Endringskraften

Anger, endring og ny begynnelse er i utgangspunktet ingen enkel øvelse for oss mennesker. Allerede i barnehagen ser vi hvor vanskelig det kan være for ungene å si unnskyld – og virkelig mene det. Og stadig snubler vi nærmest rundt i alle profilerte personer som mer eller mindre motvillig har blitt tvunget til «å legge seg flate» i det offentlige rom på grunn av «manglende dømmekraft», gjerne etter først å ha blitt drevet fra skanse til skanse med bortforklaringer. Oppriktig anger og virkelig endring er i utgangspunktet ikke enkelt for noen av oss, når vi tenker etter. Hva skal for eksempel til for at du skal endre en svakhet, en uvane, et negativt handlingsmønster eller reaksjonsmønster hos deg selv? Hva om vi ikke vil endre oss? Tenk om vi bare avfeier endringskravet med at vi ikke klarer, ikke orker, ikke får det til? Eller kanskje er vi så vant til å unndra oss ansvar og skylde på andre at vi ikke engang gidder å prøve? «Jeg bare er sånn», «jeg har blitt sånn fordi andre har gjort slik eller sånn mot meg», «ingenting er egentlig min feil», tenker vi kanskje, og dyrker liksom vår egen svakhet slik det passer oss. Kloke ord fra fengselsprest Kjell Nyhus, bygget på erfaringen fra retreat i fengselet, er til ettertanke for oss alle: «Vi må behandle det onde som en realitet, uten unnskyldninger og noen form for psykologisering som fratar oss ansvar og myndighet. Vi sporer ikke ondskapen tilbake til arv og miljø eller annet utenfor oss selv, men erkjenner en evne til å kjenne skyld og påta oss ansvar», har han sagt i et tidligere intervju med Krigsropet.

Evnen til selverkjennelse sitter ofte langt inne. Å snakke sant om oss selv, kan være vanskelig. Du tror du lurer andre, men lurer egentlig deg selv. Eller kanskje du innerst inne kunne ønske deg en endring, men aner ikke hvordan du skal få det til. Kanskje opplever du at du sitter fast i noe du ikke klarer å løfte deg selv ut av? Det er med andre ord dype, allmennmenneskelige spørsmål, dette. Hva er det som må til for å skape en positiv, vedvarende endring i oss? At ett av svarene for norske høysikkerhetsfanger skulle være «retreat» i regi av Frelsesarmeen, Den norske kirke og Kriminalomsorgen, vil nok være overraskende for mange.

Erfaringene har vært oppsiktsvekkende gode. De innsatte som har deltatt, forteller om en dyptgripende, positiv og livsendrende erfaring, noe som også bekreftes av forskning. Ett år etter retreaten vedvarer endringen, har Vegard Holm slått fast i sin doktorgradsavhandling. «Retreaten som helhet kjennetegnes jo av en brutal ærlighet og mye kjærlighet. Det viser at det å erkjenne og bekjenne sin egen ufullkommenhet, tilgi andre, be om tilgivelse og få tilgivelse, setter i gang indre prosesser som lodder dypt i både kropp og sjel», understreker han. For det ansvarliggjorte menneske blir ikke lite, men stort.

Så hvorfor fungerer det? Hva er det som gir endringslyst og endringskraft? Vi vet med oss selv: Tvang gjør bare trassig. Endringskrav utenfra endrer sjelden innstillingen på innsida, «for tankene mine får du aldri». Fasadepuss endrer ikke noe på indre grums. Fagre løfter og gode forsetter holder sjelden lenge når de ikke er forankret i noe holdbart. Endring krever ankerfeste. Det behøves en «indre soning», ikke bare en «ytre soning», fastslår Andreas Ribe-Nyhus i sin doktorgradsavhandling. Han har selv sonet for drap, og har også selv deltatt på retreaten i fengselet. «Da skjedde det noe. (…) Det gjorde noe med det indre i meg», sier han. Du møter Andreas i Krigsropets hovedsak i nummer 33, 2021. Å utfordre sitt eget mørke, og erfare det gode som skjer når lyset slipper inn i det innerste rommet i oss selv, kan være livsendrende. Dette er ikke billig nåde, om noen skulle tro det. Dette handler om et oppriktig ønske som gjennom refleksjon og erfaring begynner å vokse innenfra. Og det handler om en levende Gud som faktisk finnes, og som møter hele oss og all vår ærlighet med gjennomgripende kjærlighet, nåde og endringskraft. Da er ny begynnelse virkelig mulig – for oss alle.