Den yngste blant vennene

– Men det er likevel rart når det skjer, sier Gudrun Lund i leiligheten sin på Løren i Oslo. Hun sitter i godstolen, med nettbrett, telefon og rullator innen rekkevidde og et portrett av sin kjære like ved.

– Jeg har så å si aldri bodd alene hele mitt liv, så det ble en stor overgang for fem år siden. Gudrun var åtte år yngre enn mannen sin, og vennekretsen var på hans alder. Hun mistet mannen, og hun mistet vennene, én for én, til alle var døde og hun ikke hadde noen igjen.

– Men nå har jeg fått to nye venninner på mine gamle dager, forteller 89-åringen smilende. Vi får en enkel, men likevel imponerende historie om hvordan hun våget å ta kontakt selv om hun måtte ta seg sammen for å gjøre det.

– Jeg kjente dem fra før, for de går på Frelsesarmeen, men vi pleide ikke å være sammen. Så fikk jeg høre om noe de skulle gjøre, som jeg også gjerne ville få med meg. Så da spurte jeg dem om ikke jeg kunne få være med. Siden har jeg hørt til blant dem. Det er veldig hyggelig!

Les mer om Krigsropet her

Mange enker i Frelsesarmeen

Folkehelseinstituttet har tall for gjennomsnittlig levealder, og Statistisk sentralbyrå har tall for gjennomsnittlig aldersforskjell ved ekteskapsinngåelse. Summen av de to forteller at kvinner i gjennomsnitt lever sju år lenger enn sine ektemenn. Det blir en statistisk selvfølgelighet at det er mange enker rundt i landet, også i Frelsesarmé-Norge. Men de gjør ikke nødvendigvis så mye av seg. Mange av dem er blant de stille i landet. Da Krigsropet kontaktet Gudrun på Messenger for å be om et intervju om livet som soldat i Frelsesarmeen, svarte hun: «Ja, men jeg er jo bare en eldre dame nå, og jeg har ikke sagt så mye gjennom livet.» Ja, nettopp! Det ga oss ikke mindre lyst til å høre mer fra henne. Og heldigvis fikk vi hjelp fra tjukkeste slekta.

– Sønnen min sa at jeg skulle bli med på det. «Nå er du kommet dit i livet at du skal si ja til alt», sa han, og det har han jo rett i.

I desember var den gamle soldaten å se på NRK i hyggelig prat med kronprins Haakon. De satt sammen på Slumstasjonen hvor de pakket gaver før jul. Der har Gudrun vært frivillig i over 20 år.

– Jeg har sluttet med det nå, men jeg ble bedt om å komme fordi kronprinsparet skulle komme. Sånn oppmerksomhet liker jeg ikke.

– Tror du ikke det var for å gjøre litt ekstra stas på deg etter alt du har bidratt med som frivillig der i så mange år?

– Jo, det var nok sånn. Jeg kvidde meg, men så sa jeg ja likevel. Det ble veldig hyggelig. Etter en stund ville Mette-Marit bytte plass med Haakon slik at de fikk snakket med flere, begge to. Det syns jeg var veldig koselig. Hun spurte hva jeg skulle gjøre i julen, og jeg fortalte at jeg går på rundgang mellom de tre barna mine, og denne gangen skulle jeg til sønnens familie i Sandefjord.

Lovte mer enn hun forsto

Gudrun møtte Frelsesarmeen da hun var barn hjemme på Notodden. Familien var aktiv i andre kirkesamfunn, men Frelsesarmeen begynte med speider´n, og det var noe for den unge jenta. Hun likte seg i miljøet og ble soldat bare 15 år gammel. På den tiden innebar det blant annet å love formuleringer som «å holde seg borte fra alkohol», «å forsøke å få andre til å tro på Gud» og å «være en trofast soldat til sin død». I dag må hun smile litt av det.

– Du vet, det var jo altfor ungt å love noe sånt. Jeg visste ikke helt hva jeg svarte på. Men jeg har jo holdt det, da. Gudrun er et førkrigsbarn, født i 1933, og hun husker Notodden som et industrisamfunn på godt og vondt.

– Pappa jobbet på jernverket, og det var ikke snakk om noe beskyttelse på den tiden. Han fikk ødelagt lungene av det og døde 56 år gammel.

– Hvordan var det for ei ung jente å gå ute med Frelsesarmeens uniform på seg?

– Det var ikke morsomt å ta bussen hjem med bonett på, innrømmer Gudrun og sikter til det karakteristiske hodeplagget med en stor sløyfe på.

– Jeg løste av og til problemet med å la bonetten ligge igjen på Frelsesarmeen.

Liker det litt nedpå

Utferdstrangen fikk den unge jenta til å søke på jobber utenfor Notodden, og i valget mellom Båtsfjord og Oslo, ble det hovedstaden hvor hun med en gang fant seg til rette i Frelsesarmeens sentrumskorps, Templet.

– Hva er det du har likt med å tilhøre Frelsesarmeen?

– Jeg liker at vi har en enkel religion. Vi er liksom nedpå. Noen gjør det så vanskelig, syns jeg, og sier at du må tro sånn og sånn og være sånn og sånn.

– Betyr det at du syns det er enkelt å tro?

– Nei, det syns jeg ikke, og jeg tviler mer nå enn før. Kanskje det er fordi jeg har mer tid til å reflektere over saker og sette spørsmålstegn ved oppleste og vedtatte ting. Jeg sitter ikke og sluker det som blir servert fra en talerstol.

– Hva kan du tvile på?

– Dette med himmelen, for eksempel. I de gamle sangene er det jo en del om gater av gull og sånt, og … Gudrun slår ut med armene og smiler før hun fortsetter.

– Det blir sikkert bra å komme til himmelen, og jeg skulle ønske at jeg ville kjenne igjen både Karl Fredrik og pappa, ja, mamma også. Men jeg tror nok egentlig ikke på det. Det er en umulig tanke for meg. Det er ikke himmellengsel som preger livet til Gudrun Lund, men takknemlighet over livet hun har levd og over barna og barnebarna som pryder veggene og ofte kommer på besøk, og så er det de nære ting som handler om å gjøre livet godt her og nå.

Et hjerteforhold

– Jeg har søkt på omsorgsbolig på Ensjøtunet som Frelsesarmeen driver, og fått innvilget søknaden, men jeg vet ikke ennå når det blir. Det gleder jeg meg veldig til. Her hvor jeg bor, har jeg ingen venner, men på Ensjøtunet bor det noen som har sagt at de gleder seg til jeg kommer. Der er det sånne aktiviteter som jeg liker å være med på. Jeg har jo for eksempel alltid likt å synge, men nå synger jeg så lite at stemmen blir borte. Som de fleste vet, er musikken er vesentlig del av Frelsesarmeens uttrykk. For Gudruns familie, mann og tre barn, var den tradisjonelle hornmusikken, sangbrigaden og gospelkor en berikende del av hverdagen. Hun ramser gjerne opp om barna og seg selv.

– Vel, Bente fikk nok av hornmusikk, så hun kan spare sin begeistring, ler Gudrun, – men hun og Tone synger i gospelkor, sønnen har alltid spilt horn, og jeg har vært med i sangbrigaden i alle år. Jeg kan bli ganske beveget over mange av de gamle sangene, mer nå enn før. Jeg tenker mer på innholdet i det vi synger. Når vi kommer inn på sangtekster, har Gudrun lagt merke til hvordan uttrykksmåten forandrer seg fra generasjon til generasjon.

– De unge kan synge at de elsker Jesus. Men det er ikke min måte å si det på. For meg er det mer naturlig å be til Gud, og jeg føler at jeg har et hjerteforhold til ham.

Gudrun beskriver hvordan dette hjerteforholdet fungerer. Det er ikke sånn at hun slipper unna alderdommens fortredeligheter, selv om hun kunne ønske det. Ryggen verker like mye om hun ber eller ikke. Men det er mer en dagligdags trygghet i å ha en å vende seg til i smått og stort.

– Når jeg ikke finner nøklene mine, så ber jeg Gud om hjelp, og så finner jeg dem alltid.

Praktikeren

Det er lite som tyder på at Gudrun Lund mangler ordforråd, eller mot til å ta ordene i bruk. Så hva var dette med at «jeg har ikke sagt så mye gjennom livet»? Ble hun oppdratt til å være stille og forsiktig?

– Nei, det var ikke sånn. Tvert imot, egentlig. Spesielt moren min oppmuntret meg veldig til å tro på meg selv. «Dette kan du, og dette vet du», sa hun ofte. Men jeg var likevel ikke den som rakk opp hånda i klasserommet, og jeg har aldri likt å ta ordet i offentlig sammenheng. Jeg er mer en praktisk type. Det har ikke manglet på oppgaver for den praktiske Gudrun, og hun slår gjerne et slag for frivillig arbeid. Som frivillig må man finne et arbeid man trives med selv. Da blir man ikke så sliten, mener hun, og dette er viktig for henne å få fram. Hun har i alle år stått på som frivillig i Frelsesarmeens arbeid for medmennesker, i tillegg til fullt arbeid på Glasmagasinet, men det har alltid vært til glede for henne selv.

– Men nå kan jeg ikke bidra mer. Nå er jeg blitt en av dem som trenger at andre ser meg, og det gjør de. Jeg er heldig. Jeg har ingen ting å klage på.