Englevakt ved hodeputen

«Jeg er ikke religiøs, men jeg ber min aftenbønn.» Dette er et svar man ofte hører når folk blir bedt om å beskrive troen sin. Selv i hjem hvor det ikke finnes en uttalt tro på verken Gud, Jesus eller engler, velger mange foreldre å synge og lese vers og regler som forteller barna at de kan sove trygt i Jesu navn, og at Guds engler vil passe på dem i nattens mørke. Tradisjonen med å be aftenbønn har etter alt å dømme eksistert i en eller annen form så lenge det har vært troende. I mer ordnede former inngikk både morgen- og aftenbønn i tidebønntradisjonen i både katolske og protestantiske hjem.

I Luthers lille katekisme (1529) finner vi en aftenbønn som kan ses på som et utgangspunkt for mange av aftenbønnene som kom til senere. Luther skrev det slik:

«Om kvelden når du går til sengs, skal du velsigne deg med det hellige korsets tegn og si:

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. Så skal du si frem trosbekjennelsen og Fadervår mens du kneler eller står. Hvis du vil, kan du også be denne lille bønnen:

«Jeg takker deg, min himmelske Far, ved Jesus Kristus, din kjære Sønn, fordi du nådig har bevart meg i dag. Og ber deg at du må tilgi alle mine synder og all urett jeg har gjort, og at du nådig må bevare meg i natt. For jeg overgir meg med legeme og sjel og alt i dine hender. Jeg ber om at din hellige engel må være med meg, så den onde fiende ikke får makt over meg. Amen».

Gå så straks og glad til å sove.»

En anbefaling fra Luther ble sett på som noe mer enn et vennlig råd. Luther oppfordret husfedrene til å benytte seg av hans katekisme til å holde husandakter i hjemmene morgen og kveld. Her deltok alle i husstanden, både barn og voksne.

Barnebønnene

Allerede tidlig på 1800-tallet dukket det opp aftenbønner som er enkle i form, ord og uttrykk, og som i større grad var rettet mot barn. Dette var en naturlig følge av at samfunnet generelt ble mer opptatt av og oppmerksom på barns behov, også de åndelige. Den første søndagsskolen, slik vi kjenner den i dag, ble startet i Stavanger i 1844. I 1813 skrev den danske skuespilleren Peter Thun Foersom «Linas Aftenbøn». Ingen av hans fire døtre het Lina, men bønnen er nok likevel tiltenkt dem, kan vi lese i Lundes sang- og salmeleksikon. Bønnen ble også inkludert i M.B Landstads Kirkesalmebok, som var den gjeldende salmeboken for Den norske kirke mellom 1870 og 1926. Selv om språket og formen er ulikt Luthers aftenbønn, er innholdet på mange måter det samme.

Nu lukker sig mit øje,

Gud Fader i det høje,

i varetægt mig tag!

Fra synd og sorg og fare

din engel mig bevare,

som ledet har min fod i dag!

Inkluderingen av engler er også et tema som går igjen i mange av bønnene som dukket opp utover 1800- tallet. Aller mest i «Når jeg legger meg til hvile», hvor hele tretten engler må til verks.

Når jeg legger meg til hvile,

tretten engler om meg står.

Tvende ved min høyre smiler,

tvende til min venstre går,

to på vakt ved hodeputen,

to ved foten dessforuten,

to meg dekker,

to meg vekker,

en meg viser alle himlens paradiser.

Det er Henrik Wergeland som står for denne versjonen, men opprinnelig har bønnen røtter tilbake til middelalderen. Man mener at Wergelands oversatte versjon er tett knyttet til den tyske versjonen «Abends will ich schlafen gehen» fra den tyske folkediktsamlingen «Des Knaben Wunderhorn». Tidligere tyske versjoner finnes nedskrevet så langt tilbake som 1529, som tref-fende nok er samme år Luthers lille katekisme ble utgitt for første gang. Utallige varianter av denne bønnen dukker opp i gammel litteratur på flere språk, blant andre svensk, dansk, spansk og hollandsk.

Flere oversettelser

Den danske teologen, Erik Pontoppidan, som var biskop i Bergen, var svært opptatt av å «feie bort» etterlevningene av den katolske tro i folks skikker. I boken «Fejekost til at utfeje den gamle Surdejg eller i de danske Lande tiloversblevne og her for dagen bragte Levninger af saavel hedenskab som Papisme» som ble utgitt på latin i 1736 og oversatt til dansk i 1923, advarer Pontoppidan mot bruk av diktet som han omtaler som en «papistisk bønn». Ordet «papisme» ble av protestantene brukt som en nedsettende betegnelse på det katolske. Det er uvisst om Wergeland var klar over at det allerede også fantes en norsk oversettelse fra Sunnmøre. Den sto på trykk i «Norsk landboeblad»i 1810, og er nedskrevet av folkeopplysningsmannen Sivert Aarflot (1759-1817) fra Ørsta.

Eg jæ me te sengjinn,

mæ tolv Gussengle,

tvo te hande og tvo te fot,

tvo til kvart eit lidemot,

tvo ska’ min seng jastokk vere,

tvo ska’ me te Gussheim bere,

tvo ska’ me tekkje,

tvo ska’ me vekkje

Kors i Jesu navn!

Kors i Jesu navn!

Kors i Jesu navn!

Selv om det opprinnelige verset fortsatt skinner igjennom i Wergelands versjon, skal han likevel få æren for å gjøre verset mer barnevennlig, og dermed også til en del av mange familiers kveldsrituale. Den gamle besvergelsen «Kors i Jesu namn!» er fjernet. I tillegg smiler englene og viser igjen vei til «alle himlens paradiser».

Den populære aftenbønnen «Kjære Gud Fader i himmelens slott» finnes i mange varianter. Et søk i Nasjonalbibliotekets arkiv viser at den dukker opp i «Noveller og studier» fra 1880 av den norske presten og salmedikteren Jonas Dahl (1849 – 1919), men opphavet er usikkert. I Dahls bok står den slik:

Snille Gud Fader i Himmelens Slot,

Tak, for idag, vi har havt det saa godt.

Jesus, vær nu igjen glad i mig,

hvis jeg idag har bedrøvet dig

Saa vil jeg nu være sød og snill,

men det maa du, Gud, hjælpe mig til.

Send dine Engle, saa de passer paa

alle de store og begge os smaa

Lad os saa sove stille og godt,

snille Gud Far i Himmelens Slot.

1900-tallet

I perioden 1905–1918 kom det tre samlinger med vers av den norske forfatteren Margrethe Munthe. Det er i den andre samlingen, fra 1907, vi første gang finner det som trolig må sies å være den mest brukte aftenbønnen for norske barn de siste hundre årene. Det kjente verset er andre vers og siste vers i sangen

«Om kvelden»

Jeg er søvnig,

jeg er træt,

ren og pen og god og mæt.

Tøiet la jeg pent ifra mig,

vasked mig og gik og la mig

Under stolen mine sko

staar i orden begge to.

Kjære Gud, jeg har det godt!

Tak for alt, som jeg har faat!

Du er snill, du holder a’ mig,

kjære Gud, gaa aldrig fra mig!

Pas paa liden og paa stor!

Gud bevare far og mor!

Mange vil nok protestere når teksten avsluttes der, men verselinjen «og alle barn på jord» ble først lagt til på 60-tallet, 30 år etter Munthes død.

Da Torbjørn Egner i 1949 satte sammen første bok i serien «Småskolens lesebøker», hadde han lenge lett etter en passende bønn som innledningstekst. Da han ikke fant noen, bestemte han seg for å skrive en selv, skriver Anders Heger i sin Egner-biografi. I tillegg til å bli en fast kveldsbønn i mange hjem, har den i senere tid også blitt omtalte som FN-bønnen.:

Jeg folder mine hender små

i takk og bønn til deg.

La alle barn i verden få det like godt som jeg.

I en stor andel hjem blir barn bedt aftenbønn sammen med helt fra livets begynnelse. Selv om barnetroen forsvinner for mange, er dette en tradisjon som ofte videreføres til neste generasjon. For noen er det kanskje selve handlingen som minner en om en tid man var trygg hjemme, sammen med mor og far, som appellerer mer enn selve gudsaspektet i det hele? Kan-skje er det nostalgien som gjør at de velger å be om Guds englers beskyttelse selv om troen glapp et sted på veien? Eller symboliserer aftenbønnen troen og håpet mange bærer på, selv om alt annet strider imot?

Kilder:

Pontoppidan, E. (1737)/ oversatt Olrik. J, (1923), Fejekost til at utfeje den gamle Surdejg eller i de danske Lande tiloversblevne og her for dagen bragte Levninger af saavel hedenskab som Papisme, Schønbergske forl.

Bang, A(1884), Gjengangere fra Hedenskabet og Katholicismen blant vort Folk efter Reformationen

Dahl, J. (1880), Noveller og studier, P.T Mallings Bokhandels Forlag

Hagemann, S (1964), Hjertets geni – Henrik Wergelands diktning for barn, Aschehoug

Beyer, E. (1974) Norges litteraturhistorie, bind II: Fra Wergeland til Vinje, J.W Cappelen forlag,

Salmelid, T. (1997), Lundes sang- og salmeleksikon, Lunde Forlag

Heger, A (2012) Egner – en dannelseshistorie, Cappelen Damm.

Kristin Norseth, dr. theol og førsteamanuensis – korrespondanse