– Vi er alle sammen alle rollene i påskeevangeliet
– Jeg kan kjenne meg igjen i så mange av personene i påskeevangeliet. Det er en historie som utfordrer meg, sier Erik Hillestad. 50 år etter han han startet Kirkelig kulturverksted, gir han roret videre.
Erik Hillestad liker å fabulere rundt tro og bibelfortellinger i tekstene sine. Egentlig mest til hjelp for ham selv. For eksempel kan det å fabulere rundt påskebudskapet være en hjelp til å få det til å rime med eget liv.
Hillestad finner samtidig håp i at hans tekster også kan bety noe for andre. For påskeevangeliet er voldsomt og kraftfullt, kanskje er det ikke like lett for alle å relatere det til egen hverdag. Men for den engasjerte kulturarbeideren er det lett å finne ankerfeste for fortellingen i eget liv.
Jeg kjenner meg igjen i Pontius Pilatus som toer sine hender, i Judas som svikter og Peter som fornekter.– Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og låtskriver
– Jeg kjenner meg igjen i Pontius Pilatus som toer sine hender, i Judas som svikter og Peter som fornekter. Maria Magdalena som løper forskremt gjennom gatene og sørger over sin kjære mester, og som blir ekstatisk av fryd over det som skjer første påskedag.
Jeg klarer til og med å identifisere meg med Kaifas og Annas som er livredde for å miste makten sin. Det er elementer av alle disse skikkelsene som kjemper om plassen inne i våre sinn. Påskefortellingen er urovekkende, for den rammer meg på så mange områder. Det er viktige hendelser å holde tak i, det er jeg opptatt av året rundt, sier Hillestad.
Apostler på pleiehjem
Derfor er påskens tematikk på ulikt vis med i mange av tekstene hans. For eksempel i tittelsporet på Kirkelig kulturverksteds plate nummer 500, Uprøvde friheter, der Maria Mohn synger Hillestads tekster.
Han som sov da det stormet som mest
Og som skrev sine tegn på jord
Han ble ensom som varslere flest
Da han ropte de blytunge ord
Jesus var en varsler.– Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og låtskriver
– Varslere blir ofte ensomme, fordi de står fram med ting som det er ubehagelig å si. Som varsler får man et ansvar og en skyld på skuldrene for noen endringsprosesser som er smertefulle for folk.
Jesus var en varsler. Han turte blant annet å si ifra til lederskapet i Israel om at de drev rovdrift på andre mennesker. At kjøp og salg i tempelet er utnyttelse av menneskers tilgang til Gud, ved at de tok penger for å gi folk tilgang. Det var noe av det han ble korsfestet for, han utfordret makta.
En annen tekst med påsketematikk er kanskje ikke blant hans mest kjente, men det er en av dem han er mest stolt av; 12 gamle skrog, skrevet til albumet Ansikter med Inger Lise Rypdal.
– Påsken er egentlig et gjennomgangstema på hele det albumet. Det er mine fabuleringer om at dette kunne skjedd i dag, det kunne vært nålevende mennesker.
I kirken har nattverdmåltidet et rituelt uttrykk, men det er noe eksistensielt over selve måltidsfellesskapet.– Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og låtskriver
I 12 gamle skrog er den siste nattverd et underliggende tema. Men settingen er en helt annen.
– Vi er alle sammen alle rollene i påskeevangeliet. I denne teksten er vi apostlene som deler et siste måltid, men jeg har fortalt det med en situasjon på et pleiehjem. Tolv mennesker med ulik grad av demens sitter sammen. De får litt brød og vin. Vi kjenner på en slags gjenkjennelse av dette måltidet som vi har vært med på så mange ganger. I kirken har måltidet et rituelt uttrykk, men det er noe eksistensielt over selve måltidsfellesskapet.
Da hentet hun jeg satt ved siden av et brød
Og brøt det stille mens hun så opp mot taket lavt og grått
Hun delte ut og alle fikk
Hun skalv, men ingen kom og gikk
Og i en flaske hun fikk åpnet funklet vinen rød
Alle spiste og drakk og alt var godt.
Og aldri elsket jeg livet like høyt som da.
Mørkere undertoner
Under gleden over måltid og fellesskap ligger likevel mørkere undertoner.
Så ble vi trillet ut i hagen utenfor
Det var blitt mørkt og fra det fjerne kom tunge skritt i takt
Sirener ulte der et sted
Men her hos oss var ennå fred
– I den opprinnelige påsken var det jo Getsemane som sto for døren like etterpå, med soldater som hentet Jesus. Det ligger kanskje et sted i underbevisstheten vår.
Medmennesker i ingenmannsland
I en annen sang på samme album, setter han påsken kanskje enda tydeligere inn i vår tid. I Påskeaften ved Rio Grande møter vi flyktninger som venter på å ta seg over elven, til det de håper blir et nytt og bedre liv i USA.
– Påskeaften er den ene dagen i kirkeåret hvor vi er i et slags ingenmannsland mellom et liv og et håp om en fremtid. Flyktningene er et symbol på det. De står på grensen mellom et liv «i jammerdalen» og det de ser på som et paradis.
Men sangen handler også om de konkrete flyktningene, som engasjerer ham sterkt.
De vet at før daggry
skal elva forseres
De håper at Gud gjør vakta blind
En løfter to armer
Han roper om gleden
som venter dem når de slipper inn
Han priser de sultne som snart skal bli mette
Det gløder i øyne og i kinn
Han priser de tørste som trygler om rettferd
Hans ord går i blodet som en rus
Jeg fikk høre så mange sterke historier som gjorde meg opprørt.– Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og låtskriver
Hillestad besøkte dette grenseområdet i forbindelse med albumet Songs across walls of separation. Der dro han til steder der mennesker er fysisk adskilt, mens de samme sangene lever videre på begge sider. Blant annet i Palestina og Israel, i Kashmir og ved grensen mellom USA og Mexico. Musikere på begge sider spilte inn de samme sangene, i en slags imaginær duett som de ikke kan ha i virkeligheten. Da han besøkte el Paso i Texas og Juarez i Mexico, satte det mange sterke følelser i sving. De to byene ligger inntil hverandre, men er skilt av grenseelva Rio Grande.
– De som har kommet seg over grensen, kan ikke dra tilbake uten å miste det de måtte ha oppnådd i USA. Jeg fikk høre så mange sterke historier som gjorde meg opprørt, sier han.
Men det er også mange som aldri kommer så langt. I sangen ender drømmen i tragedie.
Teksten er likevel ikke uten håp, mener han. Håpet ligger i hendelsene på påskemorgen.
På bredden av elva
Et sted under stjerner
Der ligger de livløse i ro
Med merker av kuler i brystet og pannen
Og sanden er våt og mørklagt av blod
De venter at engler skal komme en morgen
Og vekke dem opp på himmelens bud
De venter at kvinner skal komme og spørre
Hvor la de vår Frelser, hvor la de vår Gud?
Frihet i kirkerommet
Erik Hillestad har ingen planer om å slutte med verken å skrive tekster eller produsere musikk med det første. Men fra nyttår gir han lederjobben i Kirkelig kulturverksted videre. Vi møter ham i Kulturkirken Jakob, som er noe av det han er aller mest stolt av å ha fått til gjennom karrieren.
Vi skal ikke være noe sensurorgan som på Vår Herres vegne skal bestemme hva som sømmer seg og hva som er passende teologi.– Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og låtskriver
– Den viser at en kirke kan brukes på veldig åpne og frie måter hvis man gir alle brukerne av den tillit. Alle som bruker kirka, skal vite at dette er et vigslet rom. Men så er det opp til dem å forvalte rommet som det. Vi skal ikke være noe sensurorgan som på Vår Herres vegne skal bestemme hva som sømmer seg og hva som er passende teologi. Så skjer det selvsagt ting her som skaper debatt. Men det tåler dette rommet grenseløst.
Denne formiddagen er kirka mørklagt, Hillestad tar fram lommelykta på mobilen for å finne fram i virvaret av ledninger og brytere og få lys i kirkerommet.
Akkurat nå er det tomt under de høye hvelvingene, bortsett fra et bord midt i rommet med opptaksutstyr, en pc og rester av gårsdagens sjokolade.
– Vi spilte inn en Jakobsmesse i går, og jeg hadde ikke krefter igjen til å rydde opp før jeg gikk hjem.
Slike gudstjenester, som gjennomføres her hver søndag, er vesentlige for Hillestad.
– Hadde vi ikke hatt gudstjenester, kunne vi ikke med rette kalt dette en kirke. Vi har også andre kirkelige handlinger som bryllup, dåp og begravelse innimellom.
Vi er så knyttet til, og så styrt av, mobilene og PCene våre, at det grenser til tilbedelse.– Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og låtskriver
Men i kjent Kirkelig kulturverksted-stil, er ikke søndagsgudstjenestene her helt ordinære. I Jakobsmessen som nettopp har blitt spilt inn, kalt Messe i malstrømmen er det flere liturger involvert. To liturger av kjøtt og blod som forretter gudstjenesten, og en «narreliturg» som kommer til syne i forhåndsinnspilte spor på skjermer på sidene.
– Selv om vi kaller oss troende, er det ikke alltid den treenige Gud vi tilber. Vi er så knyttet til, og så styrt av, mobilene og PCene våre, at det grenser til tilbedelse. Vi tenker oss at denne liturgien skal føre oss fram til en sann tilbedelse av Gud. Men vi blir hele tiden forstyrret av narreliturgen, på samme måte som mobilene forstyrrer og kaller på oss ganske konstant. Vi har gjort oss helt avhengige av teknologien og av noen få, søkkrike mennesker som tjener store penger på oss. Det er vår tids føydalsamfunn. Og kampen mot det, må vi ta inne i oss selv, det er vi som har valgt denne avhengigheten, mener han.
Kirkas urokråke
Erik Hillestad har aldri vært redd for å ta kamper og provosere. De første tiårene gjorde han og artistene han knyttet til seg på ulike vis, opprør mot trange rom i kirka. Nå er det ikke like lett å være opprører lenger, veldig mye blir akseptert.
– Jeg er veldig glad for den utviklingen som har vært i kirka. Men jeg savner motstanden litt, da, smiler han.
Likevel, Kirkelig kulturverksted skaper fortsatt diskusjon. For eksempel når de har høstsabbath med svartmetall og tungrockband i Kulturkirken Jakob. Bandene har til tider ganske voldsomme tekster som er negative til det kristne og hyller det onde. Men det å gi rom for også dette i kirkerommet, er ikke så radikalt som man skulle tro, ifølge Hillestad.
– Det er ikke dette rommet så fremmed. Vi stiller oss alle sammen bak mye ondskap i verden. Det er en del av det å være menneske.
I middelalderen var det å representere det onde i kirkerommet en vanlig tanke, de hadde gjerne en dramaturgi lagt inn i selve arkitekturen. På kirkens nordvegg var det bilder av djevler, åsgårdsreien, eller andre som representerte ondskapen. På motsatt vegg var det bilder av helgener.
– Vi vender oss mot alteret i øst, mot soloppgangen, frelsen og evigheten. Det er dit vi skal. Men vi er hele tiden omgitt av både gode og onde krefter. I middelalderen uttrykte de det med bilder, vi gjør det gjennom musikk.
Nå må de som skal drive det videre, få bestemme retningen. Jeg kan ikke sitte i et horn på veggen og fortelle dem hvordan ting skal gjøres.– Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og låtskriver
Hillestad synes bare det er fint at slike ting skaper debatt. Om Kirkelig kulturverksted skal fortsette å være en urokråke fremover, vil han derimot ikke si noe om.
– Nå må de som skal drive det videre, få bestemme retningen. Jeg kan ikke sitte i et horn på veggen og fortelle dem hvordan ting skal gjøres.
Selv om Kirkelig kulturverksted har vært en veldig stor del av livet hans i 50 år, synes han det er fint å gi seg nå: – Det ville ikke vært særlig hyggelig å med tiden bli tvunget til å slutte for eksempel av helseårsaker, eller til og med få beskjed om at «nå har du ikke helt kontroll lenger, nå er det nok på tide du slutter». Nå kan jeg avslutte på en god måte, og få gleden av å se hva Kirkelig kulturverksted blir til fremover.
Håp og håpløshet
Noen laurbær har han imidlertid ingen planer om å finne fram. Han har et eget enkeltmannsforetak, og kommer til å fortsette å jobbe med musikk. Og han vil fortsette engasjementet for blant annet palestinernes sak. Nå planlegger han å kontakte sine mangeårige venner i Palestina, for å se om de sammen kan bidra på noen måte gjennom musikken. For han har gjennom hele karrieren vært opptatt av musikkens kraft til å skape håp og engasjement.
– Det er alltid mulig å se håp, også når situasjonen er så katastrofal som i Gaza. Men av og til kan håpet bli en sovepute. Vi må også våge å se at det finnes håpløshet for å kunne gjøre noe med det.
Hvis vi gir slipp på alt håp, da er det ikke noe igjen av oss som tenkende eller handlende vesener.– Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og låtskriver
Hillestad finner likevel håp i europeisk historie. Det at folk i etterkrigstiden har klart å bli venner igjen, selv om det meste så beksvart ut midt i krigen. Men nå kjenner han også mye på avmakt.
– I Gaza er det jo et rent helvete nå, men på Vestbredden er det også ille. Det er mye som normalt ville vært store overskrifter i avisene, men som vi ikke får med oss fordi det blekner litt i forhold til Gaza. Jeg har brukt veldig mye tid i mange år for å prøve å bety en forskjell for den underlegne part i den konflikten. Jeg synes ikke vi har fått til så mye, når vi ser hvordan det har gått. Man føler seg liten. Men det er i alle fall godt å være litt sammen med mennesker jeg er glad i og kjenner der, og se hva vi kan få til sammen.
Og uansett hvor tungt og vanskelig det blir, tror han det ligger i menneskets natur å finne håp. På Uprøvde friheter har han skrevet en tekst som heter Håpet er det siste pust vi drar.
– Vi vil aldri miste håpet, tror jeg. Hvis vi gir slipp på alt håp, da er det ikke noe igjen av oss som tenkende eller handlende vesener. Så lenge det er liv i oss, er det håp. Det ligger så dypt i mennesket at jeg tror jeg har dekning for å si at håpet er det siste pust vi drar.
Abonner på Krigsropet
Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.
Bli abonnentRELATERTE SAKER
-
– Jula blir tannløs uten påsken!
«Nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske! Nei, det er ikke sant …», fortsetter barnesangen, uten å ha sjekket med Aksel Hennie.
-
Frelsesarmeens julehjelp er i gang: – 1 av 7 nordmenn gruer seg til jul
Nå setter Frelsesarmeen ut om lag 250 julegryter landet rundt for å kunne hjelpe folk som er og har vært i en alvorlig økonomisk krise i flere år. Halvparten av de som nå gruer seg til jul, peker på økonomi og forventningspress.
-
Hjertelag for folk og Trondheim by
Nidaros Ishockeyklubb har innledet et samarbeid med Frelsesarmeen i Trondheim, som kan bli til oppmuntring og idrettsglede for mange.