Ingvild Rishøi Stargate 4
– For meg handler det mest om den følelsen av usikkerhet, når den du er glad i velger rus foran deg. Det er veldig tungt og hardt, sier forfatter Ingvild H. Rishøi.

Det stygge, det vonde, det fine

– Mange tror at jentene i boka ønsker seg et juletre, men det de ønsker seg, er en pappa som ikke ruser seg, sier Ingvild H. Rishøi, forfatter av boka «Stargate – en julefortelling».

• Foto: Haakon Sand / Tekst: Emmaline Sophie Hekneby og Hilde Dagfinrud Valen / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 49 2022
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Helt fra hun var liten, drømte Ingvild H. Rishøi om å bli forfatter. Først ble hun journalist, fordi det «var en ordentlig jobb». Deretter ble hun en veldig stresset journalist, som ble en syk journalist, som dermed valgte å bytte beite.

Den første boka til Ingvild H. Rishøi, La stå (Gyldendal), kom i 2007, kritikerrost på det aller varmeste.

– Og siden har jeg jobbet med andre ting ved siden av, blant annet som juletreselger, og har skrevet bøker. For meg har det vært en fin blanding. Jeg har ikke hatt noen drøm om å bare sitte og skrive 14 timer i døgnet. Da er det kjempefint for meg å selge juletrær, for eksempel. Jeg har skrevet få bøker, og kommer til å skrive få bøker, men det er sånn det passer meg å jobbe. Det går sakte, men det går, sier forfatteren som har fått både Brage-prisen, Kritikerprisen og Sultprisen. Også Stargate – en julefortelling ble nominert til Brageprisen.

Original
Ingvild H. Rishøis roman «Stargate – en julefortelling» ser voksnes rusavhengighet fra barneperspektiv.

En av de virkelig gode bøkene hun har skrevet, men som ingen lesere «der ute» noen gang har fått lese, var selvbiografisk.

– Da skrev jeg en bok om livet mitt, akkurat sånn jeg har opplevd det, for jeg er også selv pårørende til rusavhengighet. Det er noe jeg har strevd mye med. Forlaget ville gi den ut, men så skjønte jeg at: «Dette kan jeg ikke utgi.» Jeg ville ikke utlevere meg selv, eller mine nærmeste, på den måten. De valgte ikke at jeg skulle bli forfatter. Noen ting tilhører meg og mine nærmeste. Dette hørte ikke hjemme «der ute», så da forkastet jeg den boka, forteller hun.

«Stargate – en julefortelling» er på mange måter den samme boka, men i et fiktivt univers.

– Det er ikke mitt liv, eller min familie, men jeg føler jeg fikk sagt noe sant, i en kontekst som er løgn. Jeg har lest mye fra rusmisbrukerperspektivet, men ikke så mye fra de pårørendes perspektiv, og spesielt ikke fra barneperspektivet. Å drive med rus er fælt, men det er ganske grusomt å leve ved siden av det, også. Og det synes jeg var fint å vise. Mange tror at jentene i boka ønsker seg et juletre, eller julemiddag, men det de ønsker seg, er en pappa som ikke ruser seg. De vil gjerne ha mat for å bli mette, men de driter i julegavene eller juletreet – de ville heller hatt en julekveld med pappaen sin, uten gaver. Dette skjer ikke bare i fattige hjem, ofte også i de beste strøk. Det er kanskje bare mer usynlig der. Denne problematikken gjelder for øvrig ikke bare foreldre og barn. Det er mange som har en kjæreste som sliter, eller en bror. Det er over alt, sier Ingvild H. Rishøi.

– For meg handler det mest om den følelsen av usikkerhet, når den du er glad i velger rus foran deg. Det er veldig tungt og hardt. Det er som en stor maskin som går i den som er avhengig av rus, og som det er veldig vanskelig å kjempe imot. Mitt liv har vært mye bedre og enklere enn livet til jentene i boka. Men for meg tok det likevel tid å kunne snakke om rus, fordi det er så skambelagt. Det er det fortsatt. Det har tatt meg lang tid å kunne si at: «Det har jeg levd med». Jeg har vært flau.

Å bli valgt bort

I boka Stargate – en julefortelling blir vi kjent med Ronja og Melissa, som er søstre. De bor sammen med faren sin i en leilighet på Tøyen i Oslo. Jentene er kjernen i familien, faren er ustabil og rusavhengig. Han prøver å holde seg unna alkoholen, men havner altfor ofte på Stargate, en av de brune pubene på østsiden av Vaterlandsbrua.

Les mer om Krigsropet her

Da han mister enda en jobb, tar døtrene på 10 og 16 ansvar ved å selge juletrær og pyntegrønt utendørs i førjuls-Oslo. Kjøleskapet hjemme er oftere tomt enn fullt, og jentene må finne egne løsninger på måltidene.

Storesøster Melissa har tatt en slags morsrolle, og passer på dem begge.

– Det er mye vondt, og mye neglekt. Men når pappaen er til stede, så er han så veldig til stede, noe som er vanskelig å forklare til barnevernet eller lærere. Han er jo pappaen deres! Det er ikke svarthvitt, om man vokser opp med rus eller vold, for det kan være mye bra der også. Det at Ronja og Melissa vet at de er elsket, er en stor gave, sier hun, og setter ord på et vanskelig paradoks: Å føle seg elsket i det ene øyeblikket, for i det neste å oppleve at pappa velger dem bort til fordel for rusen. Et utfordrende sammensurium av det stygge, det vonde og det fine.

I Stargate er handlingen lagt til juletiden.

– Man kan ikke velge at en rusmisbruker skal slutte – det er vondt, men sant. Ensomheten i det blir ofte fremhevet mer i julen, fordi alle rundt en gleder seg sånn. Sånn er det også etter helgene, synes jeg. Og etter ferier: «Hva har dere gjort i høstferien? Og i sommerferien?». Barn som ikke har gjort noe, kjenner veldig på det. Da blir det også veldig lett å begynne å lyve. Er man den som ikke har gjort noe gøy, så blir man den som finner på – man lyver for å beskytte seg selv. Men også den som er rusavhengig lyver ofte, i denne fortellingen lyver også faren, sier Rishøi.

Ingvild Rishøi Stargate 2
– Trøsten ligger i gjenkjennelsen av at andre opplever det samme. Jeg ble slått av hvor likt folk har det, på tvers av alle samfunnslag, alder og kulturer, sier Ingvild H. Rishøi.

– Det er mange som har spurt meg, etter at de har lest boka, om hvordan de kan hjelpe de barna som sliter i jula. Det er jo sant at de som lever nær rusmisbruk, har et problem med jula. Det er mange fridager på rad, og alle som har bodd med en alkoholiker, vet at da er det vanskelig. Men jeg får litt piggene ut, når folk spør «hvordan vi kan hjelpe de stakkars barna som sliter i jula». Da tenker jeg: «Hvorfor skal du hjelpe dem akkurat i jula? Er det mest for din egen skyld?» Jentene i boka sier at folk har et be- hov for å føle seg ekstra snille i jula, men de barna som lever sånn, har et stort problem året rundt. Kanskje enda mer i hverdagen, hvor spørsmålet er om du må ordne matpakka di selv, og du ikke vet hvordan det er hjemme når du kommer fra skolen. Det er mye verre, mener Ingvild.

– Jeg vet det er sant, som jentene i boka sier, at frivillige organisasjoner har mye hjelp akkurat i jula, men ikke ellers i året. Så hvordan skal man hjelpe hele året, da? Ved å være leksehjelp, bli støttekontakt, engasjere seg som frivillig på suppekjøkken hele året, stemme på et parti som man tror vil gjøre noe med barnefattigdommen …

Trøsten i gjenkjennelsen

I familier med store problemer, skjer det dessverre alt for ofte at rollefordelingen blir «litt for klar» noen ganger, påpeker forfatteren. Man blir ikke hel som menneske.

– En blir den strenge, som alltid betaler regningene. En blir den snille, som alltid er på lag med den som har problemer, og som alltid vil hjelpe til en ekstra gang. Låse opp døra, en ekstra gang. Låne bort penger, en ekstra gang. Mens noen melder seg helt ut. Jeg har snakket med mange pårørende, og en sånn rollefordeling finnes hos de aller fleste. Folk er mer enn bare én ting, men vi både tar og får roller, sier hun.

Som pårørende, hvordan overlever man forholdet til den personen som velger rusen?

– Jeg hadde veldig nytte av å være i pårørendegrupper, for det blir mindre ensomt. «Oi, vi har et helt umulig problem, som er helt uløselig: Vi elsker noen, men hvordan kan vi elske noen som driver med dette?» Så lenge en du er glad i gjør noe som så åpenbart er destruktivt, så går det ikke an å få en ro, er min erfaring. Det eneste vi kan prøve å få til, er å håndtere det på et eller annet vis. For meg var det en åpenbaring å plassere følelser og tanker – få det inn i et slags system. I pårørendegruppa får vi litt forskjellige perspektiver og innsikter som man ikke hadde fått alene. Man blir så godt tatt imot – de er så vant med å ta imot folk proppfulle av skam, at de vet hvordan de skal håndtere det. Det var veldig fint å gå i en pårørendegruppe, sier Ingvild.

Men jeg kan ikke ikke håpe. Det er sånn hjernen min er. Da håper jeg at noen knuser hele Stargate, og stenger alle ølkraner i verden, men det skjer aldri, det renner alltid øl ut et eller annet sted, og jeg blir svart i hodet.
– Ronja (10) i romanen «Stargate – en jule- fortelling» av Ingvild H. Rishøi.

– Trøsten ligger i gjenkjennelsen av at andre opplever det samme. Jeg ble slått av hvor likt folk har det, på tvers av alle samfunnslag, alder og kulturer. Om det er moren din, eller broren din. Når faren i boka sier: «Jeg tar meg en liten tur ut», så er det noe alle disse har hørt før. Alle kjenner seg igjen. Jeg følte meg veldig knyttet til de andre pårørende. Når de leser boka, så føler jeg at jeg har gjort noe nyttig. Jeg håper jeg har klart å sette ord på følelser som mange kanskje sliter med å finne ord på selv, slik at folk ikke kjenner seg så alene. Det er mange som ikke snakker om dette med venner eller familie. Sånn er det. Så stygt er det. Så vondt lukter det.

Et forsvar for drømmen

Det fine med å være forfatter, er at man kan ta styringen på handlingen, forme retningen, overraske, velge slutten. I livet er det ofte annerledes.

– Men så er det denne stjerna, som jeg har lagt inn, som skinner over hele historien. Jeg har tenkt mye på frelse i denne sammenhengen, jeg ville at det skulle gå bra med de jentene. Hvordan kan det gå bra? Det hadde ikke vært troverdig om faren hadde sluttet å drikke – da hadde leseren bare tenkt: «Ja, hvor lenge varer det?» Så det jeg kunne gjøre som forfatter, for å gi dem en lykkelig slutt, var å sette dem inn i det paradiset de drømte om. Jeg ville bryte med virkeligheten, og gi dem en mulighet til å gå over i en annen verden, der det er sånn som de vil ha det. Noen har kjøpt opsjon på filmrettigheter til boka, så jeg driver og skriver manus nå. Da prøver vi å tydeliggjøre slutten, for at ikke folk skal tro at de dør. Der skal det bli virkelig frelse …, sier Ingvild.

Ronja begynner nemlig å se en stjerne. Den lyser på Stargate-puben i Grønlandsleiret. Forfatteren trekker paralleller til i den kristne julefortellingen om Betlehemsstjernen, slik vi leser om den i juleevangeliet.

– Da forbereder jeg leseren på at «nå skal det skje noe utenom det vanlige». Ronja er misunnelig på de som tror på en Gud. Hun skulle gjerne hatt den beskyttelsen. Hun tror ikke selv, men lengter etter det. Jeg kjenner meg igjen i det ønsket. Hvis man tror, så blir kanskje verden tryggere å leve i, sier Ingvild H. Rishøi.

– Hvilket forhold har du selv til julen nå?

– Jeg liker jul, og nå pynter vi og er «all in». Jeg er glad i det! smiler hun.

– Jeg liker å glede meg! Det kan virke naivt, men jeg drømmer hele tiden, akkurat som Ronja. Jeg tenker: «Hvorfor ikke? Hvorfor ikke være i en drøm som er fin, en drøm om hvor fantastisk jula kanskje blir i år?» Og så blir det kanskje ikke helt sånn. Det er noe feil med medisteren, en eller annen er sur, og det er vanskelig å være sammen. Men jeg synes det er fint å drømme. Det tøffe er tøft, uansett. Boka er som et slags forsvar for at «når det er dårlig – hvorfor ikke drømme seg bort? Og når det er bra – hvorfor ikke drømme, så det blir enda litt bedre?» Det er en styrke i det, i stedet for å si: «Ja, det blir dritt igjen». Det er kanskje realistisk, men det er ikke noe livskraft i det.

Ordsky Pårørendehuset

PÅRØRENDEHUSET

  • Frelsesarmeens rusomsorg driver Pårørendehuset i Oslo og Harstad.
  • Mange følelser er i bevegelse for deg som er pårørende til en person med utfordringer knyttet til rus og/ eller psykisk helse. Pårørendehuset er et faglig lavterskeltilbud for personer som er pårørende, og vi er opptatt av hvordan det er å være deg.
  • Til Pårørendehuset kan du komme uavhengig av relasjon og livssyn. Her kan du snakke med ansatte med variert fagbakgrunn, og som har forståelse for deg som er pårørende. Tilbudet er gratis, og du trenger ingen henvisning.

Hva vi kan tilby deg:

  • Informasjon om avhengighet, rus og hvilke rettigheter du som pårørende har.
  • Samtaler om hvordan du har det.
  • Temakvelder og samtalegrupper.
  • En møteplass med andre i lignende situasjon.
  • Par- og familiesamtaler.
  • For mer informasjon, se Frelsearmeens rusomsorg, pårørendehuset

Ta kontakt:

Frelsesarmeens rusomsorg, Pårørendehuset
Maridalsveien 158, 0461 Oslo.
Tlf: 45 97 16 78

Pårørendehuset Harstad
Strandgata 35, 9484 Harstad

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent