Ektepar klare for felles oppdrag

Det unge paret kjenner godt til bibelfortellingene fra området der de traff hverandre. Det gir litt krydder som en morsom liten detalj til historien om de to som nettopp har begynt å utdanne seg til offiserer i Frelsesarmeen.

I tillegg til Israel, tar historien oss til flere steder rundt i Norge, men også til Island og Paraguay. Kapitlet de nå holder på med, foregår på Frelsesarmeens offisersskole på Jeløy i Moss.

Har flyttet mye

Moira Ruth Woutersdottir Hetland har vokst opp som et flerspråklig barn av frelsesoffiserer med en islandsk-norsk mor og en hollandsk far. Hun har sett yrket på nært hold.

– Hva er det som virket fristende med dette yrket?

Moira ler.

– Egentlig var det vel motsatt. Det var flere ting som gjorde at jeg ikke hadde spesielt lyst til å bli offiser, og spesielt var det flyttingen, svarer hun raskt, men skynder seg å legge til at det er et blandet bilde.

– Jeg er veldig takknemlig for oppveksten min, og jeg er veldig glad i Frelsesarmeen, men det har vært så mange vanskelige avskjeder i livet mitt.

Frelsesarmeen har et forflytningssystem for offiserene, og det er dette Moira snakker om. Tidligere flyttet offiserene oftere, men for 23 år gamle Moira har det vært mange nok avskjeder til at det merkes.

Flyttingen har attpåtil vært over landegrenser. Hun har bodd og gått på skole både i Island og i Paraguay.

Spørsmålet: «Hvor er du fra?», har alltid vært vanskelig å svare på. Hun forteller med et smil at hun gjerne svarer: «Jeg er fra Frelsesarmeen».

– Men selvfølgelig var det også noe som fristet meg med offisersyrket, fortsetter Moira som nettopp har studert sykepleie og må bearbeide en liten drøm om å bli jordmor.

– Først og fremst er det dette å få lov å tjene Gud på fulltid, det må være det beste man kan gjøre. Det virker tiltrekkende på meg å ha et yrke hvor man møter så mange forskjellige mennesker. Og så var det jo det at jeg hadde opplevd et tydelig kall en gang.

Moira tenker tilbake på en påskeleir hvor hun kjente på en veldig sterk bevissthet om at «selvfølgelig skal jeg jobbe i Frelsesarmeen». Den gangen ga denne opplevelsen henne en følelse av fred. Tvilen og usikkerheten kom senere.

– Da jeg møtte Arild, tenkte jeg: «Han skal i hvert fall ikke bli offiser, så da kan jeg legge den tanken bort». Det var en lettelse.

Moira og Arild ser på hverandre og ler hjertelig. Så feil kan man ta!

Fant seg jente og uniform

Noen få måneder etter at Moira så dagens lys, ble Arild født i Larvik, Arild Mathias Rakaas Hetland. Bare tre år gammel mistet han moren sin, og senere flyttet familien til Sandnes. Det forklarer Arilds østlandsspråk med Rogalands-melodi.

– Min kristne bakgrunn er fra Misjonssambandet, forteller Arild.

– Da jeg skulle gå på videregående, valgte jeg Tryggheim, som er en kristen skole hvor mange bor på internat.

Der gikk også Moira, men siden hun bodde hjemme, så de ikke hverandre før de møttes på skoletur til Israel i andre klasse. Når vi kommer til det med å se hverandre, spriker historiene til de to. Arild mener at Moira stirret på han, noe hun bestemt benekter.

Uansett ble de etter hvert gode venner, men det skulle ta flere år før de ble et par.

– Jeg trodde ikke han var den rette for meg, sier Moira og viser med hele seg, og med en gullring, at hun gjerne innrømmer den feilen.

Arild utdannet seg til elektriker og gledet seg til han skulle i militæret.

– Jeg hadde gledet meg til det i mange år og visste at jeg ville søke meg til garden. I dag sier jeg at jeg visste at jeg skulle inn i hæren, jeg tok bare feil av hvilken hær det var.

Skadet ankel endret planen

En overnattingstur i friluft førte nemlig til at Arild fikk en komplisert ankelskade da han skulle hoppe ned fra hengekøya. Det var et hardt slag da innkallingen til militæret måtte annulleres. Men når ha å ser tilbake, er også dette en av årsakene til at han i dag sitter på Frelsesarmeens offisersskole og gleder seg til et liv i «hæren».

– Jeg søkte meg til en bibelskole i stedet. En uke før jeg skulle dra dit, ble ankelen mer og mer vond. Det gjorde at jeg begynte å gå slik at jeg fikk belastningsskader i den andre foten i tillegg. Men to dager før jeg skulle begynne på skolen, kjente jeg et knekk i ankelen, og så var smertene borte. Da forsto jeg at bibelskolen var Guds måte å åpne en ny dør når den andre ble stengt.

Arild forteller om «knekket» på en så jordnær og tilforlatelig måte at vi må spørre på nytt for å få bekreftet at det var en overnaturlig helbredelse han snakket om. Joda, det var det han mente.

På bibelskolen i Grimstad valgte han veritaslinja. Det latinske navnet er hentet fra rettsaken mot Jesus da Pontius Pilatus spurte: Hva er sannhet? Quid est veritas?

– Den linja handler om trosforsvar, eller apologetikk, som det heter, altså det å kunne snakke om den kristne troen på en intellektuell måte og forsvare den. Det var veldig spennende! Jeg tenker at dette må komme godt med i arbeidet som offiser i Frelsesarmeen. Jeg elsker å snakke om de vanskelige spørsmålene!

– Men kan man tenke seg til en tro?

– Det å tenke og fundere kan i hvert fall hjelpe deg på veien mot en tro. Det å diskutere tro og teologi må vi ikke være redde for. Det er gøy!

Det er mulig å bygge på det første året på bibelskolen med et praksisår, og på dette tidspunktet var elektrikeren Arild blitt mer og mer trukket mot Frelsesarmeen.

Han følte at han ble tatt imot med åpne armer fra den første gangen han satte sine bein der. Ikke minst ble han fascinert av den helhetlige måten å se på menneske. Slagordet «Suppe, såpe, frelse» ga mye mening for ham.

– Jeg fikk praksisplass hos Frelsesarmeen i Stavanger og var der et år. Det ga meg et godt bilde av hva Frelsesarmeen er. Jeg ble innvidd til soldat, og etter hvert var det nok jeg som trakk mer og mer i retning av det å bli offiser.

Moiras mange historier fra oppveksten virket også positivt på ham. Selv om hun slet med det å flytte, er hun helt klar på at hun ikke ville vært opplevelsene foruten.

Dermed ble det Arild som stilte det avgjørende spørsmålet. «Skal vi ikke gjøre det?» sa han til Moira. Og nå har ekteparet Hetland den røde stripen på skulderklaffen som med all mulig tydelighet viser at de ble enige om å begynne sammen på Frelsesarmeens offisersskole.

Mye er sagt med egne ord, men et sitat tar de også gjerne fram. De viser ivrig til det femte verset i en sang om Guds kall, en sang som har betydd mye for dem.

Når du kaller, må jeg lytte. Jeg vil følge deg

Jeg vil vende om og vandre på en ukjent vei.

Dit du går, vil jeg gå med.

Herre, la din vilje skje!

For jeg vet at jeg skal se mitt liv fullendt i deg.