– Det er så godt å kunne bidra!

Midt i annerledes-året flyttet Mattias Milde Amland fra Bergen til Oslo for å studere.

– Det gjorde vondt de første ukene, ler han nå.

– Jeg savnet både regnet og skarre-r´ene. Men jeg følte meg hjemme fra første stund på Frelsesarmeen i Oslo.

Media-studenten fikk ikke tid til å føle seg altfor ensom på hybelen, til tross for at han gikk glipp av mye sosialt studentliv. En av årsakene var at han hadde kornetten med seg, instrumentet som har fulgt ham gjennom de fleste av hans 21 år. Kjærligheten til kornetten, identiteten som kornettist, betyr rett og slett mye for ham.

Les mer om Krigsropet her

– Morfaren min er Tom Brevik, og hele familien min spiller. Broren min, faren min og jeg spiller kornett, mamma spiller althorn. Tanter, onkler og søskenbarn spiller også, så vi utgjør et ganske greit orkester når vi er samlet.

Når han nevner navnet på morfaren sin, er det fordi han vet at det klinger godt i brass-ører både i og utenfor Frelsesarmeen. Mattias vil ikke skryte på seg noen musikalsk gave, men det er musikk som har hatt mest fokus helt fra han var liten. Han vurderte lenge om han skulle satse på å bli musiker, og han spilte et ungdomsår i Hans Majestet Kongens garde. Han snakker varmt om det året og ville aldri vært det foruten.

– Men så valgte du likevel Media og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Hvorfor det?

– Jeg har vært gjennom en lang prosess for å finne ut hva jeg ville, begynner Mattias og slipper ut et så vidt hørbart sukk. Litt ironisk uttrykker han et håp om etter hvert å bli så voksen at han får unnagjort alle de store valgene i livet, før han begrunner studievalget.

– Det er veldig mye interessant som har med media å gjøre, for eksempel hvordan vi blir påvirket, hvilke
opplevelser det gir oss, hva ulike medier gjør med oss og våre liv.

Mens studiet tar for seg media som en vitenskap, har Mattias samtidig kastet seg ut i mediaverdenen på et veldig konkret og praktisk nivå. Han er en av dem som styrer det tekniske når Frelsesarmeens nærmiljøkirke i Oslo sentrum, Templet, sender gudstjenester over Internett.

Tror på det han spiller

– Jeg har alltid vært interessert i tekniske ting, men jeg var ikke flink med kamera og sånt. Det irriterte meg såpass at jeg satte meg inn i det da jeg kom til Oslo, og så spurte jeg om å få lov til å være med på sendingene fra Templet. Gjennom det har jeg lært mye, og det er så godt å kunne bidra i menigheten.

«Å kunne bidra» er et uttrykk Mattias bruker ganske ofte. Han forklarer at det sitter dypt i ham.

– Det er dette jeg er vokst opp med. Foreldrene mine er offiserer i Frelsesarmeen, og jeg har alltid sett dem og andre gjøre en innsats for at andre skal få en god opplevelse. Det er også det viktigste for meg når jeg spiller i hornorkesteret. Når jeg får være med å spille og bidra med det jeg kan, så får jeg et kick av det. Aller helst vil jeg at tilhørerne skal få en åndelig opplevelse.

– Kan du forklare det nærmere? Er det ikke en musikalsk opplevelse tilhørerne forventer?

Mattias tar et lite sekund betenkningstid, men ikke mer. Han er tross alt sønn av to bergensere, og det flyter godt når han uttrykker seg. Han forklarer at det handler om noe mer enn å være flink til å spille, om noe mer enn å kunne spille riktig.

– Nå er jeg mer opptatt av å spille til ære for Gud, og det har hjulpet meg i måten jeg spiller på. En gang fikk jeg et kompliment som jeg aldri skal glemme: «Jeg hører at du tror på det du spiller». Det er det fineste komplimentet jeg har fått, og det er jo akkurat dette jeg vil. Jeg ønsker at folk skal kjenne det jeg kjenner, at de skal merke at jeg har en relasjon til Gud.

– Hva er det du kjenner? Hvordan vil du forklare at det går an å ha en relasjon til Gud?

– Jeg bør vel være forsiktig med å definere så store ting. Men jeg kan si at jeg setter min lit til Gud. Jeg legger mitt liv i hans hender. Ja, jeg vet at dette er klisjeer, men det er jo alltid en grunn til at noe blir klisjeer. Det er noe viktig i uttrykkene. Min relasjon til Gud er liksom et kjærlighetsforhold under utvikling, smiler Mattias.

– Noe av det viktigste i et kjærlighetsforhold er som kjent at kommunikasjonen fungerer. Hvordan kommuniserer Gud med deg?

Det er lett å se at Mattias liker å bli utfordret. Han lener seg framover og får tenkerynker i pannen.

– Jeg «hører ikke stemmer». Det er ingen som hvisker i øret mitt. Det er mer sånn at det ligger noe over alt som skjer i livet mitt. En veileder. Det har jeg opplevd flere ganger. For eksempel da jeg skulle velge hva jeg skulle studere, hvor jeg skulle bo, og finne ut hvordan jeg kunne bidra i Frelsesarmeen. Jeg føler at det er en slags styring som bare kan komme fra Gud. Når jeg ber ham om veiledning, så kommer det en løsning. Jeg opplever det som bønnesvar.

Stolt av foreldrene

I Forsvaret er «offisers-unger» et begrep. I Frelsesarmeen heter det «offisersbarn». Mattias Milde Amland ble født som offisersbarn, og foreldrene har vært korpsledere i Frelsesarmeens det meste av hans oppvekst. En korpsleder er tilsvarende det som heter «pastor» i andre kirkesamfunn. Men i Frelsesarmeen innebærer det samtidig mye sosialt arbeid, fordi det er en integrert del av nærmiljøkirken. Mattias gjør ikke noe forsøk på å skjule kjærligheten og stoltheten når han snakker om foreldrene sine.

– Da jeg var liten, var det jo bare helt normalt, det foreldrene mine jobbet med. Men jeg fikk en ny respekt for dem da jeg ble gammel nok til å skjønne hva det egentlig går i, at det de driver med er helt essensielt i mange menneskers liv.

– Var det greit for deg når foreldrene dine gikk rundt i nærmiljøet med Frelsesarmeens uniform?

– Ja, det var greit for meg. Jeg vet at mange får en periode hvor de synes at foreldrene er ganske teite, og det hendte vel at jeg også syntes det. Men stort sett gikk den perioden noenlunde stille forbi.

I det store og hele syntes Mattias hele veien at foreldrene var bra folk som gjorde noe viktig. De bodde på Voss gjennom alle årene hans på barneskolen, og det tror han er en av grunnene til at det gikk så greit. Voss er et lite lokalsamfunn hvor folk virker å være veldig glad i Frelsesarmeen.

– Så du følte deg aldri annerledes, slik en del barn av prester, pastorer og frelsesoffiserer har kjent på?

– Jo, men det er forskjell på å føle seg annerledes og å føle at det er dumt å være annerledes. For meg var det aldri dumt. Årene på Voss har nok også forsterket min trang til å være med å bidra. Det var et yrende liv på Frelsesarmeen med mange barn, og jeg så og forsto hvor viktig det var at de frivillige i korpset bidro til å skape dette gode miljøet for barna.

Uniformen ble et synlig valg

Fra Voss gikk veien videre til Bergen for familien på fire. Der valgte Mattias å bli soldat som så mange andre i familien hans. Soldater i Frelsesarmeen bruker uniform når de deltar i ulike aktiviteter i Frelsesarmé-regi. For Mattias er det naturlig å bruke uniform når han spiller i Templet hornorkester og i FTH, Frelsesarmeens territoriale hornorkester.

– Det ble et slags vendepunkt for meg i livet, da jeg ble soldat, forteller han og mener at det var et valg som gjorde det tydeligere både for ham selv og andre hvilken vei han ville velge i livet. Det valget støtter han seg på.

– Jeg kjenner at det er i Frelsesarmeen jeg hører til. Det er her jeg vil bidra og være noe for andre. ▪