Er Norge et kristent land?

– Det dreier seg ikke om en undergangshistorie for kristendommen, men heller en mangfolds- og endringshistorie, sier Helje Kringlebotn Sødal.

Professoren ved Universitetet i Agder er aktuell med boken Norsk kristendomshistorie 1800–2020: Fra selvsagt tro til mangfold, hvor hun blant annet utforsker mangfoldet som vanlige kristne, såkalte «lekfolk» og det frikirkelige bringer til fortellingen, samt kristendommens positive påvirkning på norsk kultur, historie, verdier og samfunn.

– Norge er sekularisert, men på den annen side kan man si at sekulariseringen er med på å skjerpe blikket for det spesifikt religiøse, i motsetning til omkring 1800, da alle var juridisk forpliktet til å være kristne og staten var kristen, forteller Helje.

– På den tiden hadde kongen og regjeringen som mål å tilrettelegge for at flest mulig undersåtter skulle bli frelst. Det var en like viktig oppgave for kongen som å sikre den materielle og sikkerhetsmessige situasjonen til befolkningen.

I dag fokuserer det offentlige i stor grad på «nøytralitet» i spørsmål knyttet til stat, institusjoner, tradisjoner og etikk. Samtidig er nær 80 prosent av befolkningen medlem i et kirkesamfunn.

– Derfor er bildet av kristendommens stilling i dagens samfunn et sammensatt bilde.

Hauge og frihetstanker

På begynnelsen av 1800-tallet fantes det bare én kirke i Norge – statskirken – og gudstjenesten var et religiøst og sosialt møtepunkt. Samtidig var kirkegjengerne passive tilhørere, med få muligheter til å utøve tro på andre arenaer enn hjemme og i kirken under prestens ledelse. En viktig endring kom da en bondesønn på et jorde i Østfold fikk et overveldende møte med Gud i 1796, og et kall til å forkynne.

– Hans Nielsen Hauge blir ofte kalt «mannen som forandret Norge». Hvor viktig var han for norsk trosliv?

– Det er ingen tvil om at Hauge er den viktigste enkeltpersonen i nyere norsk kristendomshistorie, i den forstand at han var med på å gi støtet til det jeg kaller «kristendom nedenfra».

– Hva legger du i det?

– Han rev ned mange sosiale skiller og protesterte mot prestenes enerett til å forkynne offentlig. Nå ble vanlig kristne, også kvinner, religiøst aktive og ansvarlige på en helt ny måte.

Helje forklarer at dette kan virke selvsagt for oss i dag, men at det var radikalt i sin samtid. Fundamentet ble lagt for det som skulle bli en sterk, lavkirkelig tradisjon med egne organisasjoner og bedehus, en folkereligion med mangfold. Den såkalte dissenterloven falt i 1845, noe som betød at frikirker, deriblant Frelsesarmeen, kunne etablere seg i landet. Samtidig kom liberale tanker til Norge med krav om større individuell frihet og selvstendighet, medbestemmelse og vitenskapeliggjøring. Den norske skolen, som opprinnelig var et obligatorisk tiltak fra 1739 for å lære å lese katekismen og få kristendomsundervisning, fikk utvidet fagkrets som følge av tidens krav og økende kompleksitet. Mye skjedde på én gang, og selv om kristent arbeid blomstret utover i århundret i kjølvannet av Hauge-bevegelsen, begynte man også å se konturene av et kommende sekulært samfunn.

– Individualismen som oppstod med liberalismen var nok viktigere på sikt for sekulariseringen enn for eksempel darwinismen, selv om Charles Darwins teorier i boken Artenes opprinnelse (1859) kom som et sjokk på mange kristne i første omgang. En verre side ved denne frihetsideologien var at den angrep gyldigheten til den kristne moralen, forteller Helje.

– Mange spurte seg om hva som ville skje hvis moralen ikke ble utledet fra Gud, og mennesket ikke automatisk ble regnet som en Guds skapning.

Sekulariseringen tiltar

Sekulariseringen fortsatte på 1900-tallet og fikk innvirkning på lover, tankesett og kulturliv. Samtidig var landet fortsatt preget av et mangfoldig menighets-, forenings- og organisasjonsliv. Mange menigheter og organisasjoner drev kristne sykehus og skoler, og bygde videre på en gammel kristen tradisjon om å drive opplæring og ta hånd om syke. Den kristne og intellektuelle Oxford-bevegelsen nådde Norge i 1934 og engasjerte flere samfunnstopper som nå kom på vekkelsesmøter. Etter krigen var noen av dem engasjert i oppstarten av avisen Vårt Land, samt i å utbre Kristelig Folkeparti som et landsomfattende parti. Da Tyskland okkuperte Norge under andre verdenskrig, sto prester, predikanter og misjonærer opp mot nazistene.

– Sekulariseringen skjøt fart fra rundt midten og slutten av 1800-tallet, men krig fører sjeldent til sekularisering. Det motsatte skjedde, og statskirken – som hadde slitt med stadig mer glissent oppmøte – fikk en unik status blant befolkningen og opplevde at folk støttet opp, sier Helje, som også understreker at frikirkene
fikk økt oppslutning.

– Det ble skapt et håp i kristne miljøer om at begeistringen ville vare også etter krigen, men slik gikk det ikke.

Sekulariseringen fortsetter, men Norge fortsetter å sende ut misjonærer, søndagsskolene fylles opp av barn, og det kristne foreningslivet er aktivt og levende. Omkring 1970 skjer det mye: Det oppstår et viktig skille mellom skole og kirke, hvor førstnevnte får retten til å eie kristendomsfaget, som ikke lenger skal være en del av kirkens dåpsopplæring. Samtidig gjør 68-generasjonen seg gjeldende med opprør mot nsine foreldres kultur og moral, og får en variant i den norske Jesusvekkelsen i form og uttrykk; dog ikke politisk, men derimot med et helhjertet kristenliv. Det blir den siste store vekkelsen i Norge, så langt.

– Norge blir også et flerreligiøst samfunn på 1970-tallet som følge av innvandring. Flere migrantmenigheter dannes også. Kanskje er det 250 av dem i landet nå, sier Helje Kringlebotn Sødal.

– Blant annet har den katolske kirke og den ortodokse kirke opplevd stor vekst gjennom innvandring.

I 1997 skjer en stor endring i kristendomsfaget på skolen, som blir gjort om til Kristendoms- religions- og livssynskunnskap (KRL).

– Med dette får kristendom konkurranse av andre religioner. Selv om kristendommen skulle ha mest tid, ble det mye mindre plass til denne religionen som også skulle behandles på samme måte som alle de andre, og uten at skolen tok stilling til sannheten i noen religion.

Hun forklarer at den første læreplanen likevel hadde med mange konkrete bibelfortellinger, men at dagens læreplan har så løse rammer at den knapt sikrer felles kunnskap om sentrale fortellinger og trosforestillinger i kristendommen.

– Hvilke konsekvenser får det når man mister det felles grunnlaget, sammenlignet med 1800-tallet? Hva skjer med oss?

– Man blir i mindre grad i stand til å tolke sin egen kultur, og kanskje også til å føle seg hjemme i den, for man forstår ikke bakgrunnen for verdiene en har og symbolene som finnes.

Arv og verdier

Professoren forteller at sporene etter den kristne kulturarven er overalt, uavhengig av vår egen bevissthet om det. Vi har kors i flagget og synger Gud sign vår konge god på 17. mai, og forfattere som Karl Ove Knausgård og Jo Nesbø har mange kristne referanser i bøkene sine. Man feirer jul og påske, og flere dagligdagse ord, uttrykk og fraser er hentet eller inspirert av Bibelen, som for øvrig er verdens mest solgte bok og har inspirert utallige kunstverk.

– Men for å forstå disse sporene, må man ha kristen kunnskap, og det er den som ofte mangler nå. Det er ikke lenger noen selvfølge at folk vet hva som bakgrunnen for uttrykket «David mot Goliat», eller hva ordet «sulamitt» betyr, sier hun.

– Folk gir barna sine navn som Lukas og Leah, uten å vite at de er bibelske. Man syns bare at det klinger fint.

Helje forteller at flere av de verdiene som er fellesverdier i dag, er en arv fra Bibelen. Noen eksempler er omsorg og nestekjærlighet, og den kanskje viktigste av alle er likeverd; som betyr at alle mennesker er like mye verdt, og ikke kan skades uten å gå imot Gud som skapte dem.

– Ikke minst er tilgivelse en viktig kristen verdi som vi har med oss. I den gamle vikingtroen var skam og ære hovedverdiene. I kristendommen kommer personlig skyld inn i bildet, men også muligheten for tilgivelse. Og det er ganske interessant at tilgivelse faktisk har overlevd som eksplisitt verdi i skole- og barnehagelovgivningen.

Et spørsmål som melder seg, er hvilke utslag manglende kunnskap får for forståelsen av troen i seg selv, og om elementære læresetninger kommer frem i lyset.

– Mange tror at kristendom handler om å være et så godt menneske som mulig, slik at man gjør seg fortjent til å komme til himmelen. Men det er stikk i strid med en av de mest grunnleggende læresetningene i troen, nemlig at man kun blir frelst ved Guds nåde, som er en gave til menneskene, fremfor eget slit og prestasjoner. Hvordan kan det ha seg at en slik kunnskap mangler?

– De fleste religioner i verden lærer at man må gjøre seg fortjent til frelse. Selv om kristendommen ikke gjør det, ligger det nok dypt i mange å tenke at det er nødvendig å prestere noe selv.

Helje påpeker også at klassiske kristne begreper ikke lenger gir mening for folk flest, med ord som synd, nåde, helliggjørelse og forsoning. Da blir det også lett å misforstå hva troen egentlig handler om.

Paradoksene

De siste to århundrene har vært fylt av paradokser. I 2022 døper man fremdeles barna sine, og majoriteten konfirmeres i kirken og begraves etter en kristen seremoni. Kong Harald gikk i 2008 aktivt inn for å beholde monarkens evangelisk-lutherske bekjennelse i Grunnloven, vår neste konge studerte ved Kristelig Gymnasium, og kronprinsessen er Kirkemusikkfestivalens høye beskytter. Frelsesarmeens julegryter fylles opp med kroner og øre i desember, kjente artister gir ut salmeplater, folk med vonde tanker ringer inn til Kirkens SOS, barna går i Santa Lucia-tog i barnehagen og skolegudstjenester arrangeres i stort monn hver jul. Samtidig viser en undersøkelse fra 2019 at jobbsøkere har mindre muligheter for å få napp hvis informasjonen på CV-en viser at man har vært med i en kristen ungdomsorganisasjon.

– Det er paradoksalt, sier Helje.

– Er Norge et kristent land?

– Norge er et kristent land, og Norge er ikke et kristent land, samtidig.

I boken forteller hun at landet er kristent statistisk og kulturelt, men kanskje ikke trosmessig, en faktor som dog er vanskelig å måle. Uansett er det liten tvil om at kristendom betyr mindre kulturelt og samfunnsmessig i Norge nå enn for 200 år siden, og at sekulariseringen i stor grad har satt skille mellom samfunnsliv og tro.

Andelen mennesker som har kristen tro som det aller viktigste i livet, er en minoritet, og andelen folk som leser Bibelen jevnlig, har blitt halvert siden 1970. Samtidig har frikirkeligheten gjort seg bemerket de siste årene. Det eksemplifiseres blant annet gjennom menigheter som Filadelfiakirken Oslo og IMI-kirken i Stavanger; som er noen av flere store frikirker som trekker horder av mennesker hver uke, og ved festivaler som Skjærgårds Music & Mission og Impuls som trekker tusenvis av ungdommer. Den norske kirke har fått midler til trosopplæringstiltak for barn og ungdom, og i tillegg vokser kristendommen i verdensmålestokk.

Helje understreker at hun ikke kan spå, men sier at historien ofte har vist at utviklingen i et samfunn kan ta en annen vei enn det man forventer.

– Som jeg ymtet frempå om tidligere, så kan sekulariseringen føre til at når man først har tatt et valg om å være kristen i et samfunn hvor det ikke lenger er en selvfølge – så kan troen bety desto mer for de som velger den.