ett lyspunkt, treningene med bedriftsfotballen. For Helge elsket fotball. Nå så det ut som om han mistet alt.

– Til slutt hadde jeg ingen steder å gjøre av meg. Flere ganger var jeg så langt nede at jeg prøvde å ta livet av meg. Det var rett og slett flaks at jeg ikke klarte det. Jeg røyket hasj og helte innpå alkohol og piller. Til slutt orket jeg ikke mer.

En natt la Helge ut en forespørsel på Facebook, han ønsket seg et våpen. Litt lenger utpå natta ringte han politiet og truet dem. Den natten ble et vendepunkt.

Et sted å høre til

– Jeg fikk god hjelp på behandlingsstedet, men i februar ble jeg skrevet ut.

Helge trodde Nav ville hjelpe med bolig, men fikk beskjed om at han selv måtte sørge for husleie.

– Men jeg hadde ikke penger, så jeg sov ute i en uke i 20 minus. Slikt skal jo ikke skje her i Norge, sukker han.

Til slutt ba han rehabiliteringsstedet om å få komme tilbake, og startet behandlingen på nytt.

På vårparten ble han igjen skrevet ut, og fikk bo på sofaen hos ekskjæresten i påvente av kommunal leilighet. Framtida så ikke lovende ut, men kommunens ruskonsulent var på banen:

«Har du vært på Stedet noen gang?» spurte hun.

«Hva slags sted?» svarte Helge.

En halv time senere satt han med en kaffekopp på Stedet som Frelsesarmeens rusomsorg driver.

– Jeg hadde ikke vært der mange minuttene før jeg kjente meg hjemme. Alle som var der, ble så glade for å se meg. Jeg kjente ingen fra før, men alle var så hyggelige og imøtekommende. Siden den dagen har jeg vært her.

Han hadde ikke vært lenge på Stedet før lederen stilte ham et «dumt» spørsmål: «Liker du fotball?»

Helge ler: – Om jeg likte fotball!!

Gatefotball visste han derimot lite om.

– Jeg trodde gatefotball handlet om folk som spiller barføtt på brosteinene. Så jeg fikk sjokk på den første samlingen: Folk spilte jo på en bane av kunstgress!

Keeper Helge måtte vise hva han var god for. Og lyktes. Marianne Noreng Larsen, daglig leder for Frelsesarmeens rusomsorg nord, var overbevist: «Helge, du skal være med på NM i Kongsvinger om 14 dager!»

Noen uker etterpå kom innkallingen til landslaget. Høsten 2018 var han målvakt under VM i Mexico.

– Jeg får gåsehud av å tenke på at jeg har spilt med det norske flagget på brystet og sunget nasjonalsangen på arenaen. Jeg har alltid drømt om å få spille på landslaget. Der gikk den drømmen i oppfyllelse.

Et annerledes mål

Han reiser seg og går ut i bakgården. For få måneder siden fikk Helge sertifikatet tilbake, nå peiler han varebilen opp bratte gater. Det er på tide å vise fram det gjeveste, ballbingen.

– Dette må være en av gatefotballbingene i Norge med aller best utsikt! smiler Helge og planter ballen i mål.

Hadde han bommet, ville lærkula gått rett til havs. Frelsesarmeens binge troner over byen og fjorden. Her oppe spiller de hver eneste uke, en kjerne på sju menn og fem kvinner, hvis ikke snøbygene tar dem innendørs. Helge vil bli en bedre trener og går på lederlinja på fotballakademiet.

– Gatefotballen har redda meg. Alle opplevelsene og alle de nye vennene ville jeg ikke fått ellers. Over hele verden har jeg fått gode relasjoner.

Helge trener nå damelaget til Harstad-Narvik gatefotball. Da jentene tok gull i august, var det en hes leder som hikstet og gråt foran kamera: «Jeg er så stolt av Harstadlagene! Spesielt jentene.»

– At damene våre skulle komme seg til finalen og bli norgesmestere, det kunne jeg ikke drømt om i mine villeste fantasier. Vi jobbet hardt for å få det til å funke.

«En ressursperson og et ja-menneske», er hyllesten Helge får av Marianne Nordeng Larsen, som også er leder for Stedet. 1. februar skiftet han status fra frivillig til fast ansatt. I sommer sjauet han i ukesvis da Stedet flyttet lokalene fra en trang toppetasje ned på gateplan. En nyttig kar å ha i staben, han fikser det meste.

Nå er musikkscene på plass i ett hjørne, kjøkken i et annet, hobbyavdeling i et tredje og sykkelverksted i et fjerde. Her er mediarom, biljard- og bordtennisbord, sittegrupper og samtalerom. Nok til å gi folk meningsfull fritid.

Selvtilliten hans er tilbake. Slik var det ikke den tida rusen var viktigst.

– Jeg starta med rus da jeg var 16. Det er ikke noe i oppveksten min jeg kan gi skylda for at jeg begynte. Jeg ble rett og slett kjent med feil person som introduserte meg til stoff. Med en gang ble jeg forelsket i rusen.

De neste to årene var han litt av og på, men da han var 18, tok rusen kontroll over livet. Helge hadde ulike jobber, han var ansatt i kiosk og butikk, arbeidet som tømrer og var i anleggsbransjen. Men det ble stadig vanskeligere å holde på jobbene. Livet besto av to ting: Rus og fotball.

– Uansett hvor langt nede jeg har vært, har jeg bestandig gledet meg til å spille. Hadde det ikke vært for fotballen, hadde jeg ikke levd i dag.

Gatefotball er likevel annerledes, fokuset er mer enn gullmedaljer.

– Her handler det om turene og menneskene du blir kjent med. Selve fotballen er bare en bonus. Det er fantastiske folk i gatefotballmiljøet i Norge. De fleste av oss har vært i samme sko. Vi vet hvordan andre har hatt det. Målet er å være det laget som koser seg mest. Det er den prisen vi skal vinne. God stemning og godt humør kommer man langt med.

Be om hjelp!

– Er det vanskelig å holde seg nykter?

– Overhodet ikke. Det som holder meg unna rus, er alle de fine folka. Jeg har også fått god kontakt med sønnen min, familien, nye og gamle venner. Jeg har verdens beste jobb! Det er ingen ting som gir mer enn å kunne hjelpe andre som har det tungt. Jeg lever og ånder for å hjelpe andre til å få de opplevelsene jeg har fått.

Helge innrømmer at det kan være tøft når folk han har fulgt opp, faller tilbake på kjøret.

– Samtidig vet jeg hvor fort det kan skje.Det viktigste for meg er å fortsette å være der, ikke skyve bort folk. Jeg er genuint interessert i hvordan de har det og prøver å hjelpe dem på den rette veien igjen.

– Hva vil du si til andre som sliter med rus og ønsker seg videre?

– Be om hjelp! Finn ut hva du har behov for! Det hjelper heller ikke å be om støtte hvis du ikke er innstilt på å ta imot den.

Harstad har et betydelig rusproblem, ifølge Helge. Han har derfor tro på Stedet.

– Vi merker at vi utgjør en stor forskjell. Vi fokuserer mye på å telle rusfrie timer. Kommer du hit en dag, har du vunnet i alle fall den dagen.