En lysere hverdag

For rundt fire år siden stakk Frank Røste innom Frelsesarmeen i Larvik for første gang. Han hadde mye tid, kjente ingen i byen og lurte på om han kanskje kunne gjøre nytte som sjåfør for å hente mat til utdeling. Noen år senere er han å finne på korpset (nærmiljøkirken) stort sett hver eneste dag, og korpslederne omtaler ham som sin høyre hånd.

– Jeg har mange forskjellige oppgaver her, men Jobben er hjertebarnet mitt. Jeg har fått et godt vennskap med de rusavhengige som deltar, og de gir så mye mer tilbake enn det jeg gir til dem, forteller han.

Røste har nå en liten stilling i korpset, men hans innsats som frivillig strekker seg langt utover de fire timene i uka han jobber der. Det å ha et sted å bidra, hvor han kan bety noe for andre, er viktig for Røste. Det er noe han har lett etter lenge.

– Min kone og jeg bodde først i Skien, men hun jobbet i Larvik. Da det gikk mot uføretrygd for meg, konkluderte vi med at det beste ville være å flytte til Larvik så hun slapp å pendle til jobben.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Mye takknemlighet

Kona hans er fra Larvik, og arvet en leilighet i byen. Men Frank kjente ingen i sin nye hjemby, og som ufør hadde han ingen jobb å gå til. Han har vokst opp i Normisjon, men bedehuset i Larvik var nettopp blitt lagt ned. Dermed hadde han heller ikke noe menighetsfellesskap å bli med i. Han ble sittende mye hjemme i leiligheten, foran TV-skjermen, eller med en avis eller nettbrett. Så en dag da han satt og surfet på nett, dukket det opp en annonse fra Frelsesarmeen.

– De søkte etter en sjåfør for å hente mat som Frelsesarmeen får fra butikker i byen. Jeg tenkte det kanskje kunne vært noe for meg. Det sto at det skulle være en fredagskafé på korpset, så jeg dro innom der for å forhøre meg litt.

En stund ble han sittende alene med kaffen og var klar til å gå igjen. Men da han var på vei ut, kom korpslederen og takket ham for at han hadde kommet. Han kom i prat med både Astrid og Bjørn Edvard Andersen, som var ledere for Frelsesarmeen i Larvik den gangen, og ble flere ganger spurt om han ikke kunne ta en prøvetur som sjåfør. Mandagen etter var han på plass.

– Jeg kjørte sammen med en annen kar. Jeg hadde aldri møtt ham før, men det føltes som om vi hadde kjent hverandre i alle år, praten gikk veldig lett. Og det var så fint å se hvor glade butikkeierne var for at vi hentet mat, og takknemligheten hos brukerne som fikk en pose mat. Det gjorde noe med meg, forteller han.

Dermed bestemte han seg for å bli, i første omgang som sjåfør for Frelsesarmeen to ganger i uka. Derfra har det ballet på seg, med flere og flere oppgaver. For Røste er det en bekreftelse på at Gud ønsker han skal være akkurat her. For da han selv var veldig langt nede, fikk han en opplevelse av at det var meningen han skulle gjøre noe for andre.

– For noen år siden sto jeg i en livskrise, og alt var bare mørkt, forteller han.

Ut av mørket

Det hadde bygget seg opp over mange år. Fra han ble mobbet fra første til siste skoledag. Som voksen etablerte han seg, og fikk fire døtre. To av dem er funksjonshemmet. Det var mange tøffe tak fram til døtrene flyttet ut til egne boliger, og det gikk utover det første ekteskapet som endte med skilsmisse.

– Til slutt var det så mørkt at jeg bestemte meg for å avslutte livet, jeg hadde gjort alt klart denne dagen, sier han.

Men han gikk likevel til behandling for noen helseplager. Mens han lå på benken for behandling, hørte han tydelig en stemme som sa: «Du er ikke alene, jeg er med deg. Din oppgave på jorda er ikke ferdig!»

– Jeg opplevde at jeg fikk beskjed fra Gud om at han hadde en større oppgave til meg. Jeg hadde ikke fortalt hun jeg var til behandling hos om planene mine om å avslutte alt den dagen. Men hun visste det likevel. Hun sa til meg at: «Før du drar ut på den ferden du har tenkt å dra på, skal du dra hjem og sette deg i godstolen og slappe av i 15 minutter». Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, men jeg gjorde som hun sa.

Da han kom hjem og satte seg i stolen, sovnet han momentant. Han våknet utpå kvelden, gikk og la seg og sovnet momentant igjen.

– Da jeg våknet morgenen etter, var alle de svarte tankene borte! Jeg dro tilbake til behandling noen dager senere, og bare den måten jeg ble tatt imot der, bekreftet for meg at Gud finnes og er med meg, forteller han.

Fant sin plass

Etter denne opplevelsen var han overbevist om at Gud hadde en oppgave til ham, men hva det kunne være, ante han ikke.

I flere år gikk Frank og lurte på hvor Gud kunne ha bruk for ham, helt til annonsen fra Frelsesarmeen dukket opp. Etter hvert ble han spurt om å være med og starte opp Jobben i Larvik, et arbeidstreningstilbud Frelsesarmeen driver for tidligere eller aktive rusavhengige.

– Vi startet med en gruppe en dag i uka, hvor de lager tennruller og andre småting, og etter hvert begynte vi å støpe lys. Jeg har selv bakgrunn som tømrer, og etter hvert modnet en tanke i meg om at vi også kunne starte snekkerverksted. Det fikk jeg lov til, og nå er det tre faste brukere som møter opp på snekkerverksted hver uke. Den kontakten jeg har fått med deltakerne er så positiv! Det gir meg så mye glede hver gang jeg er her, det å få et vennskap med dem og få til gode samtaler, det er sånt som virkelig beriker livet mitt.

På snekkerverkstedet lager Frank og deltakerne kasser av gamle sengebunner, hjørnehyller og små «paller» som gryte- underlag. Egentlig var planen også å snekre blomsterkasser og ha dem klare til våren. Men på grunn av korona har Jobben måttet holde stengt i perioder, og slike planer har måttet utsettes. Men så snart det er trygt med tanke på smitte, går de i gang igjen. Og Røste får stadige bekreftelser på at innsatsen betyr noe.

– Som en av deltakerne sa til meg: «Det er ikke motivasjonspengene som gjør at vi kommer hit, men det å få oppleve noe annet. Ellers ville vi sittet hjemme og ruset oss».

Etter at Røste ble med på sosialt arbeid i Frelsesarmeen, ble han også raskt en del av korpset. Han så at det fantes grupper og tilbud spesielt rettet mot kvinner, men ingenting for menn. Det ville han gjøre noe med.

– I høst tok jeg initiativ til å starte opp en gruppe for menn en gang i måneden, som vi kaller for Mannfolkprat. Vi legger opp til et tema hver gang. En gang hadde vi for eksempel temaet «Bil og Bibel». Da var det en som kom og holdt innlegg om eldre biler fra 60- til 80-tallet, og så knyttet han temaet til Bibelen og holdt en liten andakt. Det var populært! Men det viktigste er samtalene og fellesskapet over kaffekoppen, forteller han.

Det har slått an. Første gang dukket det opp ni menn, gangen etter kom det femten.

– Vi har alltid «kveldstanker» til slutt, hvor noen deler et lite bibelvers og noen tanker rundt det. Men det er ikke noen lang andaktsstund, for det er viktig for meg at dette skal være et lavterskeltilbud hvor alle kan komme. Det er en fin måte å nå ut til nye folk på, sier han.

Et rikt liv

Selv hadde Frank for noen år siden aldri sett for seg at han skulle bli en del av Frelsesarmeen, og i alle fall ikke som soldat. Men han opplevde at Gud ville det annerledes.

– I 2018 satt jeg på et møte, og plutselig var det som om Gud talte til meg og sa at nå var tiden inne til at jeg skulle melde meg til en større tjeneste. Jeg begynte å tenke på det, og ba til Gud om at han måtte hjelpe meg å ta riktig avgjørelse. Jeg hadde mange gode samtaler med korpslederen om det, og så ble det til at jeg tok soldatkurs. Det har jeg ikke angret på en eneste gang.

Han var litt spent på hvordan det ville være å bruke uniform, om han ville få mange negative kommentarer fra folk. Men det var faktisk det motsatte som skjedde.

– Jeg har stått ved julegryta mange ganger siden jeg ble med i Frelsesarmeen. De to siste årene har jeg stått der i uniform. Det gjorde stor forskjell! Jeg fikk så mange gode samtaler med folk, som ga meg positive tilbakemeldinger om alt Frelsesarmeen gjør og står for. Sånn var det ikke da jeg sto i sivilt, smiler han.

Kona hans har vokst opp i Misjonsforbundet og hadde sin identitet der. Men hun ble også etter hvert med på møter i Frelsesarmeen, og en dag sto hun for tidenes overraskelse for ektemannen.

– For et år siden var vi på et møte hvor nye tilhørige skulle tas opp. Og plutselig gikk hun fram – det viste seg at hun skulle bli tilhørig! Jeg ante ingenting, jeg trodde ikke hun var klar for å bli tilhørig i Frelsesarmeen. Jeg ble helt satt ut, hun klarte virkelig å overraske. Jeg er så takknemlig for at vi nå har dette sammen, det har beriket det åndelige livet vi har sammen, sier han rørt.

For Røste har troen betydd veldig mye hele livet.

– Da jeg vokste opp, var møtene jeg var med faren min på i bedehuset mitt eneste fristed, hvor det ikke var mobbing og jeg kunne slappe av og være helt meg selv. Troen holdt meg også gående gjennom mange tøffe år og tunge stunder med barna mine. Da det var på det mørkeste, trodde jeg Gud hadde sviktet meg. Men så kom denne opplevelsen med hun som jeg gikk til behandling hos, som er kristen, og jeg fikk oppleve at Gud hadde oppgaver til meg. Nå ser jeg at Gud har vært med meg hele veien.

Frank Røste føler seg trygg på at han har funnet det oppdraget Gud fortalte ham at han skulle påta seg. Hos Frelsesarmeen kan han også bruke sin livserfaring til å hjelpe andre som står i vanskelige situasjoner.

– Når jeg jobber frivillig på Frelsesarmeen, føler jeg at jeg får det dobbelte tilbake. Hverdagen min er helt forandret, nå har jeg et godt og rikt liv. Jeg har klart å komme meg fra et mørke til en lysere hverdag, og føler jeg er på en plass hvor Gud kan bruke meg!