Dødseren

Annette Weum står på kanten, ser ned, beregner og tar flere skritt tilbake. Pulsen er ikke lenger på vei opp, men hun kjenner spenningen i magen. Hun tøyer litt, er konsentrert, men gleder seg samtidig.

Les mer om Krigsropet her

En varm bris treffer stupetårnet på Hvalstrand bad i Asker. Hun smiler, og bena flyr plutselig av sted i full fart. Det lange, lyse håret flagrer i det dødseren er i fritt fall. Hun trikser, vrir på legemet, og treffer vannet med lukket kropp i siste liten for å unngå å brekke både det ene og det andre. Tjueseksåringen stiger opp av vannet og kjenner endorfinene bruse.

– I 2019 var jeg på en konferanse for medisin og kristen tro på Hermon Høyfjellshotell, forteller hun med håndkle i hånden. – Hotellet har et badeland, og der prøvde jeg dødsing for første gang sammen med flere av de andre som var med på turen.

I løpet av få år har den nyutdannede legen gjort seg bemerket innen den heftige – og kanskje litt uvanlige – idretten.

I 2020 tok hun VM-bronse i kvinneklassen, og var året etter med i en episode av TV2-serien Døds or die, hvor Paul Rigault fra Det internasjonale dødseforbundet kom med beskrivelser som: «Vi kan ikke nevne damedødsing uten å nevne Annette» og «Hun drar sporten videre». Ikke minst har det tatt av på TikTok, hvor våghalsen har flere hundre tusen følgere, med videoer som viser dødsing fra klipper og i isvann.

– Det er vanskelig å vite nøyaktig hvorfor snuttene har slått an, for jeg forstår meg ikke på algoritmene på nettet. Den spektakulære delen spiller jo så klart en rolle, men kanskje det også har noe å gjøre med det estetiske elementet i videoene mine, for jeg er som regel ute i det nydelige skaperverket, sier hun.

Spenningen

Det var i Frognerbadet i Oslo at VM i døds for første gang ble arrangert i 1998. Sporten ble etter sigende «funnet opp» sommeren 1972 av Raga Rockers-gitarist Erling Bruno Hovden, og har spredd seg til flere land. Det finnes to forskjellige stilarter; et klassisk døds hvor utøverne brer seg ut i et horisontalt svev, former en x med kroppen og gjør triks som for eksempel «jogging» i sakte film – og fristil hvor utøverne gjerne gjør saltoer eller rotasjoner rundt egen akse.

Dødset blir bedømt ut fra blant annet fart, stil, kontroll, vanskelighetsgrad og landing. I dag trekker arrangementer som Døds Challenge i Voss og Tysnes store folkemengder som vil bivåne show og spektakulære hopp, og TV-seere klistrer seg til skjermen.

– Det er et godt miljø blant dødserne, og utenom VM så konkurrerer guttene og jentene sammen, sier Annette.

– Det er en sport som man ikke trenger noe dyrt utstyr for å utøve, og som kan passe for alle som vil prøve.

Som navnet på sporten tilsier, så er ikke dødsing helt uten risiko. Under VM i 2020 på Filipstadkaia i hovedstaden fikk Annette et par brukne ribbein i tillegg til bronsemedaljen.

– Noen har spøkt med at det er fint at jeg er lege, når vi er ute og dødser, ler hun. Hun presiserer at det er viktig å reflektere over faremomentene og ikke ta hasardiøse valg. Stigningen i utfordringene kommer derfor gradvis.

– Det var en annen utøver som en gang sa: «Vi skal jo dødse i morgen også.»

For de som følger Annette Weum på sosiale medier, så virker det ikke å være noen umiddelbar fare for at hun gir opp sin spenningssøken med det første. Hun brakk armen etter en uheldig landing på en trampoline i fjor, men var kort tid etter ute for å fly tandem. En annen gang klatret hun helt til toppen av Hardangerbrua og holdt seg fast i vaierne.

– Er du noen gang redd når du dødser eller gjør andre stunts?

– Jeg kan så klart bli redd for å skade meg eller dumme meg ut. Samtidig er det for eksempel mye skumlere for min del å skulle synge eller tale foran en folkemengde.

Trygg i troen

Annette er for tiden turnuslege på Ringerike sykehus. Hun liker å jobbe med hendene, om det så er å dra på plass en skulder eller sy kutt. Frem til sommeren befinner hun seg på kirurgisk og ortopedisk avdeling, og ønsker å bidra med samfunnsnyttig arbeid, noe som gjenspeiler seg i slekten.

– Mamma er fra USA og dro til Norge for å gå på bibelskole. Hun jobbet litt som misjonær i Zambia, i likhet med bestefar, og ble deretter sykepleier.

I tillegg er to av Annettes tanter misjonærer i henholdsvis Nepal, India og i Sør-Amerika. Weum-familien har bodd flere steder på Østlandet, og er en del av kirkesamfunnet Adventistene. Dødseren vokste opp i trygge omgivelser med sabbatsskole i stedet for søndagsskole, men med den samme troen på Jesus.

– Troen er det viktigste i livet mitt, det at jeg har et personlig forhold til Gud.

– Hvordan viser troen på Jesus seg i hverdagen?

– Jeg liker for eksempel å lese et kapittel i Bibelen hver dag, og er med i en studiegruppe. Nå leser jeg Salomos ordspråk, og det passer jo fint i løpet av en måned, siden den har 31 kapitler, smiler hun.

Et sted hvor Annette virkelig opplever Gud på en mektig måte, er i naturen.

– Det handler både om skjønnhet og økosystem, det uforutsigbare og det sterke. En gang satt jeg på Operataket i Oslo under en storm hvor regnet høljet ned, og storkoste meg, ler hun.

– Men det kan også være å se en blåmeis som synger.

Hun forklarer at møtet med naturen blir desto sterkere når man tror at dens skaper elsker oss så mye at han var villig til å dø for oss.

– Troen forteller meg at jeg aldri er alene, og gir svar på hvor vi kommer fra, hvor vi skal og hva som er meningen med livet. Evigheten blir satt i perspektiv, og gir derfor både mening og glede, sier hun.

– Uten den relasjonen med Gud, er det så mye jeg kunne gått glipp av.

– Er det et vers i Bibelen som betyr ekstra mye for deg?

– Favorittverset mitt er Josva 1, 9, sier hun og resiterer:

«Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.»

– Det er så fin ordlyd, og definerer tryggheten i Gud.

Balanse

Annette går heller ikke av veien for å sitere Knut Hamsun, noe hun blant annet har gjort på Instagram:

«Jeg tror på galskapen i kraft av dens nødvendighet, sa hun, ja i kraft av dens egen fornuft som balanse.» (Rosa, 1908)

Jeg liker dette sitatet veldig godt, fordi selv om mange nok vil synes at dødsing er litt galskap, så handler det for meg om å utfordre seg selv, samt å beholde barnligheten i livet.

Kombinasjonen av legevirksomhet og lek er derfor noe som passer Annette som hånd i hanske. Når det gjelder hennes egne mål innen sporten, så venter hun på muligheten til å bli en del av «20’s Club», det vil si utøvere som har dødset fra 20 meter eller høyere.

– Jeg håper også å bli verdensmester en dag, sier Annette og reiser seg.

Solstrålene reflekteres i det klare vannet ved Hvalstrand bad, og hun klyver opp trappene for å sveve igjen.