En varig forelskelse

– Ingunn lever og puster Frelsesarmeen, mener korpsleder Janne Våje Nielsen i Harstad.

– Er det sant?

- Ja, det er sant, ler Ingunn Johansen, soldat og sekretær i Frelsesarmeens nærmiljøkirke.

Som barn satt hun i klasserommet og tegnet lokalene til Frelsesarmeen. Hun lengtet bare etter å komme dit. I dag er hun nesten nærmeste nabo til det beige huset i Strandgata, og har bodd tett på lokalene siden hun var liten jente. Første gangen hun tråkket innenfor dørene, var det noe som gikk rett i hjertet hennes.

– Da ble jeg bitt av basillen. Frelsesarmeen ble førsteprioritet. Jeg måtte alltid sjekke om det foregikk noe her før jeg kunne bli med på noe med vennene mine. Miljøet tiltrakk meg, jeg trivdes med folkene. Lederne var alltid flotte folk. Bare å være i atmosfæren var godt for meg. Etter som årene gikk fikk jeg også en sterkere tro, noe som gjorde at jeg ville være her. Jeg ser mening i arbeidet.

Om å høre Gud

Det er tirsdag formiddag og åpen kafé på Frelsesarmeen. Ute rusker havet, og det er regn i lufta. Da er det godt å søke inn til en kaffekopp og rykende ferske vafler.

Unge og gamle, folk fra flere nasjoner, samles rundt bordene. Ingunn har småpratet med to eldre kvinner, men nå er det rolig, og hun setter seg i naborommet – klar for å fortelle om hjertebarnet sitt.

– Jeg er så glad og takknemlig for at jeg kom inn i det og fikk oppleve dette som ung. Nå har jeg vært soldat i 47 år, og jeg kan si med hånda på hjertet at jeg har ikke angret et eneste øyeblikk. Innimellom har det vært ting som har skuffet meg og ting jeg ikke alltid har vært enig i, men ikke nok til at jeg ville trekke meg, sier 64-åringen.

Les mer om Krigsropet her

Det var ingen selvfølge at hun skulle bli med i Frelsesarmeen. Hjemme ble det ikke snakket om tro, men foreldrene var positive til at Ingunn gikk på søndagsskolen.

Det likte også bestemoren, som oppmuntret henne til å fortsette. Hun trengte ikke å be to ganger. Ingunn sprang inn fra leken med andre barn for å sitte sammen med de voksne på kveldsmøtene. Og hun koste seg med å passe ungene til offiserene. Troen på Jesus plantet seg i henne, bibelversene festet seg, og bønnen ble en naturlig del av livet.

– Jeg kan be om ting, så går det en stund, og så ser jeg en rød tråd i det hele. Det er ingen tilfeldighet, det er én som styrer. Det er jeg ganske overbevist om. Jeg har opplevd det mange ganger i hverdagen. Da er det lettere å tro.

I jobben som intensivsykepleier på Harstad sykehus har hun erfart en Gud som bryr seg om mennesker. Noen ganger har hun fått en innskytelse, en tanke som har kommet til henne, som har gjort at hun har fått kontakt med noen som har trengt et ekstra håndtrykk.

For flere år siden var Ingunn inne hos en kvinnelig pasient.

– Idet jeg skal gå ut av rommet og legger hånden på dørhåndtaket, er det akkurat som om jeg hører en stemme si: «Hun skal du bli bedre kjent med». Jeg snudde meg, så på kvinnen og sa til meg selv: «Dette må du huske».

Ikke lenge etter, da samme pasient skulle utskrives, huket hun fatt i Ingunn og sa: «Jeg har aldri bedt en sykepleier på besøk, men du kunne ikke tenke deg å komme på besøk til meg?»

– Så ble jeg kjent med både kvinnen, mannen og resten av familien hennes. Over lang tid var jeg involvert i deres liv, inntil døden kom etter noen år.

– Hvordan hører du Gud? Hvordan får du disse tankene?

– Akkurat i den situasjonen var det som å høre en stemme, sier hun og tygger litt på hvordan dette kan oppfattes.

– Noen tror kanskje man er forskrudd, men det var slik det var.

Hun kan også få en stille tanke om noe hun kan gjøre. Gudstroen hennes er konkret:

– For meg er det Gud som har skapt alt. Fantasien må være ganske stor hvis jeg skal si at naturen, blomstene, årstidene, er bare noe som plutselig oppsto, uten at det er noe som styrer det hele.

At Skaperen også er med henne i hverdagen, merket hun flere ganger på jobb.

– På en vakt kom jeg i prat med en daværende kollega som gruet seg veldig for morgendagen da hun skulle gjennom en undersøkelse. Så kom jeg hjem fra en nattevakt og våknet tidlig klokka ni. Da fikk jeg det for meg at jeg måtte tilbake til sykehuset. «Dette virker helt utrolig», tenkte jeg, og sto opp. Når jeg går oppover mot sykehuset, møter jeg vedkommende som kom fra kontroll. Vi blir stående og prate lenge. Også der ble jeg involvert i hennes liv og familie, og ble værende der til også denne kvinnen døde. En gang sa hun til meg: «Du må huske på når jeg er død, at det er du som har fått meg til å bli en kristen».

Ingunn svelger, øynene blir blanke.

– Det gir meg utrolig mye, jeg blir rørt. For det var så uforklarlig at jeg skulle våkne klokka ni den morgenen, jeg hadde nettopp sovnet. Jeg visste ikke at det var dette klokkeslettet at kollegaen min skulle på kontroll.

Å være der for andre

Ønsket om å være noe for andre gjorde at hun bestemte seg for å bli soldat 17 år gammel. Men det kostet å bli synlig og ta på seg uniformen, særlig uniformshatten.

– På vei opp til innvielsen gikk jeg med paraply, enda det verken regnet eller snødde, humrer Ingunn.

Nå tar hun gjerne på seg uniformen, uten hatt – hun vil fronte Frelsesarmeen.

– Å være en del av fellesskapet på Frelsesarmeen betyr mye for meg. For et halvt år siden ble jeg pensjonist, og da er det fantastisk å ha et miljø og noe å være opptatt av. Å skulle gå alene og ikke ha noen å dele troen med, tror jeg ville vært vanskelig.

– Hvordan ser du at Harstad trenger Frelsesarmeen?

– Vi får ofte høre at vi gjør så mye godt. Det virker som om mange tror at vi er en stor bedrift med masse folk som er her til alle døgnets tider. En del har så store tanker om Frelsesarmeen. Men når jeg tenker på vårt lille miljø, spør jeg meg: Hvor mye godt gjør vi egentlig?

I naborommene ligger kanskje svaret. Diakonimedarbeider Ameer lytter til nyankomne flyktninger, mens korpsleder Janne sitter i etasjen over og veileder en mann som trenger hjelp med å få kontroll på privatøkonomien. Andre soldater går rundt og snakker med folk. De som kommer, skal bli sett og hørt.

– Det er mye som skjer her, som ikke vises. Frelsesarmeen er viktig for byen, det er bare så synd at det er så få som skjønner det, sier Ingunn og bryter ut i latter.

– Det er en bra ting at folk bare kan komme helt uformelt, som her på kafeen. Vi er også veldig glade for at vi har Janne her. Hva skulle vi gjort uten en leder? Mange steder har de ikke offiser, så vi er heldige.

– Hva ønsker du å være for dem som søker hit?

– Jeg er ikke en person som står framme på plattformen og leder et møte. Jeg liker alt som skjer nedenfor plattformen. For meg er det lettere å prate med folk på tomannshånd, la folk få kjenne at det er lett å ta kontakt.

Ingunn har kommet tett på mennesker som har stått i utfordrende situasjoner.

– Av og til får jeg sms’er der folk ber om forbønn. Noen kommer og forteller at de har fått bønnesvar.

Døra går plutselig opp. Korpsleder Janne Våje Nielsen trenger sin trofaste støttespiller:

– Nå er det faktisk så mye folk ute i salen, at jeg vil rett og slett ha Ingunn ut. Går det greit?

Praktikeren

Det gjør det. Ingunn spretter opp:

– Jeg liker å gjøre praktiske ting, sier hun i forbifarten.

Som å skure gulv en gang i måneden, eller ta på seg hovedansvaret for julemessen og større fester. Da gjelder det å skaffe gevinster, eller få noen til å bake eller lage ting som kan loddes ut. Eller hun koker kaffe på mandagene når det er strikkekafé. En gang i måneden selger hun Krigsropet på et kjøpesenter.

Det er godt å være i et team med flere som tar praktisk ansvar. Som sekretær og har hun også oppsyn med økonomien.

Men nå er det mennesker som står i fokus. Ingunn observerer lett og ser hva de besøkende trenger. Ute i møtesalen slår hun seg ned ved tre kvinner og byr på en lun kommentar.

I fanget får hun en vakker løper, nettopp ferdig brodert av en eldre dame. Hun holder opp hardangersømmen og studerer den. Ingen tvil, dette er solid håndverk. Om få måneder skal løperen loddes ut på julemessen. Da er Ingunn i sitt ess.

– Jeg prøver å få folk til å hjelpe oss. Alle jeg spør, vil bidra. Når messa er i gang, kommer det mange som ikke er her ellers. Da håper jeg at de skal føle seg velkommen og kjenne at her er det en god atmosfære så de vil komme tilbake.

På den måten knyttes det nye bånd. Ellers er det de sju aktive soldatene og de ti tilhørige som står på.

– Jeg ønsker at vi skal bli flere, at arbeidet skal fortsette. Det kommer ikke så mange unge, men vi ser at det har dukket opp nye pensjonister. Og de er viktige! Jeg brenner for at folk skal komme hit. Min oppgave er å få dem inn, så må Vårherre gjøre resten. Folk skal vite at hit kan de komme, selv om de ikke har den sterke troen. Her kan man få være, prate med noen hvis noe er vanskelig, eller bare ha det hyggelig.

Ingunn reiser seg. Hun skal ut og treffe tidligere kolleger. Det er godt å ha et stort nettverk.

– I tenårene kunne jeg aldri være sammen med venner. Det var hit jeg måtte.

Så ensporet er hun ikke lenger, og det er hun er glad for.

– Venner er viktig, både i og utenfor Frelsesarmeen. Det er berikende.

Sekretæren har funnet en balanse. Verset hun fikk som nyinnvidd soldat, sitter i henne: «... dine ører skal høre dette ordet bak deg: ‘Dette er veien, gå på den!’ når du vil til høyre eller venstre». (Jesaja 30, 21)

– Jeg føler at jeg har funnet den veien som passer for meg. Og den er jeg veldig glad for. Jeg kan ikke forestille meg hvordan livet ville vært uten Gud og Frelsesarmeen. Jeg har hatt en jobb der jeg trivdes med gode kolleger, men jeg har også fått noe mer.