Drea Det store valget

Det store valget

Drea Holm Fosse levde lenge i spennet mellom to veier i livet. Det føltes som om noen halte og dro i henne fra to sider. Til slutt gikk det ikke lenger.

• Foto: Tekst: Stine Frimann Foto: Kristianne Marøy/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 34 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Det er så sykt digg å leve! Og hvis jeg ikke hadde hatt Gud, vet jeg ikke helt hvem jeg skulle ha takket for det, sier Drea Marie Holm Fosse.

Les mer om Krigsropet her

22 år gamle Drea har funnet sin plass i livet. Hun er fersk frelsessoldat, og i jobben som barne- og ungdomsarbeider i Frelsesarmeen på Kongsvinger er hun med på å skape et godt sted å være for barn og unge. Og ikke minst, hun elsker at jobben gir henne muligheten til å dele troen sin. I høst begynner hun å studere UKT, Ungdom, kultur og trosopplæring, for det er ungdomsarbeid i menigheten hun vil drive med også i fremtiden. Drea har vokst opp i Frelsesarmeen, så man kunne kanskje tenke at det var opplagt at livet hennes ville se omtrent slik ut. Men sånn var det ikke, egentlig tvert imot. For bare et par år siden, var hun veldig langt unna å ha funnet sin vei i livet.

– Livet var i en periode egentlig bare jobb i uka og festing i helgene, forteller hun. Faren hennes er offiser i Frelsesarmeen. Men det siste Drea ville, var å bli sett på som et «perfekt» offisersbarn.

– Da jeg var rundt 18 år, begynte jeg å drikke veldig mye. Det ble starten på en reise der jeg skled lenger og lenger fra Gud.

Ville ha avstand

Hun har alltid regnet seg som kristen, men når hun ser tilbake på denne perioden, ser hun at hun var langt unna et forhold til Gud. Den relasjonen besto mest i at hun dukket opp på en og annen gudstjeneste, mye fordi faren hennes ville det, gjerne bakfull etter lørdagens fest. Hun tror hun brukte alkoholen litt for å få den avstanden til Gud.

– Det er selvsagt mange unge som trenger å finne ut hvem de er, det trengte jeg også, det er ikke noe galt i seg selv. Jeg er noen erfaringer rikere. Men det ble etter hvert en stor konflikt i meg, alkoholen ga meg pauser fra den, og fra vanskelige tanker og følelser, forteller hun.

Den indre konflikten var krevende å stå i, og bakgrunnen hennes gjorde det ekstra vanskelig. For moren hennes var også offiser tidligere, men hun hadde erfaringer med seg i livsbagasjen som bidro til at hun begynte å ruse seg da Drea var to-tre år. Det var starten på mange år med rusavhengighet for moren, til hun for fem år siden klarte å bli nykter. Hun støtter Drea i å fortelle historien sin.

Faren snakket med Drea om at det er mulig man kan være arvelig disponert for avhengighet, og ikke minst, om at det å drikke mye kan føre til at man også gjør mye som ikke er bra. Drea hørte ikke på det øret.

– Jeg sa bare: «Slapp av, kan du la meg drikke i fred!» – og fortsatte.

Men en del av henne ønsket noe annet. Derfor meldte hun seg på Frelsesarmeens ungdomsteam Dynamo, hvor deltakerne bor sammen i ett år og blant annet lærer om Bibelen og om arbeid Frelsesarmeen driver. For Drea var det helt nytt å bo sammen med bare folk som trodde det samme som henne. I vennegjengen hjemme var ingen kristne, og det var mye hun ikke snakket med venner om fordi hun ikke trodde de ville forstå.

– Det gikk opp og ned det året også, innimellom tenkte jeg at dette var ganske kjedelig og savnet festene med venner. Men det var også digg å kunne snakke med andre om Gud, om ting i Bibelen, tro og tvil.

– Livet var i en periode egentlig bare jobb i uka og festing i helgene
– Drea Holm Fosse

Viktige spørsmål

Da året var omme og hun dro hjem igjen, var imidlertid ingenting blitt enklere. Hun gikk tilbake til sitt gamle liv, men den indre konflikten var bare blitt sterkere.

– Det føltes som om noen halte og dro i meg fra to sider, forteller hun. For hun dro ikke fra Dynamo-året upreget. En del av henne hadde lyst til å leve et liv for og med Gud. Men den andre delen ville at hun skulle drikke og «gjøre akkurat hva hun ville» i fred og ro, uten noen plagsom dårlig samvittighet som prikket henne på skulderen. I et forsøk på å finne ut av det, oppsøkte hun Connect, Frelsesarmeens gudstjenester for unge voksne. I starten hjalp ikke det heller. Hun dro på fest på lørdag og gudstjeneste på søndag – og følte seg som en skikkelig hykler. Og tilsynelatende var det bare hun som hadde det sånn.

– De var så søte og gode alle sammen. I dag er vi veldig gode venner, men den gangen ble jeg nesten litt sint. De virket så tilfredse med å være kristne, mens jeg følte meg som det sorteste fåret.

Men så skjedde det noe. Hun meldte seg frivillig til å være på kjøkkenet og ordne til kaffe etter gudstjenestene. Hun havnet på samme team som en mann som begynte å stille spørsmål til måten hun levde på.

– Det var sykt kult! Han var en av de første på min alder som jeg virkelig kunne være kompis med og snakke med om alt. Jeg var så redd for å bli dømt, men han var overhodet ikke dømmende, så jeg bablet i vei mens jeg vasket opp, sier hun og ler.

Det satte i gang noe i henne. Drea kjente at hun nærmet seg et bristepunkt, hun kunne ikke leve slik hun gjorde så veldig mye lenger. Det ble mange tårer og mange bønner til Gud. Så en dag gikk hun tur langs Nidelva og satte seg ned med notatboka. Hun er et «tenke-menneske», sier hun, det er mye som svirrer rundt i hodet og det hjelper å få det ned på papir. Det skjedde ikke noe storslått den dagen. Hun hadde ingen opplevelse av «å få ånden over seg». Men mens hun satt der og skrev, bestemte hun seg.

– Jeg bare tok det valget. Jeg tenkte at «jeg taper i alle fall ikke noe på det». Men jeg taper mye på å prøve å balansere dette livet slik jeg gjør nå. Det føltes veldig fredelig, sier hun.

Drea og hennes mann Bjørn Erik utenfor Frelsesarmeen på Kongsvinger
Bjørn Erik Holm Andersen og Drea Holm Fosse giftet seg i juli. – Jeg tror det kommer til å være ett av de beste valgene jeg har tatt, smiler hun.

Et liv med Gud

«Det valget» betød ikke slutten på all festing. For hun elsker å danse. God mat, venner og musikk – det er lite som er morsommere for Drea. Vennene hun festet med før, har akseptert valget hennes og er fortsatt hennes nære venner. Men hun bestemte seg for å slutte helt å drikke. Og hun valgte et liv med Gud – og at hun ville bli soldat i Frelsesarmeen.

– Tidligere levde jeg et veldig usunt liv, på mange måter. Jeg hadde et usunt forhold til alkohol, til menn, til meg selv. Folk så på meg som en «tøff berte», en som var trygg på meg selv. Og det var jeg på mange måter. Men jeg så verdien min i alt annet enn Gud. Det er ikke slik at alt er avklart og enkelt nå som jeg har tatt et valg, men livet mitt er så sykt mye rikere. Selv om jeg nå ganske ofte sitter hjemme på lørdagskvelden og spiser smågodt mens jeg ser på Stjernekamp, ler hun.

Det hender hun synes det «nye» livet er slitsomt. Noen ganger synes hun Gud krever veldig mye av henne. Men det er en «god kreving» som hun merker at hun vokser på.

– Det hender fortsatt jeg føler Gud er fjern, særlig i perioder når jeg er sliten og stressa. Da er jeg litt sånn: «Hallo Gud, er du der?» Men den store forskjellen er at jeg nå hele tiden har en lengsel etter å være nærmere Gud. Jeg ønsker å bruke tid med ham.

Mye å bearbeide

Samtidig jobber hun med å bearbeide erfaringene sine. For det var kanskje ikke alkoholen i seg selv som var den største utfordringen, men alle valgene hun tok når hun hadde drukket. Hun gjorde så mye dumt da hun drakk, forteller hun – ting hun angrer på, skammer seg over og er flau over.

– Det er ettersmaken av det hele, som jeg nå må bearbeide. Det er sykt kjipt å snakke om, for jeg er jo ikke sånn lenger. Men jeg må stå for det som har skjedd. Jeg tror åpenhet er nøkkelen til et bedre forhold til hverandre og til Gud. Jeg er ikke i tvil om at Gud har tilgitt meg. Jeg vet at han hele tiden ønsket meg tilbake, det er derfor jeg alltid følte meg trukket i den retningen. Nå må jeg bare klare å tilgi meg selv. Og jeg er så sykt glad jeg også kan legge dette hos Gud, at jeg ikke trenger å ordne opp i alt i livet alene, det er det så mye trøst i!

Hun har tro på åpenhet også overfor ungdommene hun jobber med. For kristne eller ikke, vi lever i en kultur der vi hele tiden blir fortalt at vi ikke er bra nok. I ettertid tenker hun at mens hun satt på Connectgudstjenester og tenkte at de andre virket så glade og tilfredse, satt antagelig mange og kjente på lignende følelser som hun selv.

– Kulturen vår påvirker oss så mye, det gjelder også troen. Mange kjenner nok på at de burde gå mer i kirka, lese mer i Bibelen, se mer salige ut, og så tror vi at alle andre er opptatt av hva vi gjør. Men det er jo ikke det det handler om, det handler om mitt og ditt forhold til Gud.

I Frelsesarmeens nærmiljøkirke på Kongsvinger har hun blant annet ansvar for konfirmasjonsundervisningen. Hun opplever at ungdommene er klart mest engasjert i undervisningen som handler om ting som venner og relasjoner, sex og samliv og alkohol. De har mange direkte spørsmål til henne om hennes liv.

– Jeg er veldig direkte som person, og ønsker egentlig generelt å være så ærlig som mulig. Kanskje kan min erfaring hjelpe andre. Men samtidig føler jeg at jeg må prøve å finne «passende» måter å svare på. Vi har blitt så utrolig flinke til å pakke ting inn, kanskje burde vi være mer åpne, mener hun.

– Jeg har fått dette livet i gave av Gud. Og jeg tror vi alle har mulighet til å skape vår egen historie.
– Drea Holm Fosse

Å skape sin egen historie

Drea er helt sikker på at valget hun tok den dagen ved Nidelva var riktig. Og hun skal ikke leve sitt nye liv alene. For mannen hun lettet sitt hjerte for over oppvask og kaffekanner? Han viste seg å bli langt mer enn en kompis. I juli ringte bryllupsklokkene for Drea og Bjørn Erik.

– Jeg tror det kommer til å være ett av de beste valgene jeg har tatt, smiler hun.

Hun er veldig glad for at hun har kunnet være helt åpen med ham om alt hun har opplevd. Han har akseptert hennes historie som den er, og sier at gjort er gjort. Men han var også litt bekymret en stund, da de snakket om at man kanskje kan være arvelig disponert for avhengighet. Dette at moren til Drea begynte å ruse seg etter at hun hadde fått barn. Drea og moren er ganske like og har en del av den samme historikken, selv om Drea aldri har opplevd at hun har vært avhengig av alkoholen. Hva om det ligger i kortene at hun kan ende på samme vei om noen år, når også hun kanskje har barn?

– Jeg har et veldig godt forhold til mamma, vi er bestevenninner, det er helt nydelig! Men Bjørn Erik og jeg snakket en del om de bekymringene. Jeg har konkludert med at jeg ikke er moren min, jeg tar mine egne valg. Jeg kan ikke la hennes liv styre hvem jeg er og stå i veien for alt jeg kan få. Jeg har fått dette livet i gave av Gud. Og jeg tror vi alle har mulighet til å skape vår egen historie. ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER