Ferdig sonet?

Han følte seg ikke lenger som et menneske. Han hadde tatt et liv. Utført en ond handling. I fengselet kjente han seg hele tiden på utsiden av det menneskelige. Hvem var han nå?

Les mer om Krigsropet her

Andreas Ribe-Nyhus fikk en dom på 14 år for et drap han mener ble begått i en trusselsituasjon. I ni år satt han i fengsel, de fem første på lukket avdeling. Den resterende delen av straffen sonet han i åpent fengsel, i overgangsbolig, samt et halvt år på hjemmesoning. Han forsøkte å finne sin plass i fengselsmiljøet. Bli et bedre menneske. Men er det plass til anger og selvrefleksjon? Holder det å bli innelåst på en celle?

– Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle leve videre etter å ha tatt livet av et menneske, og det var få å dele slike tanker med i fengselet, sier han.

Andreas, som hadde hovedfag i filosofi, fikk en utfordring fra filosofiprofessor ved Nord Universitet Anders Lindseth: Skriv en doktorgradsavhandling om hva fengselssoning er. Metoden han foreslo var refleksiv praksisforskning – der den som skriver, selv har opplevd det man forsker på.

Les om endringskraft her

Indre og ytre soning

Andreas begynte med å tenke over hva det er å sitte i fengsel, hva det gjør det med en, og hvordan systemet fungerer. Han leste seg opp på forskning, styringsdokumenter og teorien om hva fengsel er ment å være. Mens målet er rehabilitering, så han at det motsatte skjedde. De kriminelle blir sittende fast i rollen som kriminell. Det er den rehabiliteringen som fengselsvesenet gjennomfører i dag, han kaller den ytre soningen. Den skjer i et miljø der man på den ene siden må forholde seg til de ansatte. De bestemmer. Skal noen på toalettet, må de vente til fengselsbetjenten har tid til å låse dem ut. Kanskje må man vente en time. På lukket avdeling får folk være ute en time om dagen. Han beskriver et miljø der de innsatte blir opptatt av å gjøre betjentene til lags, være en «flink fange» slik at man gjør seg fortjent til visse goder. Andreas mener også at noen av vokterne herser med de innsatte og kommanderer dem til å gjøre ting som oppleves meningsløst eller nedverdigende. Det de innsatte sier, rapporteres ofte videre. Følelsesutbrudd kan tolkes negativt, noe som resulterer i at mange stenger inne følelser om vanskelige personlige tema. Dette «fangevoktermiljøet» mener han står i kontrast til «fangemiljøet». Der er det helt andre verdier som gjelder. Man skal være tøff, ikke tyste, og idealet er å være en «ekte kriminell» med et langt rulleblad. De blir sett opp til, i motsetning til de få «streite» som sitter inne for trafikkforseelser eller skattefusk. Konflikter mellom fangene oppstår ofte.

Med indre soning mener han en indre, moralsk, eksistensiell prosess, hvor man tar et oppgjør med det gale man har gjort. Prøver å reflektere over: Hva er det som har drevet meg til å utføre den handlingen jeg soner for? Hvem har jeg blitt? Hvordan kan jeg stake ut en ny og bedre kurs? Den prosessen innebærer å gå dypt inn i skyldfølelse og anger. Han mener det er nettopp det alle trenger å gjøre når vi har gjort noe galt eller krenket noen, selv om vi ikke kan dømmes etter straffeloven.

Etterlyser de gode samtalene

– Fraser som: «Man skal bli en god nabo», hører man ofte i fengselet. Men ser vi nærmere etter hva som ligger i begrepet rehabilitering, er det ikke noe som handler om de indre prosessene, sier Andreas. Han mener rehabiliteringen blir tilpasset hvem de innsatte er som gruppe. Og de er i stor grad lite utdannet, fattigere enn gjennomsnittet og har rus- eller psykososiale problemer. Rehabiliteringen handler derfor i stor grad om å bedre velferdsnivået til de innsatte, slik at de skal være bedre i stand til å fungere i samfunnet. Det kan være å gi folk utdanning, sørge for at de blir rusfrie, får boevne og blir i stand til å jobbe.

– Det er helt på sin plass, men problemet er at man styrer utenom den indre soningen. Den ytre soningen er faktisk et hinder for den indre soningen. Som fange i norske fengsler blir man i ganske stor grad sittende fast i noen klart definerte roller. Fangevokterne tenker på fangene som kriminelle og behandler dem som kriminelle. Dermed fastlåser man dem også på et vis i den rollen, i stedet for å tenke at målet er at man kommer ut av et slikt tankesett og en slik væremåte.

Han etterlyser flere samtaler med en person de innsatte kan snakke fritt med, det være seg en prest, psykolog eller andre som har slik kompetanse. En samtale der det er plass for ulike følelser og tanker. Der ingenting rapporteres videre. Bare slik kan man starte på den indre soningen, tror han. Han vet at mange innsatte gjerne vil ha slike samtaler.

– Det kan man tenke på som et moralsk behov.

Men er det ikke tid til selvrefleksjon i alle de timene man er innelåst på cella? Andreas mener denne tankeprosessen blir forhindret av miljøet i fengselet. Man kan ofte føle seg krenket, bekymret eller preget av den siste krangelen med en medfange.

– Det er alle disse negative tingene man sitter igjen med fra dag til dag. Det gir ikke rom for å gå ned i de viktige spørsmålene.

Selvrettferdighet, krig og anger

Så hva skjer egentlig med et menneske som straffes uten å føle at man får utløp for tanker og følelser? I avhandlingen beskriver Ribe-Nyhus hvordan han selv gikk gjennom ulike faser; den selvrettferdige fasen, den krigerske fasen, depresjonsfasen, samt veien videre.

– Hva var det som utløste de ulike fasene?

– Etter å ha tatt livet av en mann, klarte jeg ikke helt å forstå hvor ille handlingen var. Jeg hadde et sterkt behov for å rettferdiggjøre meg selv, rett og slett for å klare å se meg selv i speilet, sier Andreas.

Mens han i dag erkjenner at han kunne ha opptrådt mindre voldsomt i situasjonen som endte med et drap, hevdet han i denne fasen at han ikke kunne ha handlet annerledes. Den selvrettferdige fasen varte i noen år, helt til det ble slutt med hans daværende kjæreste.

– Da falt alt sammen. Jeg kjente på en bunnløs anger og skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å leve lenger.

I veldig stor grad satt han alene med disse spørsmålene.

– For å overleve, gikk etter hvert fortvilelsen, skyldfølelsen og det dypet jeg var i, over til et fokus på en ytre fiende. Det ble krangler med medfanger og en kamp mot fengselet. Alt var sort- hvitt. Den perioden tenker jeg på som en krigerfase.

I større grad enn før ble han mer sympatisk stemt overfor det kriminelle pratet og den kriminelle væremåten som mange fanger er preget av. Han tenkte at det kanskje var slik han måtte være for å overleve. Slik var livet i halvannet år.

– Så ble jeg utslitt, og hadde på en måte ikke kommet noen vei. Da jeg byttet fengsel, bestemte jeg meg for å slutte å kjempe. Jeg prøvde å trekke meg tilbake, sitte på cella og tenke og skrive.

Møtet med seg selv og nåden

Det var i denne fasen av soningen at han fikk tilbud om å være med på en tre ukers lang retreat i Oppli fengsel. Den er bygd på Ignatius av Loyolas åndelige øvelser. Tanken er at stillhet skal være en ramme for å møte seg selv og unngå alt som distraherer. Retreaten ble ledet av Frelsesarmeens kapellan Marit Skartveit og presten Kjell Nyhus.

– I møte med oss selv kan vi ofte kjenne på vonde og sterke følelser som sorg, smerte, skyld og skam. Derfor har vi en tendens til å unngå det. Slik var det også for meg. Det var lettere å bli i distraksjonen på tv eller i prat med de andre.

Retreaten ble en krevende prosess. Andreas kunne se på ansiktene til de andre at de også slet de første dagene. Forskjellige bibeltekster ble lest, og øvelser skulle gjøres. Daglig var det samtaler med presten og Frelsesarmeens kapellan. Retreatens ulike faser gikk fra rød fase som handlet om kjærlighet, sort fase som omhandlet synd og skyld, hvit fase der «Jesus som eksempel» var tema, til blå fase som handlet om skyld. Ritualet i den sorte fasen ble ekstra sterkt for Andreas. Da skulle man bekjenne sine synder ved å skrive dem på et ark og legge dem i en konvolutt. I en hel dag skrev han om drapet.

– Vi ble fortalt at vi kunne få tilgivelse hvis vi bekjente. Jeg syntes det hørtes urimelig ut. Jeg kunne ikke forestille meg det. Dypt inne i angeren som jeg var, hadde jeg forsonet meg med at jeg aldri kunne få et skikkelig liv igjen. Jeg trodde at jeg alltid kom til å plage meg selv med det jeg hadde gjort.

Alle konvoluttene ble spikret til et kors og båret ut i luftegården og brent. Så stod de der, i ring rundt syndene sine og så på at de gikk opp i flammer. Alle var tynget. Mens det brant, gikk presten Kjell Nyhus rundt og ga alle syndsforlatelse.

– Da skjedde det noe. Jeg følte faktisk at jeg fikk syndsforlatelse – og at det var Gud som ga meg det. Det er jo selvfølgelig ikke det samme som at de pårørende har gitt meg den. Men det ritualet gjorde noe med det indre i meg. Det skjedde et stort skifte.

Han skjønner at opplevelsen kan virke vanskelig for noen, spesielt for de etterlatte.

– Det er kanskje ikke riktig å bruke ordet tilgivelse, men det som skjedde, var vel at jeg kunne forsone meg med meg selv. Det føltes som om jeg på en eller annen måte fikk lov til å leve et ordentlig liv igjen, sier Andreas som også har hatt en forsoningsprosess med den ene sønnen til avdøde.

Et nytt gudsbilde

«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne», sa Jesus til de som ville steine en kvinne som var tatt i ekteskapsbrudd. Denne bibelhistorien var blant de som ble lest under retreaten. Andreas var godt kjent med alle tekstene. De hadde han med seg fra oppveksten i et kristent miljø på Sørlandet. Han hadde derimot tatt sterk avstand fra kristendommen på slutten av videregående.

– Jeg fikk kristendommen helt i halsen. I starten av retreaten var jeg jo redd for at jeg skulle havne på en «omvendelsescamp», men etter en samtale med presten slappet jeg mer av. Han understreket at tilbudet var for alle mulige mennesker, uavhengig av religion. At retreat ikke primært handler om tro, men om erkjennelse. Jeg trodde ikke på Gud på det tidspunktet, men etter retreaten begynte jeg å tro på ham.

– Hva er forskjellen på den troen du tok avstand fra i ungdommen og den troen du har i dag?

– Gudsbildet jeg hadde som ungdom, var av en Gud med pekefinger. Slik ser ikke Gud lenger ut for meg. Jeg tror han har mer nåde, barmhjertighet og kjærlighet enn det jeg hørte som ung. Jeg er ikke så opptatt av å begrepsfeste Gud. Mange regler og forbud er i stor grad menneskelige påfunn, sier Andreas.

I dag er han gift med presten Ingrid Nyhus. Nylig ble det familieforøkelse. Han opplever at det er mulig å ha et godt liv.

– Jeg har begynt å gå i kirken, i den grad det går i disse tider. Troen har ført til mange skifter i livet mitt.

Straff

«Bur dem inne og kast nøkkelen». «Bare la dem råtne i fengselet». «Håper de aldri kommer ut igjen». Den verbale steiningen i kommentarfeltene til artikler som omhandler en drapsdømt, eller om soning i norske fengsler, kan være sterk kost. Andreas mener det er viktig å diskutere hva straff er og skal være, men på en velfundert, etisk måte. Han viser til at det i Vesten er to hovedteorier om straff. Den ene handler om straff som gjengjeldelse, den andre om at fengsel skal ha en preventiv virkning.

– I Norge sier man at gjengjeldelse ikke har noe med soningen å gjøre. Likevel tyter det ut slike holdninger overalt. Det er mye bedre å være ærlige om hva vi tenker om straff og hva straffen skal være. Personlig synes jeg ikke det er et problem at straffen har et element av gjengjeldelse i seg, knyttet til tyngden ved det gale man har gjort.

Men da mener han at vi også må svare på spørsmål som: Hvor stor ulempe skal den enkelte fange påføres for å gjøre opp for seg? Hvor mye av straffen skal være gjengjeldelse og hvor mye skal være rehabilitering? Er det mulig å se for seg en form for gjenopprettelse?

– Jeg tror det er viktig at straffen skal ha en forbedrende virkning, men da må den også handle om å gå inn i anger og ta et oppgjør med det man har gjort. Hvis man virkelig ønsker at en som soner skal komme tilbake til samfunnet, så skal han ikke bare være den rare naboen ingen snakker med, men få være en deltaker i det moralske fellesskapet. En venn, en man kan stole på og som har alle de kvalitetene som vi ønsker at mennesker rundt oss har. Da tror jeg anger er helt avgjørende. Det er ikke sikkert alle vil gå inn i angeren, men man kunne i alle fall tilrettelagt mer for den prosessen.

– Blir man noen gang ferdig med angeren?

– Jeg vet ikke – kanskje den bare får forskjellig karakter. Den er noe man må leve med når man har gjort noe så fælt som det jeg har gjort. Men for min del var anger det som gjorde at jeg kunne tillate meg å ha et godt liv. Jeg har også sonet dommen og gjort det som samfunnet mener er vekten av en slik handling. Det kan være at mange føler det annerledes.

Veien videre

Andreas er glad for at kapellan Marit Skartveit i Frelsesarmeen nå leder et retreatopplegg i Halden fengsel der innsatte fra fengsler i hele Norge skal kunne søke om å få delta.

– Mer av det! Retreaten jeg var med på, er det eneste av det jeg opplevde i fengselet som har hatt en positiv effekt.

– Hvor hadde du vært i dag om du ikke hadde deltatt på retreaten?

– Jeg tror ikke at jeg hadde levd kriminelt, men jeg hadde nok vært veldig marginalisert. Kanskje hadde jeg flyttet til utlandet. Tenkt at jeg ikke kan tillate meg selv å ha et godt liv. Tatt noen strøjobber innimellom og nærmest forsvunnet fra jordens overflate.

«Indre og ytre soning» har fått stor oppmerksomhet, og Andreas har også fått stipend fra Fritt ord. Det brukes til å skrive en essaybok om opplevelsen av å sitte i fengsel. Han håper både boka og avhandlingen kan skape en god debatt om hva fengsel er og skal være. Vissheten om at han har tatt et liv, må han alltid leve med. Men som et helt menneske.

Les lederartikkelen om endringskraft her