Bosatt 24beh behnett

En trening i selvstendighet

Mange sliter med å bo. Rus og psykiske lidelser har svekket boevnen for mange. Frelsesarmeens tilbud, Bosatt, ønsker å gjøre noe med det

• Foto: Kristianne Marøy Tekst: Emil Skartveit og Kristianne Marøy/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 46, 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Det var godt dere kom nå, vi har hatt en granat-test før i dag!

Arbeidslederen på Kampen nærmiljøstasjon er oppspilt.

– Det kom nemlig inn en ordentlig granat på Haraldrud miljøstasjon tidligere i uken, så nå kjørte de en test på oss. Man vet jo aldri hva som kommer inn. Det gjelder å ha øynene åpne.

Les mer om Krigsropet her

Krigsropet, sammen med sosialfaglig leder Julie Haugsvold og ledende miljøterapeut Liv Solberg, er her for å møte Boris, som har leilighet og oppfølging gjennom Bosatt. Han som tidligere var rusavhengig, er nå arbeidsleder på miljøstasjonen som driftes av Nyttig arbeid, Oslo kommune. Når uønskede hendelser skjer, er det arbeidsleder som har ansvaret å få alle trygt ut og sikre arbeidsplassen.

– Øvelsen ble godkjent! Men det var godt det bare var en test!

Om arbeidsoppgavene sine, sier Boris:

– Jeg hjelper de som leverer avfall med å plassere alt riktig, og har tatt alle kurs som skal til. Jeg må holde oversikt, sende bestilling på henting og føre inn tall. Når vi får inn farlig avfall, må jeg ta en telefon og sørge for at det blir hentet. Er det våpen, ringer jeg til politiet.

Jeg vil bli sett

Boris har vært rusavhengig i 24 år, og til behandling i tre år.

– Jeg kom fra Syningom omsorgssenter til Bosatt høsten 2017. Jeg fikk jobb her på Kampen nærmiljøstasjon med én gang, og begynte først i halv stilling for å bygge meg opp igjen, sier han.

Nå er han arbeidsleder i 80 %.

– Hva tenkte du da du kom til Bosatt for første gang?

– Det var skummelt. Jeg hadde vært i behandling i tre år. Her var alt nytt, med egen leilighet på et mye mer åpent sted midt i byen – i et belastet område, til og med.

Boris refererer til miljøet i Urtegata, rett rundt hjørnet for Bosatt. Han forteller at da han kom til Bosatt, var han engstelig for overgangen.

– Vi løste det med at jeg gradvis flytta over fra Syningom til Bosatt. Det tar tid å bli kjent med nye folk, behandlere og primærkontakter. Ikke minst det å åpne seg for nye mennesker. Det tok en del måneder før jeg ble kjent med Liv, som var min primærkontakt. Han ser på miljøterapaut Liv Solberg.

– Og vi, ja, vi jobba jo døgnet rundt, vi, sier Boris.

Alle ler.

– Ja, vi gjorde jo det. Du har jo noen helseplager, sier Liv.

Boris er åpen om at det handler om både ADHD og diabetes.

– Ja, jeg hadde to avhengigheter; amfetamin og sukker. Når den store kjærligheten, altså amfetamin, ble borte, da hoppa jeg rett over på sukker. Fordi avhengighet er avhengighet. Sukker kicka meg opp. Battery, sjokolade, «you name it».

Boris rister på hodet.

– Vi hadde blant annet en del «sukkerrazziaer» i leiligheten din, legger Liv til.

– Ja, jeg hadde mye sukker i en periode.

Boris erklærer seg skyldig.

– Det var en del helsegreier vi måtte få kontroll på. Hjelp til medisiner, dosering, kosthold, fortsetter Liv før Boris avbryter;

– De sjekket posen min når jeg hadde vært på butikken. Var det tilbud på sjokolade, handlet jeg jo!

– Men nå har du kontroll på alt av medisiner selv, og måler blodsukkeret som du skal.

– Takket være dere på Bosatt, har jeg fått til det. Dette har vi jobbet med i nesten fire år. Det betyr mye å ha fått kontroll på det, sier han.

– Hvor lenge har du vært rusfri?

– I sju år. Uten tull. Jeg har hatt med meg setningen: «Den veien går jeg ikke en gang til». For det er det tøffeste jeg har gjort. Jeg hadde psykolog i fem år før jeg ble friskmeldt. Det var så mange bobler jeg måtte sprekke. Jeg var ikke ferdig da jeg kom hit, og vi har brukt mye tid på å jobbe med dette.

Å bo på Bosatt, er på mange måter en trening i selvstendighet. Den viktigste lærdommen til Boris etter år i behandling, er følgende:

– Bruk støttespillere. Det tok meg tre år før jeg skjønte det. Bruk dem!

Da Boris kom til Bosatt var det én ting som var spesielt viktig for ham:

– Jeg husker at i den første samtalen vi hadde, så sa jeg: «Jeg vil bli sett.» Jeg er ikke typen som ber om hjelp, men nå har jeg skjønt det. Jeg har hatt episoder der jeg har brukt alle her på huset, sier han.

Boris blant brukte ting  på miljøstasjonen på Kampen
– Takket være dere på Bosatt, har jeg fått det til, sier Boris.

Bare en telefon unna

Vi er tilbake fra miljøstasjonen og har satt oss til rette i Bosatts lokaler for en prat med sosialfaglig leder Julie Haugsvold og ledende miljøterapaut Liv Solberg.

– Hvem er det som kommer hit?

– Det er folk med forskjellige bakgrunner. Noen kommer rett fra behandling og er ikke klare for å flytte til egen bolig. De trenger dette som et mellomledd. Og så er det de som kommer fra korttidstilbud eller egen bolig. Det som er felles for alle, er at vi jobber mye med rusmestring. Selv om man er rusfri når man kommer inn hit, tar det lang tid å få snudd det, altså det å bli sterk nok og få på plass gode strategier for å holde seg rusfri, forteller Liv.

Julie følger opp:

– Mange trenger trygghet med rammer og struktur. At noen følger med, passer på og pusher litt så de får gjort det de skal. Vi er tilgjengelige hele døgnet, bare en telefon unna.

Jeg husker at i den første samtalen vi hadde, så sa jeg: «Jeg vil bli sett.»
– Boris, beboer på Bosatt

– Hva annet forventer dere av de som kommer hit?

– At de kommer i aktivitet. Det kan være å komme seg til skole, ta utdanning, både av høyere og lavere art. Eller det kan være arbeidstrening. Enkelte har ingen, eller liten, arbeidserfaring fra før. Så er det de som skal tilbake i jobb og som trenger en overgang. Kanskje de ikke kan jobbe i hundre prosent med én gang, men trenger en gradvis tilpasning. Noen har absolutt ingen erfaring fra før, og trenger å utforske og finne ut hvor mye de orker og klarer. Da bruker vi lavterskeltilbud som ikke er så forpliktende, sier Julie.

– Det er en veldig differensiert gruppe. Noen har hatt toppjobber, mens andre ikke har noen erfaring. Det kan også være at de trenger hjelp til å komme seg i aktivitet, til psykolog og så videre. Og det kan være å hjelpe folk til å få et nytt nettverk, sier Liv.

Julie fortsetter:

– Det siste er kanskje den største utfordringen. Det er som regel godt voksne mennesker som kommer hit, gjerne over 40 år, som til og med har brutt med alt av nettverk som de har hatt mesteparten av livet. Det er absolutt en utfordring.

Liv legger til:

– Ja, og så vet de kanskje ikke hva de liker en gang. Vi har beboere som ikke har vært rusfrie på lang tid, og ikke kjenner seg selv som rusfrie. Da trenger vi å utforske ting fra bunnen av, som «liker du dette, eller dette?».

– Det å komme tilbake til samfunnet, kan oppleves både ukjent og utrygt. Mange føler at de stikker seg ut i mengden, og lurer på hva som er «vanlig» å snakke om når man møter nye mennesker. Terskelen for å komme seg videre kan være høy, sier Julie.

– Dette gjelder selvfølgelig ikke for alle, spesielt ikke de som har hatt et vanlig liv før de ble rusavhengige. De vet gjerne hva de liker, har jobbet lenge og har et sunt nettverk. Så for noen kan den biten være lettere, avslutter Liv.

Bildet av et nattbord med personlige ting fra en av beboerne på Bosatt
På Bosatt får beboerne en egen leilighet med god oppfølging.

Bestemmelsen

Det er travelt på kjøkkenet til Heimen, et annet botilbud innen Frelsesarmeens rusomsorg. Det er snart lunsj. God og næringsrik mat skal gjøres klar. En av dem som bidrar til det, er Bashir. Bashir kom til Bosatt våren 2017, og bodde der frem til januar i år. Nå bor han på Romsås i kommunal bolig. Mens han hadde leilighet i Bosatt systemet, begynte han å jobbe på kjøkkenet på Heimen som arbeidstrening. Nå er han fast ansatt. Han trives, men er likevel jobbsøkende. I perioden på Bosatt tok han nemlig fagbrev som elektriker.

– Jeg fikk fagbrevet i år, sier han stolt.

– Elektriker var noe jeg ønsket å bli, men jeg var usikker på om jeg ville gå på skole. Først måtte jeg ut av rusproblemet, forteller han.

– Personalet på Bosatt var veldig hjelpsomme og hjalp meg mye. Hadde jeg ikke flyttet til Bosatt, vet jeg ikke om jeg hadde kommet dit jeg er nå, fortsetter han.

Før Bosatt satt Bashir i fengsel, og etter løslatelse bodde han to måneder på Holmen, som er en rusfri, korttids døgninstitusjon.

– Der spurte de om jeg leverte urinprøver. Det gjorde jeg ikke, men ville gjerne det. Jeg vil nemlig aldri mer ruse meg igjen. Da spurte de om jeg hadde hørt om Bosatt. Det hadde jeg ikke. Bashir startet dialog med Nav og saksbehandler og fikk tilbud om å flytte til Bosatt.

– Var det krevende å bli rusfri?

Bashirs svar er tydelig:

– Jeg bestemte meg for det. De første månedene jeg bodde her, var det litt fristelser, men jeg leverte urinprøver en gang i uka, fulgte reglene, og det gikk fint. Og nå har jeg vært rusfri i fem år! sier han stolt.

– Jeg ble rusfri i fengsel, men hadde jeg ikke fått hjelpen jeg fikk her, vet jeg ikke om jeg hadde klart det, tilføyer han.

En liten måned etter at Bashir kom hit, begynte han med arbeidstrening på kjøkkenet. Kjøkkensjefen var så fornøyd med Bashir at han etter hvert fikk tilbud om fast jobb annenhver helg og når det trengs. Nå har det vært vanlig lønna arbeid siden 2018.

Bashir har fått jobb på kjøkkenet på Heimen, her er han sammen med hunden til sosialfaglig leder.
Mens han hadde leilighet i Bosattsystemet, begynte Bashir å jobbe på kjøkkenet på Heimen som arbeidstrening. Nå er han fast ansatt, Her sammen med hunden Mena som er med sosialfaglig leder Julie på jobb. De kjenner hverandre godt fra tiden Bashir bodde på Bosatt.

Den vanskelige fredagspilsen

Miljøarbeider Lars Syvertsen er på vei ut med en beboer og skal på yoga-time på Stedet, et «kom-ogbidra»-tilbud i regi av Frelsesarmeens rusomsorg. Han har jobbet her i fem år.

– Er dere ofte med beboere ut på aktiviteter?

– Miljøarbeider er ofte med i starten. Vi prøver å engasjere beboerne til å være selvstendige. Det å hjelpe dem i aktivitet har en klar sammenheng med å skaffe seg et nytt nettverk, i tillegg til å gi dem innhold i hverdagen.

Vi ser at fysisk aktivitet er viktig for psykisk mestring. Stedet har mange aktiviteter som vi knytter oss til, men vi samarbeider også med andre organisasjoner og instanser; Safir Oslo, en sosial møteplass drevet av Kirkens Bymisjon og Røde Kors, A-Larm og flere andre.

Syvertsen legger til at de ønsker at beboerne knytter seg til et sted som ikke er på Bosatt. Da kan de også bruke det etter at de har flyttet ut.

– Hva tenker du er den største utfordringen for beboerne?

– Det er nok det å skaffe seg et nytt nettverk. Alkohol har en stor plass i det sosiale livet i Norge. Det er krevende å være tørrlagt for så å skulle stå i de utfordringene det sosiale livet krever. Kanskje møter man spørsmål som: «Hvorfor vil du ikke bli med på fredagspils?», eller: «Skal du ikke være med på hyttetur?», eller man er ute og ikke vil drikke, og møter holdninger som: «Du skal jo ikke kjøre i dag, du!».

Lars forteller om stigma rundt avhengighet.

– Det er mye stigma rundt dette, og krevende å innrømme en svakhet overfor andre. Noe man har kjempet seg gjennom, som i seg selv er en styrke, men så er det også en avhengighet. Det er ikke alle der ute som møter en med forståelse for dette. Det er det mange her på huset som kan kjenne seg igjen i.

Lars Syvertsen, miljøarbeider på Bosatt.
– Vi ser at fysisk aktivitet er viktig for psykisk mestring, sier Lars Syvertsen, miljøarbeider på Bosatt.

Rusfritt opphold

Lars og beboeren drar. Samtalen med Liv og Julie fortsetter.

– Hva skjer når folk kommer hit?

– De som er interessert, kommer til en informasjonssamtale med oss. Der snakker vi om hvem vi er, og hva vi forventer av dem. Når noen har fått plass, inviterer vi den som skal bo her og en representant for bydelen som har ansvaret for dem. Vi snakker om hva de vil oppnå mens de er her, og hva de trenger oss til. I tillegg kartlegger vi historikk, økonomi og familierelasjoner, forteller Liv.

Når de flytter inn hit får hver beboer to kontakter. Vi etterstreber en personal-sammensetning av ulike kjønn, alder og bakgrunn, for å lettere tilpasse oss beboeres behov. Så begynner jobben. Det settes opp en overordnet plan på hvor man vil, og gjerne noen forsiktige delmål for fremdrift. Det er forskjellig, men dette med rusmestring gjelder alle. Så varierer det hva man tenker om rus i fremtiden. Ikke alle tenker at de skal være rusfrie resten av livet, mens andre skal aldri ruse seg igjen. Uansett skal oppholdet her være rusfritt.

– Mange har også rot i økonomi, brutte relasjoner, manglende nettverk, eller helseproblemer fysisk og psykisk. Da må vi finne ut om vi må koble på andre utenfra. Beboerne er veldig forskjellige.

– Du har de som har hatt livet på stell med egen bolig, mens andre har behov for romsjekk når de kommer. Sistnevnte har da kanskje aldri bodd for seg selv, og vet ikke hvordan man lager mat, vasker og gjør annet grunnleggende husarbeid, forteller Liv.

Bosatt er nødt til å kartlegge ferdigheter. Boevnen, rett og slett. Og så må det settes inn tiltak dersom det er noe en ikke er god på.

Julie fortsetter:

– Vi må møte dem der de er. Noen ganger må vi være strenge, bruke mer kontroll, mens for andre funker ikke det i det hele tatt. Da må man være mer forsiktig. Vi må kunne spille på mange strenger samtidig, sier hun.

I en grønn velursofa foran en vegg med palmetapet sitter sosialfaglig leder Julie Haugsvold med hunden sin på fanget og ledende miljøterapaut Liv Solberg på Bosatt
– Vi møter beboerne der de er, og må kunne spille på mange strenger samtidig, sier sosialfaglig leder Julie Haugsvold og ledende miljøterapaut Liv Solberg på Bosatt

Tilbakefall og utfordringer

– Hva med tilbakefall?

– Tilbakefallsproblematikken er mye av det vi arbeider med. Når det skjer, må vi finne nye strategier. Det er jo det de er vant til – når det er ting folk ikke kan håndtere, så ruser de seg. Og det har sikkert «fungert godt» i lang tid, men så har rusen fått for store konsekvenser, sier Julie.

Det er forskjellige grader av tilbakefall, forteller de to fagansvarlige. De ser etter progresjon.

– Vi kan for eksempel ikke ha nulltoleranse, da er det flere som ikke hadde fått muligheten til å være her. Det er på en måte en naturlig del av prosessen flere er i. Det som er kjempeviktig, er at det ikke skal være forstyrrende for de andre som bor her. Dersom det er det, må vi finne et annet sted de kan bo. Vi har hatt folk her som trenger flere runder. Da tenker vi: «Det gikk ikke nå, hva er det du trenger?» Om det er behandling: «Ok, da sjekker vi med ulike behandlingssteder, for eksempel Behandlingstunet på Fetsund», forteller Liv.

– Noen opplever at det er en del utfordringer med å bo i byen, og heller ønsker å bo mer skjermet fra rusmiljøet her, legger Julie til.

Hun fortsetter:

– Noen hopper kanskje litt for fort inn i det, satser litt høyt. Dette skal jo være det siste nivået før egen bolig. Det er lov å prøve, og om man da ser at man ikke er klar, kan man komme igjen senere. De er her så lenge de har behov for det. Vi går hele tiden etter progresjon, om du har nytte av det eller ikke.

Gjennomsnittlig botid hos Bosatt er halvannet år. I enkelte tilfeller tar det lengre tid å opprette stabilitet, derfor blir noen boende i opptil tre år og av og til lenger. Når de skal videre, er påkoblingen til de riktige instanser et omfattende, men viktig, arbeid:

– Det som kan være vanskelig, er at vi ikke alltid vet hva bydelene tilbyr. Kanskje noen har fått startlån, eller ønsker å leie en privat bolig i ny bydel. Da kontakter vi bydelen for å høre hva de har; støttekontakt, bo-oppfølger, hjemmetjeneste. Det varierer veldig. En kontaktperson er uansett viktig. Noen ganger sier en beboer at de er ferdige med alt dette, men vi synes det er greit at de har noen. Vi har også kontakt etter utflytting, men det varierer om folk vil ha mye eller lite, forteller Liv.

Boris i rød genser og blå jakke i sin leilighet på Bosatt
Etter tre år i rusbehandling, fikk Boris leilighet gjennom Bosatt. – Jeg er ikke typen som ber om hjelp, men nå har jeg skjønt det. Jeg har hatt episoder der jeg har brukt alle her på huset, sier han.

Skal bli hverdagspappa

Boris har bodd fire år på Bosatt.

– Du har rekorden her nå, sier Liv.

Men det er ikke lenge før det endrer seg. Boris skal flytte nordover til bygda der sønnen bor, og er midt i flytteprosessen.

– Sønnen bor i Trøndelag. Det var han som spurte om jeg ikke ville flytte. Jeg har tatt det opp med alle, både her og på jobb, og alle støtter meg. Nå har jeg fått leilighet som jeg skal besøke om to dager. Da skal jeg være der noen dager før jeg drar sørover igjen, forteller Boris.

Flytting er likevel ikke bare, bare.

– Jeg gleder meg og gruer meg, sier han ærlig.

– Men jeg skal få en god attest fra jobben her, slik at jeg kan søke meg på jobb videre. Jeg har uføretrygd, men med ADHD må jeg jo ha noe gjøre. Det veit de to veldig godt, sier han og møter blikket til Liv og Julie før alle ler.

Jeg har vært feriepappa i alle år, nå skal jeg bli hverdagspappa.
– Boris, beboer på Bosatt

Men det er flere ting som må være på plass:

– Vi har jobbet mye med å etablere kontakter i kommunen, sier Liv.

– Blant annet må jeg ha psykolog og medisiner. Jeg må ha noen som veit om dette her, og som kan hjelpe meg. Jeg har hatt en fastlege nå som har vært med på alle møter i jobben og på Bosatt. Jeg har vært kjempeheldig! Legen har fulgt meg og kjenner meg godt. Det har mye å si. Men alt må være på plass før jeg skal flytte.

Boris er glad.

– Jeg har vært feriepappa i alle år, nå skal jeg bli hverdagspappa.

Drømmen om egen inngangsdør og egen nøkkel i egen bolig, er i ferd med å bli virkelig.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER