– Jeg er kommet hjem til mitt eget folk

Vi har møtt Marianne Adams for å snakke om noen store spørsmål, så hold deg fast! Dette skal handle både om livet og om Den hellige ånd. Urtegata ligger på Grønland i Oslo sentrum.

For Marianne hører de to begrepene ganske nøye sammen. Lydsporet tilbake til ungdomstiden handler om Den hellige ånd, og musikalen Befriad går hun fremdeles og synger på.

Kan hun definere denne litt underlige delen av treenigheten? 

– For meg handler det om kjærlighet, sier hun uten betenkningstid.

– Det er slik jeg har opplevd Den hellige ånd i livet mitt.  

Marianne deler en konkret opplevelse, og den skjedde på Frelsesarmeen på Grünerløkka.

– Jeg ble med i junior´n i det som het Oslo 3. Korps (Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter).

Vi pleide å synge når korpset inviterte byens uteliggere på julemiddag. Jeg glemmer aldri lukta av surkål og uvaska kropper, og jeg glemmer aldri den kjærligheten som fylte meg. Den har aldri sluppet taket. Dette er mitt folk! 

Elsket det umiddelbare

Marianne fortsatte i Frelsesarmeen og ble soldat. Når det kom folk med rusproblemer på gudstjenestene, var hun rask til å sette seg ved siden av dem. Hun elsket umiddelbarheten deres og kommentarene som de kunne rope tilbake til den som sto på talerstolen.  

– På denne tiden var det en karismatisk vekkelse, og jeg reiste på en ungdomsleir hvor det var mye fokus på at Den hellige ånd skulle vise seg i form av tungetale.

Det skjedde aldri med meg, men jeg ble fastere i troen til tross for at noen ledere mente jeg var hard som ikke lot meg påvirke. 

Var forandret

Marianne smiler og unnskylder ukloke kommentarer med at de ønsket det beste for de unge. Da hun kom tilbake etter ungdomsleiren, reagerte skolekameratene på at hun var forandret og lurte på hva som hadde skjedd.  

– De så at noe hadde skjedd med meg, og det ga meg mange muligheter til å fortelle om troen min. Men er det ikke rart? Marianne avbryter seg selv og høres nesten litt indignert ut.  

– Vi sier ingen ting konkret om Den hellige ånd i trosbekjennelsen. Vi sier mye om Gud Fader og om Jesus Kristus, men så sier vi bare «unnfanget ved Den hellige ånd» og «jeg tror på Den hellige ånd». Og så går vi videre, uten noen nærmere forklaring.  

– Hva kunne vi ha sagt? 

– Vi kunne sagt at vi tror på Den hellige ånd som trøster, hjelper, er nær og minner oss om hva Jesus har sagt. 

Ble det hun ikke ville 

Den unge Marianne hadde noen klare ønsker for livet. Hun ville gjerne bo alene i et rødmalt hus i skogen og jobbe med dyr – eller med mennesker med rusutfordringer.

Så var det kanskje Den hellige ånd som ga henne lyst til å bli frelsesoffiser og jobbe på heltid i Armeen? 

– Å nei, det skal jeg ikke påberope meg, ler Marianne hjertelig.

– Jeg fikk ikke det minste lyst til å bli offiser. Tenk bare på det å bli beordret fra sted til sted, nei, det var ikke for meg!
Dessuten ønsket jeg ikke å jobbe med barn og unge, og jeg så absolutt ikke på meg selv som en ledertype. Forresten så ville jeg ikke ut av landet, heller. 

Det får være et åpent spørsmål hvem som skal ha æren eller skylda. En vakker dag befant Marianne seg som ferdigutdannet offiser på Færøyene, et sted med veldig mye barnearbeid.  

– Det var på grunn av Fyrlyset jeg ble offiser, forklarer hun i dag.

– Da Frelsesarmeen åpnet dette stedet for folk med rusproblemer i Urtegata, fikk jeg veldig lyst til å jobbe der. Men på den tiden var dette arbeidet bare for offiserer, så jeg bestemte meg for å bli offiser, og da skulle jeg være slumsøster.  

I løpet av skoletiden fikk hun utvikle seg på mange måter, og hun lot seg overtale da rektor mente at hun burde ut på feltet», altså å gå inn i en pastorrolle.  

– Gjennom livet har jeg kastet meg inn i mange ting som jeg aldri hadde trodd var for meg, og det å få hjelp og kraft fra Den hellige ånd har vært viktig og nødvendig. Forresten så fungerer dette med treenigheten slik at jeg blander Gud, Jesus og Den hellige ånd. Det kan være litt tilfeldig hvilket begrep jeg bruker.  

Sovepose i telefonboksen  

Uansett treenighet og/eller tilfeldighet, løytnant Marianne befant seg snart som leder for to korps i Nord-Odal, og så skjedde det som ikke skulle skje for henne som ville leve alene. Hun forelsket seg, og det per brev. 

– Ja, per brev og noen veldig dyre telefonsamtaler, bekrefter hun leende i dag og forteller om noen mirakuløse timer en iskald kveld i en telefonboks i Nord-Odal. Hun hadde noen kronestykker i lomma og ville ta en rask prat med Clive Adams, offiseren i Sør-Afrika som hadde kontaktet henne per brev fordi noen hadde vist han en avisartikkel om henne.  

– Men for et mirakel! Kronestykkene rant ikke ned, og vi kunne prate og prate. Jeg ringte til Televerket for å si ifra og fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe med det, så jeg kunne bare fortsette. Da stakk jeg hjem og hentet soveposen min. 

I dag ler Marianne godt av dette romantiske og veldig kalde minnet, og hun fortsetter å le når hun forteller om en annen uforglemmelig telefonsamtale. Clive hadde lært seg tre ord på svensk, og forkynte: «Jag älskar dig».  

– Du kan ikke elske noen du ikke har sett, protesterte jeg. «Har du sett Gud?» svarte han.  

Resten er historie! Resten er til og med kjærlighetshistorie! I dag har de vært gift i 34 år og har to voksne barn. 

Skulle gjerne sett flere mirakler 

Tenk om det var et system i at den som var spirituell nok til å stole på Den hellige ånd, også fikk et enkelt liv med suksess på alle områder og gjerne et mirakel i ny og ne! Marianne Adams kan bekrefte at det ikke er slik hun tenker om det.  

– Jeg har ofte følt meg som en firkant i et rundt høl, sier hun på sin likeframme måte.

– Og når det gjelder mirakler, jeg tror på dem, men jeg skulle ønske jeg så flere. Når det er sagt, så er jeg kommet til at det å få kjenne på en indre fred er et lite mirakel i seg selv.  

At Marianne har trengt den indre freden, er lett å forstå. Hun som drømte om et stille liv i det rødmalte huset i skogen, er blitt litt av en verdensborger. Apartheid er heldigvis historie, men Marianne opplevde den diskrimenrende ideologien på nært hold. 

Det var ikke lov for henne å gifte seg i Sør-Afrika siden hun og Clive har ulik hudfarge. Dermed sendte Frelsesarmeen dem til England. Det var ikke et enkelt liv som ventet, men veldig utfordrende og spennende. 

Marianne og Clive har arbeidet i Norge, Sverige og England, og de har åtte år bak seg som offiserer i Sør-Afrika.  

– Da barna våre var små, bodde vi i Sør-Afrika i åtte år, og der ble vi divisjonsledere midt i den verste AIDS-epidemien. Vi så hvordan store deler av foreldregenerasjonen døde og besteforeldre satt igjen med ansvaret for barnebarna. 

Småmuntre kommentarer er aldri langt unna hos Marianne. Nå husker hun hvordan hun pleide å sette kondomer på et kosteskaft i det viktige opplysningsarbeidet mot smittespredning. Hun ble litt sør-afrikaner i sjelen gjennom de årene.

– Jeg liker så godt måten de synger på. Og så gjorde det godt å se den sterke troen de har. Livet kunne være vanskelig, og mange ba om mat på bordet. Om de ikke fikk svar med det samme, så stolte de på at svaret kom snart. Og de stiller opp for hverandre og deler så mye glede midt i alt.  

Trives og utvikler seg over alt 

Folk, mennesker, det er alltid det viktigste, overalt, samme hvor hun er. Også da de var ledere for Frelsesarmeen i Storbritannia.

– At jeg blir så glad i mennesker, har vært en stor styrke for meg i arbeidet. Da vi for noen år siden ble ledere for 1500 offiserer i England, lærte jeg meg navnet på veldig mange, og med god hjelp av Facebook ble jeg kjent med dem.  

Da hun og Clive ble ledere for Frelsesarmeen i Sverige for noen år siden, tenkte Marianne at det var omtrent som å jobbe i Norge, men der ble hun overrasket. 

– Jeg trodde at vi var så like, men de har en annen åndelighet enn det vi har. I Sverige kunne vi oppleve at folk brøt ut i tungetale i gudstjenesten, som om det var den første pinsedagen. Det var fremmed for meg, men etter hvert syntes jeg det var vakkert. Jeg har i grunnen opplevd å trives og utvikle meg overalt hvor vi kom. 

Slutten på Sverige-perioden skulle bli vond og vanskelig for de to. Marianne fikk brystkreft, og sykdommen var kommet for langt til å bli enkel å behandle. De visste ikke om hun skulle overleve.   

– Ba du om et mirakel da? 

– Jeg ba i hvert fall om å få slippe smerte, for det var smerte jeg var redd for. Men jeg kjente på en trygghet, og jeg hadde så mye fred og glede i den sykdomsperioden. «Du er så rolig», sa de til meg på sykehuset. Jeg innser at det har mye med min personlighet å gjøre, men ikke minst at jeg har troen på at om det går den ene eller den andre veien, så går det bra. 

Elsker det filterløse og ærlige 

I dag er Marianne kreftfri, men må tåle en god del senvirkninger etter behandlingen. Så hvordan kan hun sitte her med glitrende øyne mens hun forteller? 

– Ja, det får jeg høre ofte, nikker hun.

– De sier at jeg stråler selv når jeg ikke akkurat føler meg så strålende selv. Men jeg har det jo så bra. Jeg er kommet hjem til mitt eget folk, sier Marianne, og da mener hun ikke det norske folk, men gatas folk.  Hun elsker å være kapellan i rusomsorgen og bo i Urtegata hvor Fyrlyset samler folk med rusutfordringer hele uka igjennom. 

Akkurat som da hun var ung, elsker Marianne den filterløse og ærlige kommunikasjonen deres. Når hun møter dem på Gatehospitalet, Jobben, Den åpne dør, Fyrlyset og andre steder, går hun glad og beriket derfra. Akkurat som i Sør-Afrika finner hun så mye tro blant menneskene som har et strevsomt liv. 

– Jeg merker godt at de som har en tro midt i det vanskelige livet, de har en ekstra trygghet. Troen gjør ikke nødvendigvis at de blir rusfrie, selv om vi så gjerne kunne ønske det. Men Gud er med dem gjennom både oppturer og nedturer. Og så har vi en ting felles, vi får alle leve i Guds tilgivelse og kjærlighet. ▪