– Gud ga meg aldri opp

I 2006 falt Stig Morten ned på kne i fengselscellen sin, og ga livet sitt til Jesus, etter mange år i det dypeste mørket. Det var ikke første gang Stig Morten satt inne, men det ble den siste.

Siden har han levd for å forkynne Guds ord, og vært et lys i jobben i Marita-stiftelsens forebyggingsarbeid.

– Veien ned på kne var kanskje lang, men Gud ga meg aldri opp, sier han.

Stig Morten er fembarnsfar, han er gift med kona Henriette, og sammen har de en sønn.

Han er høy, sterk, og dekket med tatoveringer. På fingrene står det stavet «JESU BLOD», og bak på nakken er det et stort kors som stikker opp av kanten på genseren.

Hvem han tilhører, er det ingen tvil om.

– Jeg må klype meg i armen noen ganger, det er ganske store kontraster fra livet jeg levde før. Gud er allmektig!

Stig Morten har jobbet i Marita-stiftelsen i 14 år. I 12 av dem har han samarbeidet direkte med politiet. De siste tre årene har han også blitt lønnet av politiet, i det forebyggende arbeidet mot rus og kriminalitet.

Et dypt sår

Stig Morten beskriver barndommen sin som god, og tar avstand fra at det var noe der som var grunnen til at ting ble som de ble. Feilene han gjorde var hans egne.

Foreldrene hans var unge da de fikk ham, faren var 19 år og moren kun 17. Faren startet opp bilopphuggeri og jobbet med det, og moren jobbet i barnehage.

– De gjorde så godt de kunne. Jeg husker ikke noe annet enn glede, og at jeg fikk det jeg trengte, sier han.

De unge foreldrene flyttet familien sin fra Vestlandet til Nordsinni.

Stig Morten forteller at han kunne bli veldig sint som barn, at han fra en tidlig alder viste mye aggresjon. Allerede andre dag i førsteklasse på barneskolen, kastet han en annen gutt på en varmeovn, med hodet først.

Når han får spørsmål om hvorfor han var så sint som barn, blir han stille. Han trekker pusten godt før han fortsetter:

– Gud har jobbet mye i hjertet mitt i det siste, det gjør han alltid. Men jeg kjenner det er tid for meg å være mer ærlig om oppveksten min.

Jeg har ikke vært klar for det tidligere, for det gjør meg veldig sårbar. Men nå føler jeg at jeg skal si sannheten. Jeg ble misbrukt i mange år som barn. Det startet da jeg var fem år, og jeg sa først i fra om det da jeg gikk i tredjeklasse på barneskolen.

Jeg sa det til pappa, og han tok affære med én gang. Mannen som hadde gjort det, innrømmet det, og det ble en rettsprosess.

I forbindelse med rettssaken tok foreldrene sønnen med til psykolog. Han gikk kun to ganger, før han nektet å gå tilbake. Han ville ikke snakke om det.

– Jeg la lokk på det, og berørte ikke det området av livet mitt igjen, ikke før nå.

Stig Morten blir blank i øynene:

– Gud vet at jeg ikke klarer mer enn jeg klarer, så han har tatt meg gjennom ting, bit for bit. Så er dette den siste biten.

Et ultimatum

Familien pakket sammen og flyttet til en annen bygd. Inni ham var det en pulserende energi i kroppen som ikke ville stilne. Stig Morten ble fort trigget, og havnet ofte i slåsskamp.

– Jeg var emosjonell, aggressiv, litt klovn, og veldig sterk. Jeg ble mobbet på skolen, og forstod ikke at andre hadde evnen til å la stygge ord prelle av seg. Når noen sa noe stygt til meg, gikk det rett inn, og alle kunne se at jeg ble såra. Da endte det med slåssing.

Da han var 14 år, begynte han og vennene å drikke.

– Dette var på bygda, så vi drakk hjemmebrent. Det gikk hardt for seg. Jeg fant ut at det gikk an å få fred fra opprøret inni meg.

De andre drakk for å komme i festhumør, Stig Morten drakk for å bli «borte» – hver gang.

– Jeg drakk mye, og ofte. Det kom til det punktet hvor jeg hadde trukket kniv mot faren min, og foreldrene mine måtte komme og hente meg fordi jeg hadde vært på dagsfylla.

Da fikk 16-åringen et ultimatum: Enten måtte han på institusjon, eller på Borgund folkehøyskole, drevet av Sunnmøre indremisjon. Han valgte å gå på folkehøyskole: – Jeg lagde opprør der også, selvsagt, det gjorde jeg over alt. Men skolen hadde en atmosfære som jeg ikke ville dra fra. Jeg vet nå at det er Den hellige ånd. Det året var «himmel på jord» for meg.

På skolen hadde de andakt hver morgen, som var obligatorisk. Stig Morten kom ikke fra en kristen familie, og hadde ingen relasjon til Jesus.

– I starten gjorde jeg motstand, men etter hvert var det det jeg gledet meg til. Det var noe som ble sådd inni meg, selv om jeg ikke visste det da. Jeg har alltid trodd på Gud, men jeg trodde ikke jeg passet inn der.

Skolen ble et sted med gode rammer og regler for ham. Han spilte musikk og fikk gode venner.

– Men jeg skulle jo bli rockestjerne, så jeg begynte å røyke hasj. Da bandet skulle ha siste konsert på skolen, så kom jeg for sent til min egen konsert, fordi jeg var i Ålesund for å kjøpe hasj.

«Bønnebarnet»

Da skoleåret var over, flyttet han til Lena sammen med kjæresten, for å gå på videregående skole. Der fant han tre venner som også røyka hasj, så de slo seg sammen og begynte å selge.

Stig Morten ble til slutt tatt av politiet for salg av narkotika. Han var 17 år da han fikk sin første dom. Kjæresten ble gravid, og paret flyttet til Oslo.

– På 18-årsdagen min, dro jeg en stripe amfetamin for første gang. Den festen varte i seks måneder, forteller han.

– Jeg ruset meg daglig, og begynte etter hvert å skyte amfetamin i armen. Kjæresten kom hjem og fant meg med sprøytestikk, så hun flyttet ut sammen med sønnen vår. Jeg mistet leiligheten, og det var ingenting igjen av meg, jeg veide 52 kg.

Han ringte faren sin og spurte om han kunne komme hjem. Stig Morten ble edru og begynte livet på nytt – igjen. Han begynte på skole og jobbet på sagbruk. Foreldrene til han som drev sagbruket, var frelst. Det Stig Morten fikk vite senere, var at han var «bønnebarnet» til kona.

– Gud passet på meg, jeg bare visste det ikke.

Da den nye kjæresten ble gravid, sluttet Stig Morten på skole for å forsørge familien. Etter hvert fikk han jobb i entreprenør-bransjen.

– Jeg gjorde det bra i jobben, men begynte å kjøre en kilo med hasj en gang iblant, fra Raufoss til Gjøvik.

Han flyttet til Oslo, begynte å stjele biler, og «slapp inn litt vold i livet». Stig Morten ble fengslet første gang, og satt inne i seks måneder.

Verste i torpedomiljøet

– Da jeg kom ut, fikk jeg trene gratis i et treningsstudio som søskenbarnet til faren min drev. Jeg begynte å vaske litt, så ble jeg resepsjonist, så instruktør, og til slutt ble jeg daglig leder.

Ved siden av ble han også dørvakt, og hadde begynt å ta anabole steroider.

– Det å få makt i styrke, var for meg å aldri bli offer igjen. Det ser jeg nå. Men da, kjente jeg bare en enorm tilfredstillelse i at folk skjønte at de ikke skulle tråkke over mine grenser – og det utnyttet jeg. Jeg var den verste dørvakten.

Han forteller at Oppland Arbeiderblad skrev omtrent ukentlig om voldelige dørvakter, og det var hovedsakelig han det dreide seg om.

– Jeg gikk frem og tilbake, hvor jeg ble «clean» og tok «bedre valg», på utsiden i hvert fall. Jeg falt alltid tilbake.

Til slutt var han en av de verste i torpedomiljøet.

Han var inn- og ut av fengsel, og stadig ettersøkt av politiet. På ett punkt hadde han tre politidistrikt og et helikopter etter seg, hvor de hadde fått ordre om å skyte ham.

– Jeg har fått vite i ettertid at det var en kristen politibetjent som jobbet på kommandosenteret den dagen, som hadde sagt: «Kan vi ikke prøve å stoppe Seierstad, før vi skyter ham?». Det er grunnen til at jeg ikke ble skutt den dagen. Igjen var Gud der.

Men livet ble mørkere for Stig Morten.

– I torpedomiljøet var jeg ikke så opptatt av pengene, men jeg ble drevet av volden, makten og adrenalinet. Jeg hadde ingen grenser. Det ble tøffere og tøffere å se meg i speilet, da det var styggere og styggere ting jeg gjorde – hver dag, forteller han.

– Da jeg ble voldelig, rørte jeg aldri kvinner. Men jeg hadde ingen problemer med å gjøre menn vondt, i det miljøet. Det var ikke bare det at det ikke var et problem, men det var tilfredsstillende. Jeg stolte på kvinner, men jeg stolte ikke på menn.

Tatt for siste gang

Han ble sammen med mammaen til sitt første barn igjen. Hun ble gravid, og han lovet henne at de skulle gifte seg. Men han begynte å ruse seg igjen, og da det nærmet seg fødsel og bryllup, stakk han.

– Jeg får vondt når jeg forteller om det jeg har gjort. Jeg kjente det ikke da, men da jeg fikk tilbake livet mitt, fikk jeg kjempevondt av ekskjærestene mine, barna mine, familien min, og alle de som stod ved meg og trodde på meg.

Jeg har vært heldig som har hatt så mange gode mennesker som har prøvd å hjelpe meg. Det var ingen andres feil, enn min. Jeg hadde et ytre som så ut som det var i orden, men så var mitt indre «i helvete». Og de måtte leve med konsekvensene av den smerten.

– Jeg fikk en drøm om hvordan jeg skulle bli arrestert, og det var akkurat sånn det ble. Titalls bevæpnede politi som kom stormende inn med skuddsikre vester, skjold og våpen.

Jeg hadde en tanke om at jeg ikke skulle komme ut av det i live, fordi jeg ikke orket tanken på fengsel. Det var ingen vits i å tenke at: «jeg skal begynne på nytt etter dette», men alltid havne tilbake i miljøet som jeg også var helt ferdig med.

Så jeg hadde fulladet våpen, og planla å trekke mot politiet når de kom. Men jeg gjorde ikke det.

Endelig var det over.

Fullstendig forandring

Stig Morten tilsto for alt, og ønsket å «gjøre bot» for det han hadde gjort. Han ble dømt til fem år og åtte måneder i fengsel. Det var mens han satt i varetekt i Oslo fengsel at han gikk ned på kne på cellen sin og ga livet sitt til Jesus.

– Jeg sa: «Jeg vet at du finnes, Gud. Pass på familien min og de rundt meg. Gjør du det, så skal jeg følge deg». Jeg fant ikke Jesus, det var Jesus som fant meg. Men jeg svarte på ropet, og det var da livet mitt endret seg helt. Hele hjertet mitt har forandret seg etter at jeg ga livet mitt til Ham.

Gud sendte flere personer inn i livet hans mens han var i fengsel.

– Jeg satt i varetekt i ett år og fire måneder, og da var det en kristen fengselsbetjent som hver morgen, fem dager i uka, startet dagen med en andakt for meg inne på cellen min, før jeg ble tatt med ut på vaskejobb.

Han gikk på gudstjenester og ble kirketjener i fengselet. Etter ett år og fire måneder i varetekt, ble dommen rettskraftig og Stig Morten ble sendt til Ullersmo fengsel.

– Jeg kom dit på en lørdag. Søndag gikk jeg på gudstjeneste, så kom Marita-stiftelsen inn. Jeg hadde hørt dem før og likte dem, forteller han.

– Der kommer fengselsleder, Trond Akerholdt, inn. Med hockeysveis og vest med buttons med punkrock bandene til barna sine på. Så stod han og blafret med Bibelen mens han snakket.

Det var mange på møtet, men Trond kom bort til Stig Morten etter gudstjenesten og spurte om han kunne få besøke ham.

– Jeg syntes det var litt merkelig, men sa «ja». Den mandagen ble jeg kalt inn til fengselsprestens kontor, og fra da, så besøkte han meg hver uke, gjennom hele dommen min.

Trond Akerholdt tok ham med til Marita-stiftelsen, så tok han Stig Morten med seg hjem for å møte familien.

– ... så giftet jeg meg med datteren hans, humrer han.

– Det er sant. Gud er så god.

Stig Morten rister på hodet:

– Det var tøft da Trond døde. I løpet av et par år nå, så skal jeg ta over fengselsledelsen fra Marita sin side. Det er fotsporet hans, så det er ganske stort.

– Fienden kjempet hardt for livet ditt, men Gud kjempet hardere?

– Ja.

Han blir blank i øynene:

– Det som skjedde med meg da jeg var liten, skapte et sår som djevelen fikk ta rot i. Det «monsteret» kjempet alltid imot den jeg egentlig var skapt til å være.

Gud slapp ikke taket i meg, selv om jeg gjorde alt man kan tenke seg for å fortjene å bli forkastet.

Og nå kan jeg si at jeg aldri har vært så takknemlig og så lykkelig, som jeg er i dag. Det er noe å erkjenne! ▪