Engstelsen som aldri tar ferie

Veggene i Pårørendehuset på Sagene er malt i milde farger. Plantene er grønne, stolene myke, og kaffen varm. For mange er dette et sted hvor de får puste ut, komme sammen og bli lyttet til.

– Her får folk være akkurat der de er i sin prosess. Og sammen kan vi komme frem til hva som er nyttig for den enkelte, sier Malin Norup Skretteberg, ansatt i Frelsesarmeen. Malin og kollega Tonje Olafsen jobber med personer som er pårørende eller berørt av andres rusbruk eller psykiske helse. De er enige i at høytider ofte er en vanskelig tid for mange.

– Påske er noe de fleste gleder seg til. Det er en tid hvor man kan reise, dra en tur på hytta, spise flotte måltider og skape gode minner sammen med de man er glad i. Men sånn er det ofte ikke for mange av de som kommer til oss, sier Tonje.

De berørte

De som kommer til Pårørendehuset, som drives i regi av Frelsesarmeen, møter ansatte med fagbakgrunn i familieterapi – men det viktige er menneskemøtene.

– Du møter ikke ansatte med en fasit på hva som er riktig. Det finnes ikke en riktig oppskrift på hvordan en skal være pårørende, men mange har utbytte av å komme til et sted hvor de kan sette ord på tanker og følelser omkring det de står i, enten det er i samtale med de ansatte, eller i gruppe sammen med andre pårørende, sier Malin.

Det er personene som kommer til Pårørendehuset selv som definerer at de er pårørende, og det er de som tar kontakt og oppsøker Malin og Tonje. Pårørendehuset har åpne samtalegrupper to dager i uka, og da kan hvem som helst komme. Under korona har folk måttet si i fra at de kommer, men ellers kan man bare dukke opp.

– Det er ikke en terapigruppe, men vi har fått tilbakemeldinger om at det er nyttig for dem å komme sammen og snakke, dele og lytte til hverandres erfaringer, for å få nye perspektiver på det de selv står i, sier Malin. De ansatte avtaler gjerne en-til-en-samtaler, også sammen med de som er syke, om pårørende ønsker det.

Les mer om Krigsropet her

– Det er mange som kjenner seg alene, at de er de eneste som opplever det de går gjennom. Det finnes mange tilbud for folk som ruser seg, men for hver person som blir syk, finnes det i gjennomsnitt fem berørte eller pårørende. Det er de vi er her for, sier Malin. Tonje forteller at alle kommer med sin egen unike historie, men de har ofte også flere likhetstrekk. De kan være på forskjellige steder i prosessen, allikevel kan de få mye utbytte av hverandres historier, og de gleder seg over hverandres håp og lyse tider:

– Det opplever jeg som veldig sterkt, og viktig, i disse gruppesamtalene. De berørte har så forskjellige historier, allikevel kan mange kjenne seg igjen i hverandres fortelling. De deler noen felles forståelser, som dette med høytider, markeringer og bursdager. Dette som samfunnet ser på som veldig hyggelige tider, men som for veldig mange er vonde tider som forsterker savnet og ensomheten. En pårørende har skrevet dikt om sårbarheten:

Et lavterskeltilbud

Pårørendehuset loggfører ingenting, har ingen journaler eller registre.

– Mange av de som kommer hit er vant med et system som er ganske firkantet. Men her kan du komme, og det trenger ikke være noen spor av at du har vært her. Det er et faglig lavterskeltilbud, sier Tonje. Det eneste de har er en telefon- og mailliste som en kan være registrert på, om man ønsker det. Da kan de ansatte ta kontakt og høre hvordan det står til med dem, og invitere dem med på forskjellige aktiviteter, som blant annet gåturer, kafébesøk, middager og temakvelder. Noen ønsker ikke å stå på listen, men tar selv kontakt når de trenger det. Derfor har ikke tiltaket konkrete tall på hvor mange de hjelper, eller har hjulpet. Men i dag har de omtrent 80 personer på telefonlisten. Noen er nye, andre gamle. Det finnes også de som på et tidspunkt har meldt seg av, men som kommer tilbake igjen når de har behov for det.

– Utfordringene som pårørende er annerledes når noen ruser seg, eller har en psykisk sykdom. Om noen brekker benet, så passer man på at personen ligger godt på sofaen med benet elevert, at de har mat og underholdning på tv, så blir de etter hvert friske igjen, sier Malin.

– Når det er rus inn i bildet, så er det så mye av det man vil gjøre som pårørende, som ikke virker. Ofte må man finne ting som er tvert imot det man egentlig vil gjøre
for noen som er syk. De ansatte prøver å hjelpe de pårørende med å kjenne etter selv, hva det er de kan stå i, og hva de har behov for.

– Hvis noen kommer og vil ha konkrete råd, spør jeg gjerne hva de allerede har gjort, så jeg ikke ender opp med å foreslå ting de allerede har prøvd. Erfaringen vår er at de som kommer til oss allerede har gjort enormt mye, sier Malin. Hun nevner en kjent frase pårørende av personer som sliter med rus, ofte hører fra utenforstående: «Bare lås døra, ikke slipp dem inn».

– Det folk må huske på er at de man blir bedt om å låse døra for, det er personer de er glade i. Hvis ikke hadde de ikke kommet til oss, sier Malin.

Ingen «rød tråd»

Det er ingen stereotypi når det kommer til hvem som blir pårørende eller berørt av noen andres rusbruk eller psykiske helse, det finnes ingen «rød tråd».

– Vi har folk i alle aldre som kommer til oss. Fra alle mulige bakgrunner, bydeler og i alle slags yrker. Det er foreldre, venner, brødre og søstre. Rus og psykisk helse er noe som kan ramme oss alle, å bli pårørende kan skje hvem som helst, sier Malin. Det er vanlig at de som kommer til Pårørendehuset føler mye skyld og skam. De lurer ofte på hva det er de har gjort for at det har blitt sånn, eller hva de kunne gjort for å stoppe det.

– Mange pårørende føler ofte på skyldfølelse, eller at de skulle gjort noe annerledes. Vår erfaring er at når rus eller psykisk sykdom kommer inn i livet vårt, har vi lite kontroll. Jeg blir berørt av det folk forteller om hva de må stå i. Det er personer jeg setter så pris på å møte, samtidig skulle jeg ønske at de ikke hadde behov for å komme til oss på Pårørendehuset.

– «Du er her fordi du har det vondt, men allikevel er jeg veldig glad for å se deg». Det er det vi er her for, og det er verdens beste jobb, smiler Tonje. Hun leser opp en tekstmelding de nylig fikk av en pårørende:

«Ett punkt må jo være hvor viktig det er for berørte til de som ruser seg, å bli sett, hørt og forstått. Det er noe Pårørendehuset står for. Dere ser hver enkelt i sin situasjon. For min del, helt fra det ganske akutte behovet høsten 2020, for så å vokse meg sterk, gjennom gode samtaler med de andre pårørende og dere to som gode terapeuter.»

-Pårørende