En verdifull reise

1. juli i fjor var kommandør Lisbeth Welander (57) og mannen Knud tilbake i tjeneste for Frelsesarmeen i Norge. De har vært to og et halvt år på Filippinene, halvannet år i Danmark og hele seks år på Armeens internasjonale hovedkvarter i London (IHK). I løpet av disse årene har hun vært vitne til både ekstrem fattigdom og voldsomme naturkatastrofer. Hun er mektig imponert over hvordan lokalsamfunn og enkeltmennesker håndterer motgang og frykt. Selv startet hun reisen i lille og trygge Florø, Norges vestligste by.

Les mer om Krigsropet her

– Jeg var med i speiderbevegelsen, og var først en del av «meisene» før jeg etterhvert ble både patruljeassistent og patruljefører, forteller Lisbeth.

Speidermiljøet blomstret i den rolige småbyen hvor mange hadde et nært forhold til bevegelsen, som igjen var sterkt knyttet opp mot den lokale Frelsesarmeen. Som patruljefører lærte hun om samfunnsansvar og reiste på ulike leirer i både inn- og utland. De sosiale erfaringene og verdiene hun ervervet seg fra speidertiden, har vært gull verdt i møte med verden som offiser i Frelsesarmeen.

– Alt handler om relasjonsarbeid og lokalsamfunnets behov, sier hun.

Les flere artikler fra Krigsropet her

Fra nasjonal til internasjonal

Frelsesarmeen er en internasjonal organisasjon, og har arbeid i over 130 land. Lisbeth og Knud hadde allerede tjenestegjort mange år i Norge da de i 2010 ble spurt om de kunne tenke seg å tjenestegjøre i tropiske Manila på Filippinene.

– Det var litt av en overgang, smiler Lisbeth, som skulle jobbe med prosjekter innen fadderordning og skolestipend, mens Knud ble forvaltningssjef.

– Det å lande i en virkelighet som ikke var min virkelighet, med et annet språk, klima og kultur, gjorde sterkt inntrykk på meg. Som nordmann kunne jeg ikke intuitivt forstå rammene i et nytt land hvor jeg attpåtil skulle være en slags ressursoffiser. Hun visste det var avgjørende å ha godt samspill med lokalbefolkningen for å kunne gjennomføre Frelsesarmeens prosjekter på best mulig måte.

– Relasjonsbygging er et mantra i mitt liv, og det kan hende at det er speiderbakgrunnen min som gjør seg gjeldende, forklarer hun.

– Man må bli kjent, lytte, og forstå at man ikke kjenner dybdene av samfunnets dagligliv og utfordringer på samme måte som de lokale. Et eksempel var hvordan filippinerne definerte nær familie, som kunne innbefatte både søskenbarn, tremenninger og deres familier.

– Dette var viktig å være klar over når vi arbeidet opp imot barn, familier og deres hverdag, sier Lisbeth.

– Det er en lærdom jeg bærer med meg, også her hjemme.

Når de fattigste gir mest

Lisbeth og Knud fikk fort se hvordan Frelsesarmeen jobbet opp mot marginaliserte grupper på Filippinene. Økonomiske byrder hos fattige familier ble lettet av støtteordningene som Armeen kunne tilby. Foreldre kunne la barna fortsette på skolen og få en utdannelse. Det betydde imidlertid ikke at det kun var vestlige aktører som bidro med mynt og øre.

– Hvert år arrangerer Frelsesarmeen det vi kaller SFU-innsamlingen. Den gjøres over hele verden for det internasjonale arbeidet i Frelsesarmeen. Midlene fra fellespotten fordeles ut etter behov, og jeg tenkte automatisk at Armeen i Manila først og fremst var mottakere og ikke givere av midlene, forteller kommandøren.

– Men jeg oppdaget hvor likeverdige vi er i Frelsesarmé-fellesskapet og hvordan alle ønsker å bidra, da jeg møtte enken «Tanya».

«Tanya» var en lokal, filippinsk Frelsesarmé- soldat som levde under fattigdomsgrensen. Hun samlet inn plast i byen og tok det med til innsamlingsstasjoner for å få noen pesos. Pengene gikk rett til SFU-innsamlingen.

– Hun er et bilde på en som ikke kun ga av sin overflod, og det minnet meg på historien om «enkens skjerv» i Markus 12,42–44, om den fattige kvinnen som ga alt. Det føltes nesten som å stå på hellig grunn, sier Lisbeth rørt.

London calling

Etter Manila og et kort opphold i Danmark, gikk ferden til London og grunnlegger William Booths hjemland. Der, innenfor glassveggene til Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter, fikk Lisbeth nye oppgaver som assisterende leder for program- og ressursavdelingen, mens Knud ble sjefsrevisor. Hun var med og ledet 35 medarbeidere fra hele verden, og fikk også store deler av verden som arbeidsområde. At Frelsesarmeen internasjonalt er delt opp i fem soner, opplevde hun også mer i praksis.

– På Det internasjonale hovedkvarteret fikk jeg innsikt i arbeidet fra våre soner i Sør- og Øst-Asia, Europa og Afrika, og var involvert innen kommunikasjon, litteraturproduksjon, skoledrift, helsedrift, nødhjelp og utviklingsarbeid.

Fra basen i London reiste hun til flere kontinenter for å bidra i evalueringen av lokale hjelpetiltak. Deriblant til spesialskoler for barn i Kisumu og Thika i Kenya, og i Kalimpong og Darjeeling i Vest-Bengal. Her snakket hun med lærere og elever om hverdag og utfordringer. Hun har også sett nødhjelpsarbeid på nært hold.

– Var det noen av reisene som gjorde ekstra sterkt inntrykk på deg?

Kommandøren tenker seg om, og trekker frem sine opplevelser fra hjelpearbeidet blant fjellene i Katmandudalen i Nepal.

– De lokale familiene hadde opplevd både ras, oversvømmelser og andre katastrofer. Bare et par år senere hadde de bygget seg opp igjen. De hadde fått noen geiter og viste med stolthet frem hvordan de med enkle midler hadde restaurert husene og fått organisert livet sitt igjen. Det fikk meg til å tenke over hvem som egentlig er sterke, og hvem som er svake.

– Det er Guds kjærlighet som driver oss til å hjelpe

Lisbeth har med egne øyne sett at Frelsesarmeens mange hjelpetiltak fungerer. Fadderordningen på Filippinene har muliggjort utdannelse for utallige barn. Hun forteller også ivrig om Frelsesarmeens rettferdig handel-konsept, Others, og deres arbeid i Bangladesh, et av verdens tettest befolkede og fattigste land.

– Jeg fikk se produksjonen i aksjon, snakke med arbeiderne og høre hvilken forskjell den forutsigbare inntekten utgjorde for familiene deres.

Lisbeth Welander har opplevd mye siden oppveksten på Vestlandet, men noe har alltid vært konstant og nærværende.

– Hvilken rolle har troen spilt i alt du har vært med på?

– Det er Guds kjærlighet som driver oss til å hjelpe, understreker Lisbeth.

Når kommandøren har satt føttene sine på ukjent grunn, uten en klar retning, har hun lyttet etter Guds stemme.

– Man må huske på at det er i ham vi lever, beveger oss og er til. Dit jeg har dratt, er han allerede, og han har ledet meg. Speiderjenta fra Florø, som ble internasjonal offiser i Frelsesarmeen, forteller gjerne om enkle måter vi alle kan bidra på i vår søken etter å gjøre verden til et bedre sted.

– Kjøp Others-produkter, bli med i fadderordningen eller bidra med noen kroner til nødhjelpsarbeidet, smiler hun.

– Det nytter. ▪

Ønsker du å bidra til vårt arbeid internasjonalt? Besøk våre hjemmesider på frelsesarmeen.no/stott-oss og velg «Arbeid i utlandet».