Det sårbare mennesket

– Utgangspunktet for meg er det sårbare mennesket. Jeg skriver ofte med basis i barns opplevelser. Et barn er forsvarsløst.

Den prisbelønte forfatteren vet litt om det å være sårbar. De første barneårene hørte han bombeflyene herje, og i oppveksten var han mye syk. Ti år gammel ble han rammet av poliomyelitt og måtte ligge på sykehus i to måneder, lammet i halsen og ansiktet.

– Jeg opplevde at jeg var alene. På den tiden fikk ikke foreldre lov til å besøke barna sine, og tidvis var det ensomt. Nettopp det å være syk, er å være et sårbart menneske.

Det kommer til uttrykk i den siste boken hans, Her vi går. I flere av dikt-meditasjonene står mennesket alene, midt i smerten, men med ansiktet himmelvendt. Det er her i det nakne, hjelpeløse, en annen dimensjon får komme inn.

«midt i alt/ for ei ro/ for ein tanke/ det er du/ som har gripe meg».

Sentralt i alt han skriver, er poesien. Lyrikken er språket hans, men han vil også gjerne fortelle, om det utsatte mennesket.

– Det handler om å finne seg til rette i en sårbar situasjon. Jeg vil uttrykke det jeg sanser og erfarer.

Noen tenker nok at han skriver selvbiografisk, men det handler om noe annet.

– Det er sansningen og atmosfæren jeg bruker i mine fortellinger og dikt. En forutsetning for å skrive bøker eller å være kunstner, er at man er nær gjennom sansningene. Jeg har nok en følsomhet i meg, sier han og vedgår at den kan være vanskelig å håndtere.

– Det kan kjennes som en innvendig vibrasjon, men jeg har lært meg teknikker til å mestre det.

Å skrive er å leve

Det er vår i lufta, og i dag har forfatteren lagt ruta gjennom gruslagte ganger i Botanisk hage i Oslo. For Oskar Stein Bjørlykke er livet som en pilegrimsvandring.

– Å gå i fjellet er spesielt. Når jeg ser toppene i det fjerne, kan jeg fornemme Gud, se hva han representerer. Da kan jeg erfare Gud som skaper. Jeg er blitt mer og mer glad i naturen.

Han vokste opp ved havet på Fitjar i Stord. Det bærer han med seg, selv om han er blitt urban. I Oslo, der han har bodd mesteparten av livet, fortsetter han å oppsøke naturen. Det gjelder å finne en balanse, en rytme mellom kunstnerisk aktivitet, familieliv og det sosiale. Vandreturene hører med i denne rytmen. Gjerne gatelangs ved Ekeberg. Da ber han ofte.

– Jeg går og åpner meg mot Gud. Å ha tankene rettet mot ham, er meningsfullt.

– Hvem er Gud for deg?

Bjørlykke tenker en stund: – Gud er slik han åpenbarer seg i Jesus. Hans liv og verk er Guds verk. Når jeg tror på ham, er jeg i kontakt med Gud. Og Gud er kommet til oss i det sårbare. Jesus identifiserer seg med den som er i fengsel, som hungrer og tørster. Det er helt grunnleggende for min opplevelse av hvem Gud er.

«det syng i meg/ for der/ i mitt aller såraste/ er ditt auge/ i mitt aller vondaste/ er dine hender/ du lyfter meg opp».

Et nærvær

Han er litt som han skriver. Lavmælt, dyp og rolig. Diktene hans er korthugne, skrapt inn til beinet. De er vare, har en sterk menneskelig grunntone og åpner alltid for en større dimensjon. Gud. Et nærvær, en buffer mot mørke og håpløshet.

Bjørlykke leser stille om han som kommer inn i det tunge og løfter oss opp.

– I og med at jeg har følsomheten i meg, kan humøret variere mye. Av og til kan jeg kjenne meg veldig trist. Men han som rir inn i Jerusalem, er kongen. Han kommer med sine kongelige tanker til meg. Det skjer ikke brått, men jeg føler at han er nær. Rett som det er, kan jeg oppleve et nærvær. Jeg har en instinktiv følelse av at Gud er hos meg. Det er en meningsfull og god følelse, at nå er du tatt hånd om.

Krigsminner

Kontrasten er utryggheten han opplevde under andre verdenskrig. Det forsiktige smilet avløses av et alvor når han skal illustrere et av barndommens traumer. Med hele seg beskriver han det forferdelige drønnet fra bombeflyene som fór over hodet hans i 1944, på vei mot Bergen der de allierte bombet bydelen Laksevåg, og 70 skolebarn omkom.

– Den duren er det verste jeg kan tenke meg. For meg er lyden av propellfly i formasjon som lyden av krig. Det var helt meningsløst og har fulgt meg hele livet.

Han var fem og et halvt år gammel da frigjøringen kom, men inntrykkene fra krigsårene sitter spikret. Han husker soldatene som marsjerte i bygda. Faren, som var prest, sa opp stillingen sin i protest mot nazistyret, men klarte likevel å arbeide i det stille.

Denne formiddagen kommer krigen nærmere når grupper med ukrainske kvinner søker skjønnheten i Botanisk hage. De passerer Bjørlykke og lar bekymringene hvile mens de nyter synet av vekster som er vekket til nytt liv. De har erfart de grelle kontrastene, noe også Bjørlykke skildrer i to dikt: «Høyr lyden av vondskap og død … Høyr stilla av godhet … som opnar og tek oss inn».

Forfatteren blir ikke værende i det vonde. Han vil videre, i vissheten om at det alltid er en som er med.

– Livet er en pilegrimsvandring. Bibelen innbyr til det. De første kristne kalte sin tro for «veien».

Den siste boken hans tar for seg ulike aspekter ved det å vandre. Meditasjonene kan brukes som personlig andaktslitteratur, eller deles i et større fellesskap.

– Mange av de andre bøkene mine er ikke spesifikt kristne og omfatter alt som vi opplever som mennesker. De handler om slik jeg opplever verden, men selv da skinner det igjennom at Gud er skaperen.

Å skrive er å leve

«Innsikt og gjenkjennelse» særmerker forfatterskapet, mener Store norske leksikon. Det har Bjørlykke høstet mange priser for.

– Jeg bruker bilder som folk kjenner seg igjen i. Når det fungerer for meg, fungerer det kanskje for andre? Jeg vil finne konkrete uttrykk.

– Hvor henter du inspirasjon?

– Hvor som helst. De fleste ideene får jeg mens jeg arbeider. De bygger seg ut, sier han og slår ut med hendene.

Han leser også mye. Og skriver om og om igjen på det samme diktet, ofte 50 ganger, men han går aldri lei av å finne de rette ordene.

– Da koser jeg meg, da er jeg i en flyt. Jeg har aldri hatt skrivesperre. Det kan være motstand, men det egger til innsats. Jeg har alltid prosjekter gående. Å skrive er på en måte å leve. Du lever intenst av å formulere. Men jeg vet at livsinnholdet er mye mer enn det, smiler han.

Nå skriver han på en samling poetiske historier fra tidsrommet 1940– 1955.

– Det er min barndomstid, en utømmelig kilde.

Fra barndomshjemmet på Stord har han med seg en god ballast. Foreldrene ga ham kjærlighet og førte ham inn i et trygt gudsforhold, og Den norske kirke ble stedet der han fikk tilhørighet. Tidlig oppdaget han at han kunne formulere seg, ofte med rytme. Det første diktet sitt skrev han i første klasse på gymnaset. I denne tiden på Voss ble han kjent med en frelsesoffiser som fikk bety mye for ham og de andre i det kristelige elevlaget.

– Han var en mentor for oss. Flere av oss gikk på møter i Frelsesarmeen, og jeg fikk et veldig godt bilde av den delen av kristenheten.

Bjørlykke fortsatte å skrive under studiene og senere som lektor på en lærerskole. Det gryende forfatterskapet ble lagt merke til da han var i 30-årene. Da fikk han garantiinntekt for kunstnere og kunne være forfatter på heltid. Dermed kom bøkene i jevnt sig, historier, noveller, romaner og dikt. Over 40 utgivelser har det blitt.

– Hva er det som driver deg?

– Det handler om følsomheten. Jeg ser det sårbare i menneskers liv, og vil gjennom ord uttrykke noe om det.

Bli tatt vare på

I dikt-meditasjonene fletter han inn bibeltekster, noe som er helt naturlig for teologen. Han ble hyret inn som stilist da Bibelselskapet lanserte sin nye oversettelse på bokmål og nynorsk i 2011. Det gjaldt å finne moderne ord som kunne gjengi fylden i grunnteksten.

– Det ga meg ny innsikt i bibeltekstene, det var en personlig rikdom å få være med.

Han liker å lese i Guds ord, og tar gjerne for seg lengre avsnitt.

– Bibelen er jo skriften der Gud lar seg se, der Gud er åpenbart. Jesus er sentrum i Bibelen. Vi møter ham gjennom teksten, han er den viktige.

Å oppleve Bibelen sammen med andre i et kristent fellesskap, er viktig for ham.

– Men livet med Gud i enerom hører også med. I senere år er selve dagen en andaktsstund for meg.

Da merker han at gudsnærværet også utfordrer ham.

– Et stående spørsmål er: Hvorfor skal jeg ha det så godt når andre sliter? Utfordringen er hvordan en konkret skal få gjort noe. Alle kan ikke gjøre alt eller forlate samfunnet. Vi må bare finne vår plass, søke veiledning i den kristne tro og finne ut hvor en selv skal være. Noen må dra ut, andre fungerer der de er.

Han har funnet sin plattform, ved ordene. Hver morgen går han inn i skrivestua. Bjørlykke er en produktiv pensjonist. Innunder breddfulle bokhyller har han sin daglige skriveøkt på to timer. Deretter prøver han å finne en balanse mellom ulike aktiviteter. Som å være sosial med venner, ha familieliv, lese, meditere og gå tur.

– Hva er hvile for deg?

– Det er å være helt åpen og trygg. I åpenhet for Gud er du trygg. Med årene har jeg fått mer tid til å kjenne på det og tenke på det.

Oskar Stein Bjørlykke er bevisst at han er ved inngangen til livets siste fase. I et av diktene berører han hvordan han tenker seg avslutningen:

«... no er det levd/ du har grepe mi hand/ du tek meg opp».

– I døden blir jeg tatt vare på av Gud. Han er nær meg. Det er jeg sikker på, det er min tro. Jeg kan aldri slå i bordet med det, men jeg har en indre overbevisning om at slik er det.

– Opplever du det som trygt?

– Menneskelivet er utrygt i seg selv. Men i Guds nærvær er det trygt likevel. I livet eller døden, er det Gud som er nær.