Stephen Ackles 3beh2 web2

Entertaineren

Stephen Ackles (55) feiret i fjor 40 år på veien, en reise som har vært preget av suksesser, tilbakeslag, nye muligheter – og levd liv.

• Foto: Kristianne Marøy Tekst: Dan Christian Kristoffersen
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Kall meg en entertainer. Det er jo et kjempeflott og prangende ord! gestikulerer Stephen.

– Jeg kan ikke en note, og har aldri øvd.

Les mer om Krigsropet her

Det er bare å sette i gang å spille. Den karismatiske artisten sitter sammen med Krigsropets utsendte på en sandwich-bar ovenfor noen av de mange togplattformene på Oslo S, hvorfra mang en musiker og menigmann har reist ut på eventyr. Siden 1980 har norskamerikaneren vært på veien og markert seg som en kompromissløs utøver og formidler av rock'n'roll, gospel- og countrymusikk. Han har vært Spellemann-nominert tre ganger, ledet egne TV-program, varmet opp for rockeikonet Jerry Lee Lewis i Las Vegas, deltatt i Melodi Grand Prix, turnert på flere kontinenter og sunget duett med countrylegenden Waylon Jennings. Blant annet.

– Vi snakker om over 40 år på veien, utbryter han.

– Milde himmel!

I begynnelsen

Stephen vokste opp i både lille Brevik på Grenland, og i Decatur i præriestaten Illinois, USA. Hans amerikanske side av familien flyttet i sin tid til Midtvesten under de harde trettiårene, og faren var med i Korea-krigen på 1950-tallet.

– Foreldrene mine traff hverandre da mamma dro over til statene og jobbet på en fabrikk, forteller musikeren, som flyttet til Norge for godt da han var 14 år gammel. Hans første toner på pianoet var til boogie woogie-takter fra rockepionéren Little Richard, og i det lokale gospelkoret fikk Stephen øvd opp sine vokale ferdigheter.

– Når skjønte du at det var musiker du skulle bli?

– Det var ikke noe bestemt øyeblikk, men en helt naturlig vei for en underholder som meg. Kanskje jeg kunne ha blitt arkeolog, men skolebenken ville ha drept sjelen min.

Selv om veien ikke gikk via akademia, så forteller Stephen at han har sett på seg selv som en slags musikalsk arkeolog, en som har funnet gullskatter av musikk. Allerede på starten av 1980-tallet turnerte han som tenåring med bandet The Silly Dream og fremførte The Elvis Presley Show, og har siden holdt en rekke hyllestkonserter for sine musikalske helter. I 1988, rundt tiden da den norske rootsbølgen begynte å bevege på seg i norsk musikkliv, ble han selv plateartist med det Spellemann-nominerte countryalbumet Stephen Ackles and The Memphis News.

– Vi hadde ikke råd til billetter for å reise inn til Oslo og Spellemann showet, og heller ikke til hotell og klær. Men det ordnet seg til slutt, ler han og mimrer tilbake.

Stephen synger her under Håp i ei gryte sammen med Vidar Busk og Paal Flaata. (Foto: Lars Kristian Singelstad)
Stephen har sunget for Frelsesarmeen ved flere anledninger. Her under Håp i ei gryte sammen med Vidar Busk og Paal Flaata. (Foto: Lars Kristian Singelstad)

Gjennombruddet

Da 1990-tallet banket på døra, markerte showmannen seg med flere albumutgivelser og Spellemann-nominasjoner, deltok i tre Melodi Grand Prix-finaler, deriblant med hiten Det er lørdag og rock'n'roll, og var programleder for TV2-produksjoner som Stephen's Drive-In. På et tidspunkt var han også altmuligmann på turné for rockelegenden Jerry Lee Lewis, som var på veien med Little Richard og Chuck Berry.

– Du og Lewis ble gode venner. Hvordan gikk det til?

– Vi ble kjent gjennom søsteren Linda, samt at vi brukte noen av de samme musikerne, forteller han.

– Jeg husker en gang da jeg spilte under en bursdagsfeiring for ham i Memphis. Jerry Lee kom opp på scenen midt under showet, og jeg ville gå av for å gi plass, men han ønsket derimot å spille piano mens jeg sang gospel. Det var en stor ære for meg.

En annen musikalsk storhet som var en god venn, var den nå avdøde Waylon Jennings, en av de store innen amerikansk countryhistorie. Stephen sang duett på Jennings låt The Sailor i 1992, og artistene turnerte sammen i Norge.

– En natt da vi tok sørlandsbanen og sov i kupeene våre, våknet vi og trodde at toget hadde snudd. Det viste seg at toget bare hadde skiftet spor, og da sa Waylon «vent litt», og hentet gitaren. Så satt vi sammen i nattøyet i toggangen og sang Waiting For a Train, smiler han.

– Vi ble gode venner etter det, og jeg savner ham.

De gode tidene for Stephen fikk seg en trøkk da han gikk personlig konkurs i 1997 etter utfordringer med økonomien. Samme året floppet det norskspråklige albumet Sulten på livet, og han mistet lysten til å skrive låter.

– Akkurat da jeg trengte det som mest, så ringer Arnold Børud, en som jeg aldri hadde møtt tidligere, og spør om jeg vil spille inn en gospelplate.

Stephen Ackles og Jerry Lee Lewis
Stephen Ackles og Jerry Lee Lewis har kjent hverandre i mange år. I likhet med Lewis er Stephen et råskinn på piano. (Foto: Folke Myrvang)

Gospel og Trygdekontoret

Sammen med flere medlemmer fra den kjente Børud-familien, laget han albumet The Gospel According to Stephen Ackles rett før årtusenskiftet, med gode salgstall og kritikker. I 2002 fulgte han opp med gospelskiva I Believe i samarbeid med Frelsesarmeens vokalgruppe Mannssambandet. Amerikansk sørstatsgospel har nærmest blitt et varemerke for musikeren, som selv er forsiktig med å sette Gud i bås, og som venter på dagen hvor han kan spørre Ham om hvorfor verden er slik den er. I mellomtiden har Stephen spilt utallige gospelkonserter over hele landet, både solo og med showet In Memory of Elvis
Gospel med Paal Flaata og Vidar Busk.

– Hva er det med sørstatsgospel som appellerer slik til deg?

– Det er veldig rått og ekte, med fantastiske melodier, understreker han.

Gospelen bærer med seg et budskap om gode nyheter i en tilværelse hvor ting ikke alltid går på skinner, noe Stephen har erfart i sitt eget liv. Utover 2000-tallet tok ekteskapet slutt, helseutfordringer krøp innpå, og det ble i overkant mange spillejobber på pianobarer.

Stephen la om livsstilen, og i 2012 fikk artisten en telefon som ga ham en uventet revitalisering av karrieren. Det populære programmet Trygdekontoret på NRK ville at han skulle komme og synge en sang, med tittelen Satan.

– Jeg hadde aldri hørt om Trygdekontoret, og trodde først det var NAV som ringte, ler sangeren.

– Det føltes først litt rart, for jeg hadde nettopp kommet hjem fra en gospelturné, men låten handler jo ikke om selve Satan. Den handler derimot om å vokse opp uten trygge rammer, noe som kan føre til ondskap og galskap.

Den nedstrippede opptredenen med Stephens mektige vokal i front, fikk pressen i gang. VGs musikkjournalist Morten Ståle Nilsen skrev senere at artistens fremføring kunne være «den mest fjetrende sangprestasjonen noensinne» som hadde blitt kringkastet på statskanalen. Ballen begynte å rulle med nye album, synging av nasjonalsangen under Bislett Games, Elvis-show og Erik Bye forestillinger. Ballen ruller fremdeles.

– Jeg skjønner ikke hvorfor det eksploderte sånn etter Trygdekontoret, men det fikk meg virkelig på kartet igjen.

Jerry Lee kom opp på scenen midt under showet, og jeg ville gå av for å gi plass, men han ønsket derimot å spille piano mens jeg sang gospel.
– Stephen Ackles , artist
Stephen Ackles sitter ved flygelet
Stephen Ackles kan se tilbake på en innholdsrik karriere, og se fremover mot enda flere spennende musikalske prosjekter.

Fremtiden

Det summer av mennesker på Oslo S. Noen av dem kommer kanskje til å være publikum på Stephens fremtidige show- og konsertprosjekter. Han tar en bit av tunfiskbaguetten og forteller at neste år kan by på produksjonen Ackles og Alexander med Alexander Rybak, mens Erik Bye-forestillingene starter opp igjen nå i oktober etter en lang koronapause. Et livealbum fra forestillingen er også rett rundt hjørnet. Som guttunge var Stephen glad i kulturbautaen Byes varme stemme, og stilte seg gjerne opp på søppelkasser for å fremføre Anna Lovinda for de som ville høre på. I dag er publikummet og scenene en del større.

– Du har hatt 40 år på veien. Hvem er du i dag?

– Jeg er heldigvis ikke en type som sitter og analyserer meg selv, men jeg er nok ganske kravstor når det gjelder folka jeg jobber med, samtidig som jeg kan være både sky og ganske fjollete, sier mannen som i dag er bestefar, og som en gang trampet på flygelet under en fremføring av Great Balls of Fire på Beat for Beat.

– Hvordan vil du beskrive reisen så langt?

– Som en autostrada som svinger opp og ned gjennom humper. Det er slik livet er.

55-åringen røper at han for første gang på 15 år har begynt å skrive musikk igjen, og at et nytt soloalbum er under planlegging. Han har et positivt syn på livet, til det motsatte er bevist.

– Man overlever, også har jeg musikken.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER