Abid Raja 1

En landsby av oppdragere

Da Abid Raja i oppveksten trengte alt fra hjelp og empati til rettledning og alvorsord, møtte han mange som ville bidra. Noen ganger klarte han å ta imot, andre ganger ikke.

• Foto: Paul Weaver / Tekst: Ingebjørg M. Lyster / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 6, 2022.
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

«Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn», heter det i et gammelt afrikansk ordtak. Da Abid skulle skrive sin mye omtalte, prisbelønte og hemningsløst selvutleverede bok Min skyld, var et av målene å synliggjøre betydningen av landsbyen.

– Boka er dedisert til min landsby av oppdragere, alle de jeg hadde rundt meg da jeg trengte dem, sier Abid. Det fosser ut om lærere, barnevernansatte, bibliotekaren på Sandaker og jentene på Foss videregående. Og om Preben, en jevnaldrende gutt, en litt perifer biperson, som aldri hadde en aning om hvor mye han ble satt pris på.

– Preben var en av dem som prøvde å vise deg empati og interesse, men du reagerte med avvisning. Hva vil du si til han, og andre som ham, nå i dag?

– Jeg har kontaktet Preben og takket, og jeg vil si tusen takk til alle som prøvde! Jeg ville ikke bli sett, og jeg hadde ingen trening i å ta imot. Men selv om dere ikke merket der og da at det betydde noe, så betydde det mye likevel. Jeg tenker tilbake med stor takknemlighet på alle som hjalp, eller prøvde å hjelpe meg. Til andre som vil hjelpe ungdommer som har det vanskelig, vil jeg si at de ikke må gi opp selv om ungdommen virker avvisende. Dere er viktigere enn dere merker.

Abid kikker litt til siden iført en grå blazer.
– Jeg tenker tilbake med stor takknemmelighet på alle som hjalp, eller prøvde å hjelpe meg, sier Abid Raja.

Omveier, blindgater og sidespor

Abid sin barndom var svært turbulent, og bedre skulle ikke tenårene bli. Faren ville at han skulle droppe videregående skole for heller å jobbe i familiens kiosk. Krangelen endte med at faren slo ham, men dette skulle bli siste gang Abid fant seg i det man kaller oppdragervold. Abid, som hadde tiet om volden i alle år, fortalte det til læreren sin. Dette ble innledningen til at barnevernet kom inn, det ble institusjon etter institusjon, på rømmen, kriminalitet, rotløshet, famling og leting.

– Det var veldig mye som gikk galt. Men det at jeg ikke ble boende hjemme, var likevel bedre enn alternativet. Det var helt nødvendig! Jeg hadde aldri fått sjansen til å utvikle meg og løsrive meg fra gammelt og skadelig tankegods hvis jeg ikke hadde sagt ifra den gangen.

Det andre målet Abid har hatt med boka si, i tillegg til å vise fram landsbyen av gode hjelpere, er å gi håp til leserne. Han vil gi håp om at verden kan bli bedre, at verden kan gå framover.

– Forhåpentligvis vil noen kunne bli lykkeligere! Kanskje jeg kan inspirere noen til å løsrive seg fra skyld og skam, fra den gnagende stemmen av alt foreldrene har påført dem av begrensninger og rammer. Jeg har selv fått det mye bedre, litt etter litt, etter hvert som jeg har kommet løs fra nedarvede forventninger og tradisjoner.

Ble pappa og feminist samtidig

Blant alt Abid måtte tenke nytt om, var synet på kjønnsroller og likestilling. Etter at han giftet seg med sin Nadia, havnet de inn i tillærte mønstre de hadde sett i sine egne familier og omgivelser. Men Nadia ville ikke først og fremst være «kona til Abid». Hun ville være seg selv, hun ville være en likeverdig, hun ville ha det annerledes. Hvis ikke Abid etter hvert hadde skjønt det, ville forholdet gått i stykker. Og det ville vært hans skyld, det er han tydelig på.

– Vil du kalle deg feminist nå i dag?

– Ja, det ble jeg den dagen tvillingene våre ble født!

Svaret kommer kontant. Nå er vi inne på en kjepphest og en hjertesak, selv for en politiker som mener veldig mye om svært mange ting. De to første barna hans, tvillingene, er to jenter. Da de ble født, fikk han trøst og medfølelse fra slekt og venner i både Pakistan og det norskpakistanske miljøet. Han fant det utrolig provoserende. Det var ingen tvil i ham om at tvillingene skulle få med seg hjemmefra verdiene som ligger i likeverd og like muligheter.

– Og så endte jeg opp med å bli likestillingsminister, ler han hjertelig.

Ikke gi opp! Dere er viktigere enn dere merker!
– Abid Raja, politiker og forfatter

Fødselstakknemlighetsgjeld

Abid har laget et nytt ord. Det beskriver noe han selv ble påført, og som han vet at han aldri skal videreføre til barna sine. Nyordet er «fødselstakknemlighetsgjeld».

– Jeg har vokst opp i en tradisjon der barna skal være takknemlige for at foreldrene har gitt dem livet. Det gir foreldrene en makt over barna sine og påfører barna en forpliktelse til nærmest å finne seg i alt mulig. Det er noe jeg selv har blitt oppdratt til, men som barna mine skal få slippe, sier Abid med ettertrykk, veldig bestemt.

– Det kan være en vanskelig øvelse å bli bevisst hva du ikke vil føre videre, men det er tanker vi som foreldre må gjøre oss. Vi må gjøre en forskjell i en historisk utvikling. Vi må være et brudd! Vi må velge en annen vei for den neste generasjonen, sier han.

En helt praktisk konsekvens av Abids syn på barn- og foreldrerollen, er behovet hans for å si unnskyld for det han gjør galt mot dem. Det er umulig å gjøre alt riktig hele tiden, så han gjør og sier ting feil. Men gjennom barndommen deres har han alltid sørget for å be om unnskyldning før de sovnet.

– Kanskje jeg kommer på en tredjedel eller en fjerdedel av det jeg burde si unnskyld for. Eller mindre! Men det blir tatt imot, og det ender alltid med kos, sier trebarnsfaren.

Abid Raja står inne på et kontor og blar i Krigsropets julehefte.
– Boka er dedisert til min landsby av oppdragere, alle de jeg hadde rundt meg da jeg trengte dem, sier Abid Raja.

Systemene vil aldri dekke alt

Abid har mange tanker i hodet på en gang. Det er så mye som kan nevnes av alt som kan gjøre verden til et bedre sted. Det er foreldre, «landsbyen» og samfunnet, både det offentlige, organisasjoner og enkeltpersoner.

– Frelsesarmeen har gjennom historien vært tidlig ute med å se behov og dekke dem, og det offentlige har senere kommet etter. Det gjaldt for eksempel aldershjem, mødrehjem, rusomsorg, kriminalomsorg og ettervern. Hvor er det du ser hullene i velferdsstaten nå?

– Norge er verdens beste land, starter Abid svaret sitt med, men han er også tydelig på at det offentlige aldri vil kunne dekke alt.

– Ingen systemer er perfekte. Noen faller igjennom. Det kan være barn i lavinntektsfamilier, hvor for eksempel økte strømregninger velter noen planer for dem. Det kan være foreldre som sliter med alt de føler av krav, som går ut over den psykiske helsen deres, men så har de ikke råd til å få hjelp fra psykolog.

Han påtar seg ikke å peke på akkurat hvilke hull Frelsesarmeen og andre frivillige organisasjoner kan bidra til å dekke eller tette. Han vil bare oppmuntre til å stå på videre, til å se behovene og til å gjøre livene bedre for de mange som trenger det. For han er tydelig på at det betyr mye og at det nytter.

– Hvis jeg likevel skal nevne én ting, noe som kan bidra til at ikke fattigdom går i arv, så vil jeg nevne skolen og leksehjelp. Den offentlige skolen skal være god, slik at barn med alle bakgrunner skal kunne ha en sjanse. Men hjelp og støtte og oppmuntring også fra andre rundt seg, det betyr mye for læring og motivasjon, understreker juristutdannede Abid.

Ikke skam å få hjelp

Abid har mange godord til dem som hjelper andre. Men det er også noe annet han gjerne vil bidra til, og det er å gjøre det naturlig å ta imot hjelp selv. Man skal ikke føle skam over å trenge hjelp. Hjelp fra det offentlige, hjelp fra frivillige og hjelp fra enkeltpersoner, det er det mange som kan trenge i ulike livssituasjoner.

Både da de fikk tvillingene, og senere da det kom en lillebror, fikk Abid og Nadia hjelp fra Home-Start Familiekontakten. Abid husker godt at det føltes som en falitterklæring til å begynne med, men de valgte ikke å lytte til den negative stemmen, tok imot hjelpen og fikk noen timer hardt tiltrengt søvn noen ganger i uka.

– En moden dame med mye erfaring og trygghet kom hjem til oss og tok barna ut på trilletur. Det ble avgjørende for hvordan vi kom oss gjennom den første tiden som nybakte foreldre, forteller han.

Det gjelder også at tilbudene og mulighetene for hjelp er godt kjent. Abid sier han gjerne skulle visst mer om Frelsesarmeen den gang han selv var en rotløs og letende tenåring.

– Da jeg var 15 år og kunne trengt hjelp fra Frelsesarmeen, da visste jeg ikke om dere. Men det skulle jeg gjerne ha gjort, for jeg tror jeg kunne fått god hjelp der. Nå kjenner jeg til hva dere gjør, og dere er også en landsby for svært mange!

Der kom den igjen, Abids referanse til landsbyen. Den han selv trengte som barn, og som så mange andre barn alltid vil trenge.

Abid som smiler og poserer med boka Min skyld. En historie om frigjøring.
Abid Raja har mottatt Bokhandlerprisen 2021 for boka Min skyld. En historie om frigjøring.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER