Kjærlighet på strikkepinne

Irene Aafløy er Frelsesarmeens superstrikker. Hundrevis av hennes gode sokker varmer kalde føtter.

– Jeg lærte å strikke av mormor før jeg begynte på skolen, forteller hun.

Vil strikke til hun blir hundre

Irene vokste opp på Engeset gård utenfor Bergen. Nå bor hun og mannen i leilighet i Fyllingsdalen.

– Mormor hadde ti barn og mange barnebarn, så det var mange å strikke til, sier Irene.

Moren ble 103 år, og Irene har ikke tenkt å gi seg med strikkingen før hun blir 100, hun heller.

– Det er et fint tidsfordriv, mener hun.

«Sokker som varmer»-aksjonen begynte i Oslo, i et samarbeid mellom Frelsesarmeen og bladet «Familien». Sokkene deler Frelsesarmeen ut til mennesker som trenger dem.

Til å begynne med sendte Irene sokkene til Oslo, men det ble veldig dyrt. Da tok hun kontakt med Frelsesarmeen i Bergen, og de var veldig interessert i å motta sokker.

– Vi deler ut mange hundre sokker hele året, og de Irene lager er veldig flotte, sier leder for velferdssenteret i Bergen, Ruth Eitrheim.

Høydepunkt

– Irene er en fantastisk dame, slår han fast.

– Det er et høydepunkt å komme til henne, få en klem og hente sokker.

Tidligere hentet hun sokker hos Irene, men nå er det Henning Erichsen fra «De ti bud», Frelsesarmeens budtjeneste, som henter dem.

– Irene er en fantastisk dame, slår han fast.

– Det er et høydepunkt å komme til henne, få en klem og hente sokker.

Strikker i søvne

– Jeg strikker et par sokker om dagen, sier Irene.

– Noen ganger drømmer jeg at jeg strikker om natten også! Da våkner jeg og lurer på om jeg har noe i hendene, sier hun og ler litt.

For at hun kan strikke i søvne, er det ingen tvil om. Hun trenger ikke oppskrift, og strikker gjerne mens hun samtidig ser på fjernsyn.

Alpakkaull

– Fingrene går av seg selv, forteller hun.

– Jeg blir aldri lei!

Å strikke hæl på sokker synes mange er vanskelig. Men det lærte Irene på folkeskolen, og har aldri glemt barnelærdommen. Hun strikker stort sett sokker i herre- og damestørrelse. Alpakka-ullgarn med litt nylon, strikket på pinner nr 3,5, er hennes favoritt.

– Det var snakk om at de skulle slutte med det garnet, så da kjøpte jeg opp et stort lager, forteller hun, og viser oss inn på soveværelset der garnet er sortert i store esker etter farge. Hun strikker stort sett ensfarget, men så blir det noen av restegarn.

Nordfra

– Tidligere strikket jeg mange gensere og store ting til sønnene våre og familien. Søsteren min bruker ofte sokker, sier hun. Men selv synes hun det blir for varmt. Over stolene i stua ligger fine heklede tepper hun har laget, og hun har også brodert en del. En flott nordlandskofte ligger klar til montering. Hun og mannen møttes nemlig i Nordlandsforeningen. Begge har aner nordfra.

Forrige uke hadde Irene klar 50 nye par sokker til Frelsesarmeen.

– Når jeg ringer, kommer det en hyggelig mann og henter dem, sier hun fornøyd.

– Nå er det ekstra god bruk for varme sokker. Det er kjekt at det går til en god sak.

Hundrevis av sokker

Selv er Irene vokst opp med å gå i kirken.

– Nå har jeg gode forbindelser i Frelsesarmeen, sier hun.

– Fingrene er veldig bra nå, og de har godt av å bevege seg, sier hun og viser oss hånden. Arbeidslivet tilbrakte hun både på kontor og i helsevesenet, men nå er hun pensjonist og bruker tiden godt på å strikke sokker.

– Jeg får gode tilbakemeldinger, sier den spreke damen.

At det blir gitt gode tilbakemeldinger, kan Ruth Eitrheim i Frelsesarmeen skrive under på.

Sokker til jul

– De som har fått sokker fra Irene én gang, er kjempelykkelige, og kommer tilbake og spør etter flere, forteller hun.

– Vi putter dem oppi pakkene vi deler ut til jul, men vi deler ut mange hundre sokker hele året. Det er mange som bor i kalde leiligheter, og da er det godt å være varm på bena.

Frelsesarmeen på Velferdssenteret i Bergen deler ut sokker til familier og enslige som har dårlig økonomi. I tillegg går frivillige og ansatte der rusmisbrukerne samles og deler ut både matpakker, sokker og luer.

– Alle kan få, sier Ruth.

– Sokkene Irene lager er veldig flotte. Hun knyter dem sammen i par og skriver på hvor mange det er av hvert slag.

Det er også andre som leverer sokker til Frelsesarmeen i Bergen, men ikke på langt nær så mange par som Irene. Det er også noen som strikker til seg selv og familie, som spør etter garn.

– Jeg kunne ønsket meg garn for å gi til strikkerne, sier Ruth.

Budet og strikkedamen

I februar 2023 startet Frelsesarmeen opp «De ti bud» i Bergen, som er en interntransport innen organisasjonen. Henning Erichsen var med på oppstarten og er fast ansatt. Tidligere arbeidet han som salgskonsulent, men han har lang fartstid som frivillig i Ladegården korps og nærmiljøkirke. Velferdssenteret holder til i samme bygg.

– Da vi fikk en sønn, ville kona gå med ham på babysang på Frelsesarmeen, forteller Henning.

– Vi ble kjent med andre foreldre, så ble det spørsmål om å være med på en dugnad, og så ble det stadig mer. Jeg har vært 20 år i «skrubben», smiler han.

Det vil si at han har vært flink til å vaske opp, og han har vært med på mange lørdags- og nyttårsmiddager.

Da «De ti bud» skulle starte opp i Bergen fikk han reise til Trondheim og se hvordan de gjør det der. Han syntes det var spennende å begynne i en ny bransje. To ganger i uken henter han brød og leverer til Velferdssenteret. Til Gatehospitalet leverer han mat og rent tøy, og tar med skittent tilbake. Han er mye på Bakkegaten bo- og omsorgssenter og kjører flyttelass for beboerne.

– Så setter jeg meg i kantinen og prater med folk om livet. Det er fint å få kontakt med brukerne. Det er veldig givende å arbeide for Frelsesarmeen, jeg trives veldig godt, sier Henning.

Han har mer enn nok å gjøre, alt fra å kjøre ut catering til søppel.

– Jeg har bestått eksamen i å plukke ut mat, flirer han.

På Matsentralen får de plukke ut mat fra 200– 600kg. Det gjelder å finne det som er mest brukbart og nyttig.

– Jeg hadde alltid en med meg, men så fikk jeg prøve meg alene. De så over det jeg kom tilbake med, og jeg fikk «bestått», forteller han fornøyd.

– To-tre ganger i halvåret er han og henter sokker hos Irene Aafløy, for å frakte dem trygt til Frelsesarmeen der Ruth venter på påfyll til utdelingen.

– Sist var det to svære poser, forteller han.

– Hun ringer og sier: Nå må du komme! Og da kommer jeg gjerne. Hun er en flott dame, og det er et høydepunkt i jobben å komme innom henne!