Den mangfoldige menigheten

Lukten av kaffe og bakverk er det første som slår imot deg om du går inn på kafeen til Frelsesarmeen på Grønland. Det er aktivitetstilbudet Sammen som holder til her. Jevnlig er det Åpen kafé, der alle som vil kan stikke innom. Går du opp en trapp, finner du et mer tradisjonelt Frelsesarmélokale, med plattform og stoler som står på rekke og rad. Her i huset lever det tradisjonelle og det mer utradisjonelle arbeidet side ved side, og stadig bygges det flere broer mellom det som skjer i hver sin ende av trappa. I dag er det Språkkafe i første etasje, der folk fra ulike nasjonaliteter øver på å snakke norsk. Det er full konsentrasjon, mange smil og god stemning.

Les mer om Krigsropet her

Nylig har Frelsesarmeen fått tre nye tilhørige (medlemmer) og en ny soldat. Slikt varmer hjertene til korpsleder Ruth Bente Paulsen og lederen av Sammen, Tone Berg.

– Mange ønsker et felleskap, og de trekkes til steder der det er gode mennesker og godt å være. Det er et slikt sted Sammen ønsker å være, og det er i tråd med Frelsesarmeens visjon om å tilby felleskap og redusere ensomhet, sier Tone.

Trives sammen

Mange beskriver Sammen som en storfamilie. Mennesker med ulik kultur, alder og bakgrunn trives sammen. I tillegg til de mange aktivitetene som samtalegrupper og språkkafé, er det også utradisjonelle gudstjenester her, som da man nylig arrangerte «Sammen til bords». Rundt 60 mennesker spiste middag og hadde gudstjeneste rundt bordet. På stolene satt alt fra de som betegner seg selv som «gamle Frelsesarmé-travere», til barnefamilier fra Sammen og de som vanligvis har sitt tilholdssted på Fyrlyset, Frelsesarmeens lavterskeltilbud for rusavhengige. Tone tror noe av grunnen til at de lykkes med å få ulike folk til å trives sammen, er at det blir en kultur og et felles ansvar for å få nye mennesker til å føle seg velkomne. I tillegg legger de bort de tradisjonelle rammene og forsøker å finne ut hva som fungerer for folk flest i dag. Da Sammen ble startet for 12 år siden, var Tone tydelig på at dette var et nybrottsarbeid som ble bygget ved siden av det tradisjonelle arbeidet.

– Vi leker oss fram til hva som treffer i vår tid. Det er kallet vårt.

– Men hva er egentlig en menighet anno 2021? Og vet folk flest i det hele tatt hva en menighet er?

– Vi har mange som kommer inn dørene her som ikke vet at de er på leting etter verken Gud eller menighet. Jeg har stor tro på det å være evangeliet i praksis, sier Tone.

Tone er veldig glad for den nye soldaten og de nye tilhørigmedlemmene.

– Det aller viktigste er likevel at mennesker føler seg hjemme her, om man blir medlem eller ei.

En åpen dør

Også lederen for Frelsesarmeen på Grønland, major Ruth Bente Paulsen, stortrives med at huset fylles av liv.

– Man må møte folk akkurat der de er.

De små tingene er viktige, som å huske navnet til folk. Det gjelder både kafeen og det vi gjør oppe i nærmiljøkirken (korpset), sier korpslederen.

Hun forteller at prosessen med å få det tradisjonelle og det nye arbeidet til å fungere sammen, har tatt noen år. Nå er det for eksempel flere av de eldre som deltar på de utradisjonelle gudstjenestene i første etasje, og noen fra Sammen deltar på formiddagsgudstjenestene i andre etasje. Også i det tradisjonelle arbeidet prøver man å fornye seg ved å bytte ut tradisjonelle uttrykk, slik at alle skal føle seg velkomne. «Ukens fest» har blitt «Åpent hus» og «Strengemusikken» heter nå «Seniorsangerne».

Tro trykkes ikke nedover hodene til folk, men de som ønsker kan lytte til de små dryppene fra Bibelen, eller refleksjoner rundt tro. Ruth Bente tror mange søker etter indre fred. Mens noen bruker lang tid på å sette ord på det de måtte søke etter, er andre mer åpne, som ei dame som var innom her dagen før.

– Hun sa rett ut: «Jeg er egentlig søkende, og jeg har forstått at hvis man får en slik tro som dere har, så kan man få et litt bedre liv». Hun fikk med seg programmet og en bok, og jeg tilbød meg en samtale når det måtte passe. Jeg synes det er helt fantastisk at folk våger å være så åpne, sier korpslederen.

Det kan være svært ulike grunner til at folk åpner døra til Frelsesarmeen for første gang. De tre nye tilhørige og den nye soldaten forteller gjerne hvorfor de gjorde det, og hva som gjør at de føler seg hjemme her. Møt dem på de neste sidene!

– Føler meg så verdsatt!

Eric Kangu
Fra Kenya
Tilhørig i Frelsesarmeen
Grønland, Oslo

Eric ble oppdratt i den anglikansk kirke og flyttet til Norge for å gå på Danvik folkehøyskole i Drammen. Etterpå utdannet han seg til agronom og agrotekniker, men omskolerte seg til hjelpepleier. Han flyttet så til England, der han arbeidet i helsevesenet. Her kom han i kontakt med Frelsesarmeen, som hjalp folk som ble løslatt fra fengslet.

– Jeg så at folk fikk middag, tilhørighet og følte seg velkomne tilbake til samfunnet. Jeg fikk et veldig positivt inntrykk av arbeidet.

Da han dro tilbake til Kenya, tok han kontakt med Frelsesarmeen der, og ble også der imponert over det mangfoldige arbeidet.

– Det er så annerledes enn det jeg var vant til i den anglikanske kirken. Der er det litt mer formelt. I Frelsesarmeen sier man: «Kom som du er!» Det er ikke noe press på noen måte.

Eric reiste tilbake til Norge i 2018. Tilfeldigvis gikk han forbi døra til Sammen som reklamerte med Åpen kafe og samtalegruppe. Døra var imidlertid stengt på grunn av ferie.

– I tre-fire uker gikk jeg forbi og sjekket om det var åpent. Etter ferien traff jeg mange flotte mennesker, og siden har jeg vært her. Når du kommer hit, føler du deg med én gang som en i familien. Du blir tatt godt vare på og verdsatt. Trenger du hjelp til noe, får du det.

Selv fikk han hjelp til jobbsøking, noe som resulterte i at han fikk jobb på Diakonhjemmet. Eric har nylig blitt gjenforent med sin 20 år gamle sønn som han ikke hadde sett på fire år. Også i denne prosessen hjalp Frelsesarmeen ham. En tung bør er løftet av skuldrene hans.

– Før jeg kom hit var jeg mye alene, fordi jeg trives med det. Men når jeg er her på Frelsesarmeen, føler jeg meg fri. Jeg kan snakke med folk som har samme livssyn som meg, og jeg føler meg så verdsatt.

Eric er med i samtalegruppa for menn, Kompis. En gang i måneden samles rundt 20 menn for å snakke om både tro og andre ting. Her er det en stor miks av ulike livssituasjoner og bakgrunner.

– Hvorfor ble du tilhørig?

– Det gir meg selvtillit til å utføre den jobben jeg ønsker å gjøre i Frelsesarmeen. Jeg vil gjerne ta mer ansvar. Vi har så mange utfordringer i samfunnet, og vi trenger å spre Guds ord. Selv føler jeg meg tryggere når jeg tror på Gud. Å vite at jeg har Gud som et sikkerhetsnett, er godt. Å være tilhørig her, gjør meg også tryggere. Uten Frelsesarmeen kunne jeg ikke vært den jeg er i dag. ▪

– Troen er kjærlighet og lys!

Dana Opresco
Fra Romania,
Soldat i Frelsesarmeen
Grønland, Oslo

Dana vokste opp i Romania under kommunistisk styre. Kirkene var åpne, men det var forbudt å forkynne og være åpen om at man var kristen. Danas familie var ortodokse kristne, og hun husker at hun var med bestemoren i kirken.

– Det var vanskelige tider for oss. Men selv var jeg så liten, så jeg var ikke redd. Det var vanskeligere for de voksne.

Hun giftet seg med en nordmann og pendlet fram og tilbake fra Romania og Norge for å fullføre mastergrader i Europeisk juss og Europeisk offentlig administrasjon. I 2015 ble hun boende i Norge og begynte å bli kjent med folk. Ei venninne anbefalte henne å gå på Sammen.

– Jeg ville gjerne lære norsk, det var derfor jeg begynte å komme hit. Så traff jeg Grethe (oberst Grethe Berg, red. anm.). Hun kaller jeg bare for «min norske mor».

– Troen har jeg alltid hatt, og selv om det er litt strengere i den ortodokse kirken, er kjernen i troen den samme. Da jeg ble kjent med folk her på Frelsesarmeen, begynte jeg å hjelpe til, både på gudstjenester, åpen kafé og språkkafé. Jeg ville ha ei kirke å være med i, og jeg følte meg hjemme her. Samtidig var det en lang prosess å lære språk. For tre år siden ble hun tilhørig.

– Hvorfor ble du soldat?

– Jeg har utviklet meg, skritt for skritt, og det er riktig for meg å bli soldat. Jeg tror på Gud, og jeg vil hjelpe mennesker på ulike måter. Det vekker mye følelser å se at det betyr så mye for de eldre i korpset at jeg har blitt soldat. Samtidig har de jo forventninger til meg, og jeg vil ikke skuffe dem.

Hennes egen soldatinnvielse ble en sterk opplevelse.

– Da Grethe ba for meg, var det som alle tunge tanker bare forsvant. Det er vanskelig å forklare, men jeg føler det veldig sterkt. Det var spesielt.

– Hva betyr troen for deg?

– Kjærlighet og lys. Troen er en veldig viktig del av mitt liv. Jeg ber ofte, og jeg kan merke at det er mange folk som har bedt her i lokalet opp gjennom årene. Det er mye tro her, og det er nesten som om bønnen sitter i veggene. Jeg blir veldig rolig. Det er et spesielt, velsignet sted. ▪

– Perfekt for meg!

Torstein Hanssen
Fra Andøya
Tilhørig i
Frelsesarmeen
Grønland, Oslo

Torstein har bodd mesteparten av livet på Andenes i Vesterålen. Moren hans var aktiv i Frelsesarmeen, og han har mange gode barndomsminner fra Frelsesarmeen på øya. I godt voksen alder flyttet han til Oslo. Frelsesarmeen fikk han igjen kontakt med via samboeren sin, Kari. Hennes mor var også med i Frelsesarmeen.

– Det ble naturlig for oss å søke etter Frelsesarmeen, og vi begynte å gå på møter og fester på Frelsesarmeen på Grønland. Etter hvert begynte jeg å hjelpe til med forskjellig her på Sammen. Jeg ble også invitert til å synge i Seniorsangerne og å gå på Kompis. Gradvis ble jeg mer og mer involvert i arbeidet. Man blir virkelig gode kompiser her – vi er et godt team.

– Hvorfor ville du bli tilhørig?

– Det var en naturlig utvikling. Når man er med på noe, så må man jo bidra og gjøre sitt. Frelsesarmeen har jo hele tiden stått mitt hjerte veldig nært. Fra første dag jeg kom hit, har det vært perfekt for meg. Det er så mange gode folk i Armeen. De er fulle av varme og kjærlighet til hverandre. Det er typisk Frelsesarmeen, smiler han.

Oberstløytnant Solveig Bjørndal, offiseren som var med og sådde barnetroen i den lille gutten på Andøya, er med i
Frelsesarmeens nærmiljøkirke på Grønland. Det var hun og mannen Svend som var korpsledere på Andøya den gangen. De var store pådrivere for arbeidet, og samlet masse folk.

– Solveig, som nå har blitt 89 år, var til stede her da jeg ble tilhørig. Det var så rørende.

– Hva gir troen deg?

– Den gir meg trygghet, tilhørighet og håp for framtida. Døden er ingen endestasjon. ▪

– Jeg vil bidra til å hjelpe!

Mounir Morsy
Fra Egypt
Tilhørig i Frelsesarmeen
Grønland, Oslo

Mounir kommer fra Egypt, og bodde fire år i Irland før han kom til Norge. Han vokste opp som muslim, men i rundt åtte år tok han avstand fra all religion. Han kom fram til at all religion var menneskeskapt for å kontrollere folk. I Irland begynte han imidlertid å lese i Bibelen, og da skjedde det noe.

– Sakte, men sikkert forstod jeg at det jeg leste var riktig. Jeg fikk fred i både hjerte og sinn. Jeg kjenner at jeg har en relasjon til Gud og Jesus. Jeg tror de hjelper meg og gir meg et bedre liv.

Han trivdes godt i Irland, men jobb var det verre med. Mounir, som var utdannet innen regnskap, kom til Bergen i 2012, og slet fremdeles med å få seg jobb. Han ble tipset om å gå innom Frelsesarmeen. Slik ble han kjent med Marianne Ørpetveit i Ladegården korps (nærmiljøkirke).

– Allerede første gangen jeg var innom, merket jeg at det var gode folk på Frelsesarmeen. De var høflige mot meg. Så begynte jeg å gå der hver uke, og Marianne hjalp meg med å få jobb på Betanien hospital som vaktmester. Jeg setter så stor pris på det Frelsesarmeen har gjort både for meg og andre.

Da Mounir flyttet til Oslo, ville han fortsette med å gå på Frelsesarmeen. På nettet fant han adressen til Frelsesarmeen på Grønland.

– Her ble jeg kjent med fine mennesker. Nå har jeg gått her i to år, og har blitt med i Kompis. Jeg trives veldig godt.

Nylig har han også blitt hjelpevaktmester. Hver søndag hjelper han Ruth Bente med å få sangtekstene opp på veggen via power point. Han forstår ikke alt det som sies eller synges, men han stortrives i fellesskapet.

– Jeg har gått på mange språkkurs, men det er vanskelig å lære språk når man er godt voksen. Det føles som det går inn det ene øret og ut det andre, sier han på engelsk.

Åpen kafé er det tilbudet han går oftest på. Alle de fem barna hans er godt utdannet og «sterktroende muslimer».

– Jeg respekterer dem. No problem. Men for meg er det kristendommen.

– Hvorfor ble du tilhørig?

– Jeg setter så stor pris på denne store organisasjonen. Jeg vil bidra til å hjelpe, for Frelsesarmeen hjelper alle slags mennesker. ▪