Det store vågestykket

Endelig er det tid for Reisen til Julestjernen, ikke bare på tv julaften. Helt fram til nyttår kan store og små benke seg sammen på Folketeatret i Oslo. I over et år satte pandemien en stopper for premieren, men nå smyger Amalie Krogh seg inn i sin fløyelsblå kappe og tar oss med inn i eventyrets verden der kampen mellom det gode og det onde utspilles.

Som barn satt hun klistret til skjermen julaften formiddag og levde seg inn i eventyret om prinsesse Gulltopp som lokkes ut og forsvinner i skogens mørke på leting etter julestjernen. Amalie forgudet Sonja som tar opp kampen for å få stjernen og lyset tilbake hos kongen som er inne i en dyp depresjon. Kanskje kan jakten på lyset helbrede, ikke bare kongen, men hele samfunnet?

– I alle valgene Sonja tar, ligger det et håp om at verden skal være rettferdig. Hun er alltid håpefull, hun setter seg aldri ned og gir opp, selv når hun har tvil. Sonja har også et mot, hun velger å være god. Det krever mye guts å velge å være god når man har opplevd så mye kjipt, mener Amalie.

Hun var åtte år gammel da hun leste rulleteksten og oppdaget at det var moren hennes, Hanne Krogh, som spilte i filmversjonen.

– Da følte jeg at Sonja ikke bare var min lenger. Jeg var stor fan av Sonja, det er jeg fortsatt. Det er en lang rekke skuespillere som har hatt denne rollen, så det er en ære å få lov til å gjøre henne på min måte.

Moren var stolt da Amalie fikk hovedrollen i sceneversjonen. På Instagram skrev hun at «hennes elskede datter skulle formidle godhet og håp til en helt ny generasjon barn».

Kult å være snill

Og det er nettopp det Amalie ønsker.

– Jeg vil vise barn at det er kult å være snill. Det er ikke en svakhet. Du velger den beste løsningen. Ofte føler jeg at vennlighet blir forvekslet med veikhet, men Sonja er ikke naiv. Hun vil se framover, uansett hva folk måtte tro. 28-åringen fekter med armene og rister på skuldrene når hun gestalter den halvvoksne Sonja:

– Hun er som en tenåringsvalp, med litt for lange armer og bein.

Sonja er utrolig kul, har humor og er ikke perfekt. Hun er morsom å få jobbe med, ler Amalie, men blir fort alvorlig.

– Sonja ser dem som ikke blir sett, hun ser på verden og tilfører den godheten som trengs. Hun våger å stå uten visir. Egentlig er hun bare et lite barn, uten venner, uten familie, uten noen ting. Det er en ensom posisjon, men drivkraften er dyrekjøpt. I sceneversjonen havner nemlig den bortkomne prinsessen hos røvere som tvinger henne til slottet for å stjele. Det er da Sonja viser at hun har ryggrad.

– Sonja er ikke snill fordi hun ikke vet bedre, men fordi hun vet bedre. Hun velger å gjøre rett selv om alt i livet hennes til da beviser at det ikke er veien å gå.

Les mer om Krigsropet her

Frelsesarmeen står kanskje for mye av det samme som Sonja: Å stå opp for folk som trenger det. Det er ikke alle som synes like godt, så det er viktig å rette spotlighten mot dem. Denne versjonen er tett på originalen, og laget som en eventyrbok. Amalie liker hvordan regissør Lars Jacobsen framstiller både tjenestefolk og rojale med samme verdighet. Forestillingen var høydepunktet også for bestefaren hennes.

– Han vokste opp på barnehjem, et guttehjem som var ganske tøft. Reisen til julestjernen var den ene gangen han fikk gå i teater. For ham ble det det ultimate stykket, for Sonja var jo som en av dem. Tenk å komme inn på Nationaltheatret og se et stykke som handlet om deg selv. Det må ha vært stort!

Kampen mot mørket

Hun debuterte som Ellida i Ibsens Fruen fra havet. Så ble veien kronglete fram mot den første store rollen på en Oslo-scene. Etter tre prøveforestillinger i fjor var det slutt. Dagen før premieren stengte Oslo ned, og Amalie ble sittende hjemme og lage milelange julelenker.

– Det var en rar følelse når du har øvd seks dager i seks uker, og akkurat før du skal hoppe, blir beina slått under deg. Julestjernen ble borte for meg også, jeg fikk ikke brukt det jeg er god til.

Som nyutdannet skuespiller fra utlandet, RADA i England og Royal Scottish i Skott-land, falt hun mellom flere stoler når det gjaldt å få støtte.

– Forskjellen var ikke så stor, jeg var jo vant til å være fattig student. Men for mange barn var dette den eneste forestillingen de skulle se det året.

Men nå er det altså over. Barna jubler i salen når Sonja tar opp kampen mot egoisme og mørke krefter. Selv tok hun tidlig opp kampen mot redselen. Som elleveåring tok hun trikken alene til Oslo Nye og stilte på audition under falskt navn. Hun ville være bare seg, og ikke dra fordel av å være datteren til en kjent artist.

Enda skumlere var det å våge seg inn i mørket. Skogen bortenfor huset var dyster og truende.

– Jeg var sinnsykt mørkredd som barn, og det skumleste var å gå innover i skogen. Uken før jeg fylte 13, tenkte jeg at «Nå går det ikke lenger». Tenk hvis noen trenger at jeg må gå gjennom skogen, hva gjør jeg da?»

Midtvinters, på det aller mørkeste om natten, snek hun seg ut alene.

– Jeg gikk en halvtime innover, satte meg på en gren, slo av lommelykten og ventet på at det ble lyst. Jeg måtte holde ut i det. Siden har jeg ikke vært mørkredd. Men følelsen jeg hadde da jeg skrudde av lommelykten, har jeg brukt mye i rollen som Sonja. Amalie tror de fleste kan kjenne seg igjen i opplevelsen av å stå alene.

– Jeg tror mange av oss føler at vi har vært der. Sonja tør å gå ut i den mørke skogen. I hennes tilfelle er det slik: «Jeg vet ikke om jeg tør, men andre trenger at jeg jeg våger, og da skal jeg tørre».

– Hvor henter hun motet sitt fra?

– Jeg tror vi alle har det i oss. Til forskjell fra filmen, vokser teaterstykkets Sonja opp med mennesker som ikke er så snille med henne. Men hun finner kraft i håpet om at det finnes godhet.

Dette håpet prøver også Amalie å holde fast i når livet røyner på.

– Jeg er kanskje en person som lett føler at verden er kald. Da får jeg et større behov for å gjøre den varm.

Ikke helt A4

Glitter og stas, familier som sitter ved tente lys og bugnende bord. Amalie vet at jula ikke er slik for alle.

– Ofte er det man ser på tv framstilt så perfekt: Det er lyst, varmt og overflod, men jeg tror ikke alle føler det sånn.

I oppveksten hadde hun langt ifra noen A4-jul. Med foreldre som turnerte med juleforestillinger fra november, var det lite som var planlagt før selve julekvelden. Mens de voksne føk rundt henne og forsøkte å få i stand jul, satt Amalie alene foran skjermen og så på Reisen til Julestjernen.

– Jeg har fått oppleve ulike juletradisjoner, så jeg vet ikke hva som er vår. Jeg bodde mye hos farmoren min og venner, og har aldri vært med på å bake sju sorter kaker, eller på å gjøre gaveinnkjøp i en komfortabelt tidlig fase. Jeg kjenner meg ikke igjen i dem som sier at jula er et pusterom, jeg synes den er stressende. Å samles er det fineste, om det er med storfamilien, med en nabo eller en venn. Bare det å være til stede.

Tankene går ofte tilbake til barndommen i denne tida, som da hun satt i salen når moren hadde juleforestilling. Hvis ingen barn meldte seg, endte det ofte med at Amalie sto på scenen og sang med Hanne Krogh.

– Moren min er en fin mamma. Hun er veldig generøs, så jeg ble vant til at det var en del av henne jeg måtte dele, og en del som var min.

Og det var denne delen hun ville ha mer av. Som tiåring skrev hun sin egen tekst til På låven sitter nissen med sin julegrøt. Amalies versjon ble: «Bak scenen sitter mamma og sminker seg». Sangen ender med at hun går hjem etter forestillingen med en mamma som endelig er bare hennes.

Ble en av oss

I Reisen til Julestjernen finner ikke Sonja moren sin, men hun finner lyset. Sverre Brandt som skrev stykket i 1924, hadde en bevisst tro og har fylt dramaet med flere kristne symboler, som himmelstigen og stjernen. Amalie mener historien treffer noe i alle, uansett livssyn.

– Det er fine sider ved kristendommen som er universelle. De kristne verdiene sitter i oss alle. Det vakre med Sonja er at hun velger å tro på noe hun ikke ser. Hun vet jo ikke om hun finner julestjernen, men hun velger å tro det.

– Berører juleevangeliet deg på noen måte?

– Jeg tror på det Jesus snakket om. Han var en god, tøff og modig fyr. I en verden der kongene sto øverst, der hierarkiet var så viktig, valgte Gud å bli en av oss. Han valgte å komme i form av det mest hjelpeløse, uskyldige. Han kom ikke til dem som hadde mest makt, men som en fattig baby, nederst på rangstigen. Det er utrolig sterkt, sier Amalie.

– Jeg har stor respekt for de som tror på noe større enn seg selv. Men jeg er ikke helt der selv. Kanskje det kommer? Kanskje det er som med Sonja, du må velge å tro. Å tørre å ikke vite, er også ganske kult.