En slumsøsters beretning

Langt nordvest, omgitt av hav og fjorder, ligger den gamle fiskebyen Kristiansund. I bykjernen, i en lun leilighet med en stor samling eggeglass og gamle fotominner på veggene, bor en slumsøster.

På kjøkkenbordet hviler en hjemmelaget eplekake, og major Elsa Karina Hornenes (86) har funnet seg til rette i godstolen.

Hun har vært i byen i nærmere 40 år, men har i likhet med andre slumsøstre levd en omflakkende tilværelse med utallige menneskemøter. Unge og gamle. Friske og syke. Fattige og rike. Bergen, Trondheim, Oslo, Haugesund, Stavanger, Odda.

Dialekten røper fort at hun kommer fra sørvestlige trakter, nærmere bestemt fra gård med sauer og kyr i lille Skånevikstrand, født noen få år før nazistene inntok landet og bombet hennes nåværende hjem.

Til lindring og trøst

Hun har selv kjempet kamper i en armés uniformerte tropper, dog ikke med våpen, frykt og tvang, men med suppe, såpe og frelse. Med hjemmebesøk og matutdeling på slumstasjon. Med lindrende pleie. Med trøstende ord og håpefulle ord. Med klær til den som mangler plagg på kroppen, med kamp mot ensomhet. Med Krigsropet under armen ved julegryta. Med fellesskap og vennskap. Elsa har levd et helt liv i Frelsesarmeen, med et ønske om å spre Guds godhet og sannhet til de man møter på veien.

60 år har gått siden 86-åringen ble innviet som frelsessoldat. Hennes første møte med Armeen kom flere år tidligere, i barneårene, da offiserer med bonetter på hodet gjestet familiegården.

Prøvde bonettene

– Jeg vokste opp i et kristent hjem, og vi var mye på basarer og møter i Indremisjonens bedehus. Mor og far tok imot omreisende predikanter, og noen av dem kom fra Frelsesarmeen. Når de hadde gått og lagt seg, syntes jeg og søstrene mine at det var veldig spennende å prøve bonettene.

Elsa smiler mye, og mimrer. I stua skimtes familiefotografier fra hennes egen barndom, sammen med nyere bilder av den stolte tantens nieser og grandnieser. Ved gangen i leiligheten henger et brodert bilde hvor det står «Gud leder trygt», noe hun har erfart siden hun som 19-åring sa ja til å følge Jesus, til å stole på at han er Guds sønn, og den som redder verden. Da avgjørelsen kom, hadde vestlendingen forlatt barneredet og funnet seg arbeid som tannlegeassistent på Stord.

Samtidig var det vekkelse på gang hos den lokale Frelsesarmeen.

– Det var så mange som ble frelst i løpet av de dagene, at det var vanskelig å få plass i lokalet.

– Hva kan skje under en vekkelse?

– Det er vanskelig å forklare, men mange kjenner på en sterk glede, og opplever på en måte Guds stemme i det indre, og man tar et valg om man ønsker å bli frelst eller ikke.

Elsa flyttet etter hvert til Bergen for å studere hjelpepleie ved Florida sykehus. Hun ble frelsessoldat, men var veldig beskjeden, og tenkte derfor at hun ikke ville passe til å bli slumsøster og frelsesoffiser, hvor man måtte snakke med mange mennesker og stå på en plattform. Alt skulle endre seg en dag hun spaserte ned til torget i byen.

– Da gikk jeg forbi en slumsøster fra Frelsesarmeens barnehjem i byen, og linjene fra en sang dukket opp i tankene: «Høsten er stor, arbeiderne få. Ingen må ledig på torget gå», forteller Elsa.

– Der og da fikk jeg en klar forståelse av hvilken vei Gud ville jeg skulle gå.

Frelsessoldaten var nesten 30 år gammel da hun innrullerte ved Frelsesarmeens offiserskole i 1967, en tid hvor det også den gang var store spenninger i verden, hippietiden var en sterk strømning i samfunnet, Boeing 737 lettet fra bakken og The Beatles regjerte hitlistene med Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band.

Etter fullført utdanning, ventet et livsverk som slumsøster, et liv hvor dedikert omsorg for den enkelte ville prege hverdagene. Foreldrene var skeptiske til valget, på grunn av det harde og omskiftende arbeidet, men skiftet mening da de så hva yngstedatteren fikk være med på.

Ferden gikk først til Velferdssentralen i Trondheim, deretter til aldershjemmene Kveldssol i Oslo – Norges første – og Sentrumsheimen i Haugesund. Elsa ble siden styrer for Heimly ungdomshjem i Stavanger, og i 1982 ble hun leder for slumstasjonen i Odda og siden i Kristiansund, hvor hun slo seg til ro og ble pensjonist i 2002.

– Hva er egentlig en slumsøster? Og hvorfor var de nødvendige?

– Før hadde man for eksempel ikke hjemmesykepleie. Det var slumsøstre fra Frelsesarmeen og det man kalte menighetssøstre, som gikk på hjemmebesøk til de pleietrengende.

– Slumstasjonsarbeidet var det aller fineste

– Hva er en slumstasjon?

– Slumstasjonsarbeidet var det aller fineste for meg. Folk kom til oss for matutdeling, noen fikk litt økonomisk hjelp til regninger, mens andre fikk klær. Noen var rusmiddelbrukere. Det handlet ikke bare om å få en matpakke, men var også et sted hvor man kunne komme og snakke med oss om stort og smått. Det er viktig at man blir sett, og vi nådde mange mennesker.

Hun har vært mye på flyttefot som følge av Frelsesarmeens tidligere praksis med hyppige forflyttingsordre. I dag er det mer fokus på samtaler og valg, men den gang måtte frelsesoffiserer gjerne på ganske kort varsel dra dit hvor det til enhver tid var mest bruk for dem.

Elsa – som etter hvert hadde vendt seg til alle menneskemøtene og lederansvaret – forteller at det kunne være tungt å forlate mennesker og tjeneste, men at hun har trivdes også på de nye stedene.

Ville ikke reise hjem

– Jeg har jobbet mest med eldre, men også med unge. I Trondheim på 1970-tallet var økonomien vanskelig for flere, og en del foreldre klarte ikke å følge opp barna sine ordentlig. Da arrangerte vi feriekolonier for barna, og hadde tid til å ta oss av dem. Da det var tid for å ta bussen hjem, var det noen som gjemte seg, for de ville ikke tilbake dit de kom fra, forteller Elsa.

– Det er ikke alltid så lett, det å vite hva man bør gjøre i alle situasjoner man havner i som slumsøster. Men i alt har det har vært viktig å prøve å sette seg inn i hvordan andre kan ha det.

Slumsøsteren har erfart viktigheten av å ha et åpent øre og sinn overfor Gud. Flere ganger har hun fått en innskytelse om å snakke med et menneske, for så å tenke at det kan vente.

– Men når jeg har valgt å følge opp med en gang, har jeg fått høre at han eller hun hadde håpet jeg skulle komme den dagen. Jeg har også erfart at det finnes mye tro blant folk, som under en kveld på Heimly ungdomshjem, hvor mange av tenåringene kom fra fosterhjem, barnehjem og andre ungdomshjem, forteller Elsa.

– En gutt fortalte at han kunne «den lille bibel» fra Johannesevangeliet. Han hadde gått på søndagsskolen, og var veldig kry over at han kunne det bibelverset. Jeg trodde at ungdommene ikke tenkte så mye på Gud, men det gjorde de nok.

I sitt virke med hjemmepleie, har Elsa flere ganger opplevd at mennesker ønsker å snakke om Gud med henne, men at man kanskje ikke alltid har et språk for det. Noen ganger kjente de igjen en kristen sang hun nynnet på.

– Da hadde de ofte hørt sangen i sin ungdom, og fikk lyst til å snakke om tro.

Grytevakt og salg av Krigsropet

Gjennom årene har hun også stått mye grytevakt med den gamle bonetten på hodet og solgt Krigsropet, for ikke å glemme slumsøstrenes eget blad, Fakkelen.

– Bladet kom fire ganger i året, og kostet en krone. Jeg savner både Fakkelen og bonetten, smiler hun, og forteller om givende stunder ved julegryta.

– Mange gir i gryta fordi det er tradisjon. Foreldrene deres ga penger, og kjøpte gjerne også Krigsropet for å støtte Frelsesarmeens arbeid.

Hun har solgt mange blader nede ved kjøpesenteret på kaia i Kristiansund. Hun merket en forventning i lufta når hun dukket opp med Krigsropet. For mange var praten de da fikk med Elsa, kanskje et av få møter de hadde med noen som representerte tro og kirke.

I alle årene Elsa var slumsøster rundt forbi i landet, har hun samtidig vært med i fellesskapet til den lokale kirken til Frelsesarmeen. Hun finner frem gitaren og plasserer den trygt i fanget.

– Jeg liker E-dur aller best, ler hun.

– Man kunne være alene på slumstasjonen, og da var det godt å ha god kontakt med Frelsesarmé-menigheten, og kunne samarbeide om både andakter og julegrytevakter.

Sammen med gitaren har sangstemmen blitt flittig brukt i menighetens strengemusikk, eller på sykehjemsbesøk med toner og andakt.

Baker fremdeles kaker

Hun har vært aktiv i foreningsarbeid, og en del kakebaking har det også blitt langs veien.

– Beina mine er ikke lenger så gode, men jeg baker fremdeles til menighetsfester når jeg blir spurt.

– I årene som har gått siden du ble innviet som frelsessoldat, har Norge blitt en stadig rikere og mer privilegert nasjon. Er det fremdeles behov for Frelsesarmeens sosialarbeid?

– Ja, helt klart. Det vil for eksempel alltid være mennesker som kommer til oss for mat, det skjer hver torsdag hos Frelsesarmeen her i byen. Men også kaffekoppen sammen er veldig viktig.

– Hvis noen spør deg om hvorfor de burde bli med i Frelsesarmeen, hva svarer du da?

– Jo, du burde gå dit hvis du ikke har blitt frelst, så kan du bli det der, sier Elsa, som selv har opplevd å be sammen med mennesker som ønsker å gi livet sitt til Jesus.

Takknemlighet

– Det er ikke alltid en enkel sak, for mange kjenner ikke så godt til hva troen på Gud handler om. Da er det godt å ha noen ved siden av seg. Bli med i fellesskapet. Hadde jeg ikke selv blitt med i Frelsesarmeen, så hadde jeg jo ikke fått oppleve alt jeg har opplevd.

Salme 121, om at hjelpen kommer fra Herren, er Elsas favoritt fra Bibelen. Som slumsøster har hun fått se mye på godt og vondt.

– Hvordan tror du tjenesten din har preget deg som menneske? Hva har vært drivkraften din?

– Først og fremst kjenner jeg på takknemlighet, og glede over å kunne ha hjulpet andre. Det at Gud ga meg det man kaller et «kall», en oppgave, har vært drivkraften. Jeg vet at han står bak og styrer livet. Det er hva det handler om, forteller Elsa.