En Gud som er nær

Vi er ytterst i Lofoten. Nesten fire timers fergetur fra Bodø stiger paddeflate Røstlandet så vidt opp fra Vestfjorden. Tørrfisken henger tett på hjellene, og ute på klippene flakser lundefuglene. Utenfor trammen til Borghild-huset pusler tjellen i fjæra mens sauene breker på gressmatta bortenfor. Det hender havet nærmer seg husveggen, men nå holder det seg på trygg avstand og lar presten i fred.

Hit kom hun med en forsinket ferge en forblåst novembernatt i 2020. I bilen hadde hun to kofferter og et el-piano. Det var midt under pandemien, og samfunnet med 469 innbyggere gikk på sparebluss. Øya hadde kun én butikk, det var langt til teater og kino.

– I starten var jeg mye alene, det tok tid å bli kjent med folk. Det var en fin, stille tid. Jeg kom fra en intens jobb i Søndre Land, så det dreide seg også om å finne roen. Fra første stund følte jeg meg veldig ønsket. Røstværingene tok godt imot meg, men tillit tar tid å bygge. Det er et lite samfunn, man blir litt mer avhengig av hverandre, forteller Gitte.

Hun åpner døra til sitt bittelille husvære. Her bodde en gang Borghild, den lokale frisøren, som klippet kundene under rysjelampen på kjøkkenet.

Les mer om Krigsropet her

Jeg flytta inn i en tidskapsel. Det er en litt annen estetikk enn jeg er vant til, humrer presten og lar blikket gå over porselensplatter, spraglete 70-tallstapeter og et stormønstret vegg-til-vegg-teppe i stua.

Her trives 55-åringen. Bare når januarvinden uler og pisker mot nordveggen dag etter dag, gufser det kaldt. I uværsnetter våkner hun av at sengen vibrerer og veggene knaker. Men midt i mørket nyter hun nordlyset som flerrer opp, og i sommerhalvåret trives hun med vekslingen mellom midnattssol og regnbyger.

Jeg liker hardt vær, liker å kjenne på naturkreftene. Det går nesten ikke en dag uten at jeg har en wow-opplevelse. Det er øyeblikk med helt fantastisk lys, der jeg må klype meg i armen. Det er mye himmel på Røst, og den forandrer seg hele tiden, den er helt magisk, sier hun og kikker ut mot skybankene over Stavøya.

Det kan være litt begrensende å leve her. Når vinden er for stiv, går ikke ferga, og flyene lander ikke. Da kan det bli tomt i butikkhyllene, og planlagte turer må avlyses.

– Det er folk vant til. Her må vi ta hensyn til naturkreftene.

Selv trekkes hun mot det åpne, golde.

– I en slik natur blir du veldig liten. Du blir klar over hvor sårbare vi mennesker er. Da skulle du tro at det kom inn en ensomhet eller redsel, men det er akkurat i et slikt landskap at Gud blir tydeligere for meg. Her er det lettere å kjenne himmelen over livet, smiler hun.

Et tegn

Gitte innrømmer at hun har vært redd for å bli ensom. Så hvorfor trekke ut til «den ytterste nøgne ø»?

– Det har lenge vært en drøm i meg. Jeg tror du går glipp av mye verdifullt hvis du ikke utfordrer deg selv på å være alene. Jeg tenkte at før jeg blir pensjonist, skulle jeg finne på noe ekstraordinært. Så tillot jeg meg selv å reise ut på eventyr, det er jo en liten egotripp. Det er sunt å skifte jobb og utrolig flott å oppleve forskjellige steder.

Innimellom får hun luft under vingene, da jobber hun der det trengs i Bodø domprosti. Men det er på Røst hun har basen sin.

– Dette er første gangen jeg drar til et sted uten å kjenne en eneste en fra før. Det innebærer en frihet. At valgmulighetene har skrumpet inn, gir meg en egen ro. Jeg må ta tak i min egen kreativitet.

Det har hun gjort. Gitte har funnet fram både akrylmaling og notehefter. Over henne på veggen henger et uferdig maleri i blåtoner, et forsøk på å forevige himmelen. På motsatt vegg står el-pianoet som hun ofte setter seg ned ved.

Kontrasten er stor til de 13 travle årene hun var sogneprest i Skute og Fluberg. Da hun så stillingsannonsen, tente hun, søkte og fikk jobben. Men skulle hun ta den? På vei hjem fra et menighetsrådsmøte tenkte hun over saken. Mens hun kjørte, kikket hun plutselig opp og passerte et skilt der det sto «Røst».

– Da skylte en ro gjennom kroppen, og jeg tenkte at den jobben kunne jeg fint ta. Dette med tegn er et vanskelig område, og en skal ikke overdrive det. Jeg tror Gud kommuniserer med oss på forskjellige måter. Med årene har jeg skjønt at jeg må lytte til magefølelsen når jeg skal ta viktige avgjørelser. Jeg tror på ledelse, og når jeg får klare tegn, må jeg ta det på alvor. Det blir et samarbeid med sjefen selv.

Bekrefte troen

Røstværingene er positive til kirka. De er lette å be og kommer til kirka ved store anledninger, men det er ingen fast kjerne. Likevel, da menighetshuset trengte et malerstrøk, stilte det opp en gjeng på 13.

– Det er viktig for meg å involvere folk i gudstjenesten og alt arbeidet vi driver. Å legge til rette for fellesskap er det viktigste vi gjør. Som prest ønsker jeg å bekrefte den troen folk har. Jeg vil også gjerne utfordre dem, så de får noe å vokse på. Å gå i kirken handler ikke om å bli noe annet. Du skal få være den du er når du er der.

Presten merker at det er mye gudstro blant folk som er vant til å leve tett på elementene.

– Jeg tror det gjør noe å være så nær naturkreftene og så overgitt til dem. Folk har ropt til Gud når fortvilelsen har vært stor, og de har lent seg på ham. Fadervår står sterkt her.

Hun ønsker å gi mennesker mot til å leve og mot til å tro.

– Å formidle håp er det viktigste. Jeg merker at det er mange som er bekymret for kloden, for framtida, kanskje særlig de yngre. Men her har vi en enorm rikdom i troen. Det er noe som er større. Det er en så stor rikdom å få leve i verden og ha en tro på Gud. Jeg prøver å vise forskjellige sider av hva det kan være. For meg er troen en helt naturlig del av det å være et menneske. Vi lever midt i skaperverket, og det er Gud som er livet. Jeg synes det er godt sagt at «det er i ham vi lever, beveger oss og er til», som Paulus sier. (Apostlenes gjerninger 17,28)

Ekstra styrke

Gitte vet at hun er sterk og vil gjerne klare seg selv. Men det har vært tider der hun har kjent at hun har trengt styrke og erfart en kraft utenfor seg selv.

– Jeg var sterkt knyttet til faren min. Da han fikk kreftdiagnosen for noen år siden med beskjed om at han hadde kort tid igjen å leve, hadde vi ikke noe håp om at han skulle klare det. Da gikk det i svart for meg. «Hvordan skal jeg klare dette?», spurte jeg meg.

Så slo det henne at de kom seg gjennom den ene dagen etter den andre. Det var mange gode stunder.

– Vi fikk fine samtaler og en god avslutning på livet hans. Vi fikk den styrken vi trengte. Kraften, motet og kjærligheten, ja, alt godt, kommer fra Gud. Min erfaring er at livet kan være tungt og tøft, men en kommer seg gjennom. Det er en utrolig rikdom å ha med seg troen på Gud. Det gir styrke.

Ute på klessnora henger badehåndkleet og tørker etter siste bad. For noe som hjalp henne mens faren var dødssyk, var isbading. Det har hun fortsatt med. Om vinteren får hun med seg en gjeng og bader hver lørdag.

– Isbading er som en restart for meg. Når du går ut i det kalde vannet, tenker du ikke på noe annet. Etterpå gir det en veldig god følelse i kroppen, forfriskende og vitaliserende.

Du er verdifull!

I flere år jobbet Gitte som sosionom. Fortsatt skjønner hun ikke hvordan hun endte opp med teologi.

– Det er vel et Guds under at jeg er prest, ler hun.

Interessen for faget har alltid ligget der, men prestasjonsangst og en overdreven respekt for akademia gjorde det vanskelig å gå i gang med prestestudiet.

– Plutselig en dag hadde jeg lidd meg gjennom det, men det var også en fantastisk tid.

– Hvordan tar du med deg sosialarbeideren i arbeidet som prest?

– Jeg har mye erfaring med å møte mennesker som strever. Vi mennesker er ikke så forskjellige, noen strever mer enn andre. Jeg håper jeg klarer å møte folk med respekt uansett hvem det er.

Prestekollega og venninne Inger Hvindenbråten mener Gitte er «en utrolig god formidler av Guds nåde og kjærlighet til hvert eneste menneske. Som prest er Gitte aldri redd for å gå til kamp for det hun tror på, for en kirke som skal være åpen for alle, for menneskets uendelige verdi, for likeverd og respekt for små og store.»

En viktig basis, særlig i arbeidet med rusavhengige. Hun har både vært ruskonsulent og medlever i et bokollektiv for folk som slet med rus.

– Jeg lærte mye om virkelig å lytte, prøve å forstå hvor de er – og bygge derfra. Å få en god relasjon til de du jobber med, er hele grunnlaget, å bygge opp tillit. Da må du være der folk er, ikke der du vil at de skal være.

Hun ser at mange bruker rus som selvmedisinering fordi de strever med noe i livet sitt.

– I lengden blir det negativt, men forandring er alltid mulig! Du kan få hjelp og gjøre en innsats for å få bedre livskvalitet. Det er ikke sikkert at du blir rusfri resten av livet, men du kan gjøre endringer som gjør at du får det bedre.

Hun erfarte at folk fikk ny livskvalitet, andre svingte og hadde det bedre i perioder, og noen levde for hardt og døde.

– Det viktigste er å klare å formidle et håp, at det kommer til å skje gode ting. Dette tror jeg må ligge i ryggmargen på hjelpere. En må møte folk der de er nå.

– Hva vil du si til en som sliter med rus?

– Du er like verdifull som alle andre! Ethvert møte med et nytt menneske, er også et møte med Gud, for ethvert menneske bærer gudsbildet i seg. Når vi møter hverandre, har vi mulighet til å oppdage nye sider ved Gud. Tenk å få folk til å se seg selv med dette blikket: Du er skapt av Gud. Du er ikke en tilfeldighet, men et menneske som er ønsket av en som er mye større enn deg selv.

Hun rusler ut, setter seg på steintrappa og lar blikket møte horisonten.

– Føler du at du er i drømmen nå?

– Absolutt.