Granum Gård

Det lyser i skogen

Marianne Konow vet at jula er sårbar for mange. Hun tror vi må stoppe opp og være stille. Kanskje er det da vi blir minnet om å ta kontakt med en som trenger det.

• Foto: Kristianne Marøy / Tekst: Marit Dehli-Johannesen / Artikkelen er hentet fra Krigsropets julenummer, 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Jeg behøver ikke jakke, jeg er fra Røros, sier husfruen på Granum gård. Hun fyker gjennom kulda, over det snølagte tunet, i rød julegenser. Pensjonatet i Fluberg er for tiden lett krydret i fiolett. Vertinnen følger fargene i kirkeåret med blomster og lys.

– Da vi åpnet pensjonatet i 2017 med lystenning første advent, var det rene folkevandringen hit. 200 sto i kø utenfor. Etterpå har vi fortsatt. Vi synes det er viktig å ta tilbake denne ventetida i advent og minne om de gamle tradisjonene før jul, forteller hun. Her, i en bratt skråning i nordenden av Randsfjorden, har det det vært lensmannsgård, skysstasjon og landhandel. I 1804 kjøpte mannens familie stedet, og i 1930-årene startet besteforeldrene hotelldrift.

– I fjor fant vi nøkkelen til stabburet, og mat fra 1975, smiler Marianne og vifter med en gedigen nøkkel. Døra til det rødmalte forrådet glir opp. Inne står antikk hermetikk, norgesglass og store trau fylt med kaffebønner og kaffe-erstatning fra andre verdenskrig. I hyllene står tingene sirlig oppstilt. I 2013, da de overtok gården, måtte Marianne og ektemannen Lars Harald formelig grave seg inn i det nedlagte, forfalne pensjonatet. Da hadde det stort sett stått tomt siden nedleggelsen i 1975. Det satte spor: Den storslåtte utsikten over fjorden var forsvunnet i et villniss, og de neste årene hugget de ned buskaset og renoverte bygg for bygg, rom for rom. Ennå er de ikke ferdige. Men tar du turen gjennom skogen i adventstida, åpenbares et ryddig tun med trær i lysdekor. Små stier i snøen
fører til kårstue, stabbur, uthus og en tyskerbunker fra krigens dager.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg er opptatt av å gi folk gode opplevelser, gjøre det koselig slik at de skal føle seg velkommen. Jeg prøver å være bevisst på å hilse på hver enkelt, la dem føle at de betyr noe. Å gi et smil kan «gjøre dagen» til et menneske.

Granum Gård 4
Granum Gård 3
– Jula er en tid for å kunne bety noe for andre. Det var jo derfor Jesus kom, sier Marianne Konow og inviterer til julestemning på Granum gård.

Et sted der folk blomstrer

Hun snakker på inn- og utpust om gårdens historie, om funn etter vikingene og senere storheter som har vært innom: Dronning Sofie, kona til Oscar den andre, komponisten Richard Nordraak og bestemoren til Edvard Munch. Formidlingsgleden er stor. Hun har tatt kurs i fortelling og vandringsledelse, i tillegg til at hun er utdannet blomsterdekoratør, vegetasjonskartlegger, sosionom og diakon. Interessen for de historiske linjene går sammen med et dypt ønske om at Granum skal bli til glede for bygdefolk og besøkende.

– Sjela til stedet må tas vare på, sier Marianne. Det har ekteparet klart.

– Tantene til Lars Harald gråt da de kom inn og så stuene. De vokste opp her og var veldig glade for å se barndomshjemmet bli tatt vare på. Nå kommer de tilbake med duker og lamper, og slekta leverer tilbake møbler som ble laget på gårdens snekkerverksted. Ekteparet Konow og Weydahl tok en sjanse da de brøt opp fra Tynset for åtte år siden. De hadde bygd hus og tatt sikte på å bli pensjonister i Hedmark, da tilbudet om å overta Granum igjen ble aktuelt.

– Jeg tror det var en type ledelse fra Gud. Det er så mange i bygda som setter pris på at vi har åpnet denne perlen igjen. For meg har det vært en bekreftelse på at vi skulle være her. I stedet for at vi kom hit som unge, kom vi som eldre, med mye erfaring. Vi har fått bruk for alle våre evner, nettverket vårt og fått god hjelp av våre voksne barn. Inne i pensjonatet byr vertinnen på fersk kringle og kortreist potetlefse, mens bjørkeveden knitrer i peisen. Her tar hun imot både overnattingsgjester, mennesker som sliter psykisk og flyktninger som trenger språk- og arbeidspraksis. Marianne ønsker å gi sårbare mennesker en ny start. Hun har kontakt med voksenopplæringen, og gir opptrening til mennesker som strever med språket eller livet.

Granum Gård 11
Granum Gård 9
– Jeg er opptatt av å gi folk gode opplevelser, gjøre det koselig slik at de skal føle seg velkommen, sier Marianne Konow.

Leter etter gull

– Her har vi en fin arena hvor vi kan hjelpe folk. Det er viktig å gi mennesker en ny sjanse. De skal få føle seg sett og møtt. Det er en erfaring jeg har med meg som diakon. Hun er opptatt av å bygge ned grenser og fokuserer på hva vi har felles, ikke hva som skiller. Også når det gjelder tro. Om det er muslimer fra Syria eller ortodokse kristne fra Eritrea, velger Marianne å ha en undrende holdning.

– Vi må ikke sette folk i bås. Jeg blir litt skremt av folk som er veldig sterke i troen. For meg er tro å være underveis, å være en medvandrer. Jeg prøver å ha et åpent sinn, at det kan skje forandring med meg også. Det er viktig å ha respekt for hverandre. Den tryggheten jeg har hatt i trua mi, har gjort det lettere å møte andre som har en annen tro. Jeg må stole på at hvis Gud finnes, så er han stor nok til å tåle at vi stiller spørsmål. Å bruke tid sammen med andre, er noe hun verdsetter.

– Jeg liker ikke å møte folk ved en kontorpult, jeg vil heller ta samtalen ute, eller på en kjøretur. Da er det lettere å prate, og en blir mer likeverdig. Ute i naturen kan vi være som vi er, der bygges grensene mellom mennesker ned. Om du har psykiske problemer, kan du være like god til å gå i motbakker. Når en jobber sammen, er det også lettere å finne ut hva folk er flinke til. Alle har ressurser, og alle har en spennende historie. Det gjør at jeg er så interessert i historie, for hva er det som preger oss som mennesker? Hvis noen er vanskelige å ha med å gjøre, spør jeg meg hvorfor det er sånn. Sosialarbeideren i meg vil lete etter gull i mennesker. Jeg tror vi må se folk med Guds øyne. For ham er vi alle like.

Granum Gård 10
Granum Gård 8
– Jeg føler sterkt at jeg skal være på Granum. Dette skal være et sted der folk kan blomstre, og her skal vi fortelle den rike historien til gården og bygda, sier Marianne Konow.

Troen, en trygghet

Hun har mye å være stolt av. Tipp-tipp-oldefaren var Christian Magnus Falsen, grunnlovens far. Men Marianne er ikke så opptatt av titler og prestasjoner. For henne handler troen og juleevangeliet om noe helt annet.

– Jesus kom ikke til konger. Budskapet om ham ble sendt ut på et jorde til gjetere som hadde lavest rang i samfunnet. Noe av det samme skjedde i påsken: Nyheten om at Jesus var stått opp, kom til kvinner som ikke hadde vitnerett. Dette gjør meg nysgjerrig, for hvem er Gud? spør hun. Kanskje ser hun ham best ute i naturen. kameraet følger ofte med når hun går på de gamle turveiene.

– Det er fascinerende å se samspillet i naturen, hvor intrikat alt er og hvordan vi er skapt. Jeg føler Gud mye nærmere ute i skogen. Ofte blir jeg slått av storheten. Da føler jeg meg liten, men da føler jeg meg også virkelig. Hvorfor det skjer så mye vondt i verden, klarer hun ikke å finne svar på, men hun kjenner at det finnes noen som er med henne og leder henne.

– Det er et mysterium. Jeg har mer spørsmål enn svar, men troen ligger der som en trygghet i meg. Den har aldri føltes som noen prestasjon, jeg har alltid visst at jeg kan komme til ham. I hverdagen går jeg og småprater med ham, og deler frustrasjoner og gleder.

Jeg føler Gud mye nærmere ute i skogen. Ofte blir jeg slått av storheten.
– Marianne Konow, husfrue på Granum gård

Fant sin egen vei

En gang satt Marianne oppe i blåveisbakkene ved Granum og drømte om økologisk landbruk. Hun var ung, idealistisk student og så et potensiale i den vakre gården. Ikke visste hun at arvingen skulle bli hennes mann. Noen år senere skjedde det, men før de landet i Fluberg, tok ekteparet et par solide stopp i Namdalen og Tynset. Mens mannen underviste i landbruk, var Marianne sosialleder i barnevernet og kristendomslærer. Det tok hardere på enn hun trodde.

– Da vi kom til Tynset, var jeg fullstendig utbrent og måtte ta en lang pause. Jeg var sliten av tøffe saker og en oppvekst jeg ikke hadde fått bearbeidet. Jeg hadde det jo så bra, men bar på en sterk skyldfølelse. Til slutt gikk det ikke lenger. Marianne valgte å gå til psykolog. Der fikk hun tak i sorgen sin og alt hun hadde båret på. Elleve år gammel mistet hun faren sin, og som eldst av fire søsken tok hun mye ansvar.

– Det var vanskelig å være datter av en prest, og utfordrende å være kristen i ei lita bygd. Jeg følte ikke at jeg passet inn og gikk mye for meg selv ute. Foreldrenes sterke tro og engasjement var ikke så lett å leve opp til:

– Jeg måtte finne min egen vei. Min tro ble formet i naturen. Marianne kjente på mange forventninger, men kravene hun hadde til seg selv, holdt etter hvert på å kvele henne. Til sist så hun at de var nedarvet i generasjoner. Noe handlet også om trospraksis, om hvordan bønn og andaktsstunder ble mer en svøpe enn en fristund.

– Psykologen hjalp meg med å sette realistiske krav til meg selv, slik at jeg ble flinkere til å sett grenser og ta vare på meg selv, forteller hun. De neste årene fikk hun ryddet opp i mentale floker, og lærte seg å snu negative tanker. Men hun var usikker på om hun klarte å komme tilbake i jobb. Redningen ble en utdanning som blomsterdekoratør og jobb i en bokhandel.

– Jeg fikk frigjort kreativiteten min, og i bokhandelen fikk jeg en utrolig flink sjef som slapp meg til. Jeg fikk blomstre og leke, og ble ikke redd for å gjøre feil. Fra å være på grensen til å bli uføretrygdet, klarte hun snart full jobb. Etter hvert kjente hun seg sterk nok til å begynne som diakon i kirka.

– Endelig kunne jeg bruke utdannelsen min som sosionom og diakon og være en medvandrer for mennesker som slet med livet sitt. De senere årene har jeg virkelig opplevd at Gud er med meg. I perioder har det vært vanskelig, men jeg kjenner at ting legger seg til rette. Han har vært med og leget noen sår. Jeg har landet, jeg føler sterkt at jeg skal være på Granum. Dette skal være et sted der folk kan blomstre, og her skal vi fortelle den rike historien til gården og bygda.

Granum Gård 2
Granum gård ligger vakkert til i Fluberg. – Jeg måtte finne min egen vei. Min tro ble formet i naturen, sier Marianne Konow.

Spre lys

På pensjonatet er stuene fylt av tulipaner. I glasskapene langs veggene har hun stilt ut gamle julehefter, kvitteringer og klær, dopotter, mugger og en turistbok fra 30-tallet. På bordet i gangen ligger en antikk husbibel.

– Når jeg går og pynter, tenker jeg ikke at det skal være perfekt. Det perfekte gjør andre usikre, vi må være oss selv. Hun har mer sans for å møtes i litt smårot, nyte et nybakt brød og kaffe fra et keramikk-krus.

– Vi glemmer så fort hva som er viktig. Da må vi stoppe opp og lytte. Da kan du bli minnet om å ta kontakt med et menneske. Det er når hun går og «suldrer», at noe kan skje.

– Jeg tror at de dagene vi ikke gjør så mye, er verdifulle. Eriks Byes «Denne dag skal bli din beste dag» har hjulpet meg til å ha en positiv forventning til dagen. Hvis noe går skeis, tenker jeg at da er det kanskje noe annet spennende som skal skje. Vertinnen vet at tida før jul er vanskelig for mange.

– Jesus kom for å gi oss kjærlighet og fred. Da trenger vi å ha tid til hverandre og tenke på hverandre. Marianne er glad i adventstida. Forberedelsene og forventningene betyr like mye som selve julen.

– Det er veien vi går og opplevelsene vi deler, som gjelder. Nå, mens vi venter, kan vi spre lys og tenne lys, gi et smil eller ringe noen. Vi skal ikke berge hele jorda, men kanskje gi tid til det ene mennesket. Hun må videre. Senger skal res, vedovner fyres opp og brøddeigen settes.

– Som barn lærte jeg at det er så lite som skal til for å gjøre andre glade. Mitt beste juleminne var da jeg ble med faren min, som var prest, på besøk til folk som bodde alene og ikke hadde det så bra. Når vi sang for dem, så vi gleden i øynene deres. Jula er en tid for å kunne bety noe for andre. Det var jo derfor Jesus kom.

Granum Gård 7
Granum Gård 6
– Nå, mens vi venter, kan vi spre lys og tenne lys, gi et smil eller ringe noen. Vi skal ikke berge hele jorda, men kanskje gi tid til det ene mennesket, sier Marianne Konow. Bildet t.h.: Fine, gamle julehefter ligger utstilt i glasskapene på Granum gård.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER