Det handler om å gi mennesker en mulighet

– Jeg er en av dem som har desertert fra Frelsesarmeen, flirer forfatteren og tenker tilbake på våren 1979.

Etter 14 dager på Den åpne dør, «helt alene med seksten avsindig berusede menn», hadde sivilarbeideren og militærnekteren fått nok.

– Jeg fikk helt hetta. Jeg hadde aldri vært i en situasjon der jeg måtte forplikte meg til å jobbe i 16 måneder.

Den unge dikterspiren ville heller være sammen med kjæresten, skrive litt og gå på jazzklubb. Nå risikerte han at militærpolitiet ville finne ham og bure ham inne.

– Til slutt oppsøkte jeg noe som het Forvernet, en gjeng med SV-damer i hjemmestrikkede jakker og fotformsko, som prøvde å fange opp ungdom som slet. Der prøvde jeg å spille gæren, men det nytta ikke. De kjørte hardt på, jeg måtte ordne opp med Frelsesarmeen.

Unge Ingvar slo nummeret til major Frank Løwer ved Frelsesarmeens herberge:

«Jeg har gitt opp å bli sinnslidende», bekjente han.

«Still opp på mandag, da», svarte Løwer.

– Da var jeg sååå stor, husker Ingvar Ambjørnsen og lager glipe mellom tommel- og pekefingeren.

– Men den dagen fikk Løwer en medarbeider som var ett hundre prosent lojal. Å være nattevakt på Døra passet meg supert. Det var et lykketreff, jeg kom på jobb klokka fem og var alene fra klokka åtte
om kvelden til sju om morgenen.

Nattemennesket kunne endelig forfatte sin første roman, for hånd.

I 2004 fikk han selv en takk da han ble hedret med Booth-prisen.

Elling kom tilbake

Vi har fått audiens i Hamburg der forfatteren og oversetter-kona Gabriele Haefs har bodd siden åttitallet. Høyt til værs i en moderne høyblokk står Ambjørnsen i tøfler, lent på en krykke og ser ut av panoramavinduet.

– Der ble Elling født, i de blokkene, peker han, litt tungpusten.

Formen er ikke god etter han fikk kols, og han holder seg mest hjemme. Røyken er stumpet for godt, men den svære ergometersykkelen i stua får stå i ro. Fra toppetasjen har han utsikt til tre fjerdedeler av storbyen. Men inni hodet ser han lenger, til Norge og Groruddalen der romankarakterene mor og Elling lever sine symbiotiske liv før hovedpersonen må stå på egne vaklende bein, støttet til sine 26 utklippspermer med Gro Harlem Brundtland. Etter 20 års pause banket den uforløste kunstnersjelen igjen på hos forfatteren, han hadde mer å melde.

– Det var overraskende, Elling er en likandes kar, jeg har blitt glad i ham.

Inspirasjon til karakteren finner han på trikken og i supermarkedet.

I den femte boka, Ekko av en venn, drives karakteren rundt av sine egne demoner og opererer som blogger fra en sokkelleilighet i Oslo. Årene før hadde Ambjørnsen levert romaner og mørke noveller, flere fylt av død og melankoli. Rundt 50 bøker har det blitt.

– Moren min på 95 år sa: Hvorfor kan du ikke skrive noe morsomt, da?

Da minnet sønnen henne på at Elling var temmelig sjuk i forrige roman.

– Du vet hva jeg mener, svarte muttern.

Det er Elling hun vil ha og alle de elleville replikkvekslingene. Leserne har for lengst trykket den beleste nevrotikeren til sitt bryst. Bare i Tyskland har det vært satt opp over 100 teateroppsetninger med antihelten. For det er kostelig når Elling og Kjell Bjarne tester boevnen på Oslo kommunes regning. Eller når romanfiguren denne gang prøver seg som matblogger om makrell i tomat og slår seg selv på hånden for å hindre et overilt kjøp av joikakaker. Humoren og varmen midt i tristessen er et av Ambjørnsens varemerker.

– Fortellingen om Elling er tusen sider om ensomhet. Det handler om det ensomme mennesket, sier Ingvar Ambjørnsen.

Årets roman har et lysere anslag. Det er ikke rart at Elling treffer oss ømt i hjerterota når han søker tilflukt på venteværelset hos legen eller dikter seg inn som svigersønn i familien til husverten. Kanskje kommer det mer. To-tre bøker om Elling ligger klar i pannebrasken.

– Jeg kommer til å dø med masse gode ideer, ler forfatteren som har bøker i stabler på do, i gangen, på arbeidsrommet, kjøkkenet og i stua.

Ambjørnsen leser «uhorvelig mye», både for egen del og som bokanmelder. Klokka sju hver kveld begynner arbeidsdagen. Da går han inn på kontoret, setter seg ved laptopen og skriver fram mot midnatt. Han er ikke like produktiv som før, 1000 ord om dagen er et godt mål.

I fjor sommer var det kritisk. For første gang i livet havnet han på sykehus med en virusinfeksjon.

– Der møtte jeg en liten dame fra Litauen med pjusket hår og hvit frakk som hadde lært seg norsk ved å lese Elling-bøkene. «Du har så mange rare ideer i hodet ditt. Hvor kommer de fra?» spurte hun. Hvis jeg får en idé, kommer det flere, så det er bare å ta avleggere.

Noen overordnet visjon har han ikke. Kanskje en skotsk munk traff kjernen i Ambjørnsens prosjekt? Munken, som oversatte mye sakprosa, sa i et intervju at han kunne tenke seg å ta fatt på Ingvar Ambjørnsens bøker. «Hvorfor han, den forfatteren banner jo så mye», repliserte journalisten. «Fordi det er essensen i min tro; alle får en sjanse», svarte munken.

Ambjørnsen gir Elling mange sjanser. Selv om denne ustyrlige sjelen sjelden finner ro og maler seg inn i hjørner, møter han mennesker som gir ham rom; tålmodige servitører på kaffebaren, en lege som ser ham og en hybelvertinne som byr på kjøttkaker og en rå latter når Elling har klart å legge seg ut med irriterende naboer.

– Det er inni huet det foregår. Jeg spiller rollen, jeg går inn i Elling og er ham.

Kvitt panikkangsten

Ambjørnsen har møtt mange som sliter.

– Det er sjelden noen oppsøker meg for å fortelle om en veldig fin barndom. Jeg får alt fra høflige forespørsler til sinnslidende som står på døra. Sånn var det lenge før jeg ble kjent. Tok jeg toget fra Larvik og hørte det klirre i en pose på gangen, visste jeg at vedkommende ville sette seg ned ved meg. Jeg har nok en egen tiltrekning på folk som sliter.

Men han er ikke redd. Ambjørnsen har møtt mennesker i livets mest sårbare faser. Som 18-åring fikk han jobb og en halvtimes opplæring på Lier psykiatriske sykehus og måtte forholde seg til «20 ødelagte menn» stengt inne i en voldsom stank og en øredøvende larm.

– De døde to og tre i slengen i et kaos av pisseflasker. Jeg tror det har preget meg mer enn jeg tror.

I ti år kjempet han med å bli kvitt panikkangsten. Han husker hvor ille det var å stå i kassakø, og synes Elling har et godt forslag for å avhjelpe de verste angstriene:

– Elling spør: «Hvorfor kan det ikke være én kø for alle oss som trenger trygge, gode kassadamer og én for de andre!» Selv fant jeg ut av det the hard way, uten profesjonell hjelp. Jeg har en større sikkerhet nå, og jeg har også kunnet gjøre det eneste jeg ville hele livet. Alt dette kan ingen ta fra meg. Det har vært mitt liv.

Før kolsen satte ham på lavgir, våget han seg ut på opplesningsturneer, og likte det. For Ambjørnsen snakker lett. Selv om det har gått 40 år, husker han fortsatt navnet og livshistoriene til alle beboerne ved Den åpne dør.

– Her møtte jeg en langtransportsjåfør som hadde vært i kollisjon og ødelagt huet. En fisker fra nord hadde fått ødelagt ansiktet da fyrkjelen eksploderte. En tredje hadde blitt torpedert under krigen og redda opp fra brennende olje. På Lier psykiatriske ble de gærne, på Døra holdt de på å drikke seg i hjel. Karene var innesperret i sin egen avhengighet.

Selv fikk han hjelp til å tette hullene i siviltjenesteperioden. Etterpå ble det ekstravakter på Døra.

– Hvis jeg ikke hadde blitt forfatter, ville jeg nok hatt den type jobb. Det gjorde ikke meg noe å være alene med menn som var dritings. Jeg har vokst opp med fylliker på nabotomta.

Han fikk dyp respekt for menn som hadde levd vanlige liv inntil de støtte på den store katastrofen. Kanskje var sivilarbeideren og frelsesoffiseren et godt team:

– Løwer sa: «Jeg vet alt om fyll, bortsett fra å være full».

Det visste derimot medhjelperen som var godt kjent med både hasj og alkohol. Han skjønte fort hva beboere med abstinenser trengte.

– Jeg er rusbruker, sier han åpent, og har fast følge med rødvinsglasset når han skriver.

På Døra fikk han anledning til å lytte, for karene kunne fortelle:

– Jeg fikk bli med verden rundt. Da gutta skjønte at jeg skrev, kom de en etter en bort til meg og ba: «Ikke skriv om meg før jeg er død!»

Sjelesørger i natten

Det løftet har han holdt. Men det skjedde uventede ting på Døra som forfatteren har skrevet om i boka Møte i natten. I de stille nattetimene kimte telefonen; desperate mennesker som i sin nød fant nummeret til Frelsesarmeen. Noen satt klar med hagla, andre var i dyp sorg. Sivilarbeideren som kjederøykte Petterøe’s 2, måtte flere ganger i ilden som sjelesørger. En eldre kvinne ringte, helt oppløst. Hun hadde syndet så fælt og trengte tilgivelse etter en krangel med datteren. Den unge nattevakten mente «bestemt å huske at Kristus titt og ofte hadde forkynt at den som bekjente sine synder og angret oppriktig, fikk tilgivelsen i gave». Det endte med at han erklærte at kvinnen var tilgitt. «Du kan bare gå og legge deg. Og takke».

«…Gud alene vet hva han mente med å la meg være formidleren denne natten, og ikke majoren som hadde en adskillig mindre sprakende linje til det hellige, enn det jeg selv hadde.»

For Ambjørnsen er linjen fortsatt litt uklar, men han har vært opptatt av eksistensielle spørsmål helt siden han var tenåring.

– Jeg er ikke ateist og avviser ikke eksistensen av noe som ikke kan holdes fysisk, men jeg har heller ikke erfart at noe kommer tilbake til meg.

Elling strever også med livets store spørsmål og lurer på hvordan det vil være å leve som kristen: «Der andre så lekende og lett lot seg bade i velsignelsens lys, ble jeg sittende like alene i mørket som før jeg foldet hendene».

– Det kunne jeg sagt selv, kommenterer Ambjørnsen.

Døden er et tema som opptar ham, særlig etter at han ble syk.

– I døden er du ensom. Da er det ingen som kan holde deg med selskap, det er en ensom tur. Hvis du da har noen som du tror hører deg, må det være ganske fantastisk. Jeg har et mer avslappet forhold til døden nå, og jeg kjenner på en nysgjerrighet.

Han setter tekoppen på det lettere overfylte kjøkkenbordet og rusler ut til plantene på balkongen. Her kan han filosofere videre.

– Hvordan kan vi skape et rausere samfunn?

– Jeg er romanforfatter og ikke i posisjon til å komme med gode råd til de som styrer samfunnet.

Et tankekors er det likevel:

– Fremdeles er det Frelsesarmeen og Kirkens bymisjon som tar seg av junkisene. Klart det ikke er noen spøk å være mor eller far til en rusavhengig, de kan jo rundstjele deg. Men jeg har blitt plukka opp av junkiser, som har tatt meg med hjem og spylt meg rein. Det handler om å gi mennesker en sjanse.

Tekst: Marit Dehli. Utgitt i Krigsropet 38/19.