– Vi er alle sammen alle rollene i påskeevangeliet

Erik Hillestad liker å fabulere rundt tro og bibelfortellinger i tekstene sine. Egentlig mest til hjelp for ham selv. For eksempel kan det å fabulere rundt påskebudskapet være en hjelp til å få det til å rime med eget liv.

Hillestad finner samtidig håp i at hans tekster også kan bety noe for andre. For påskeevangeliet er voldsomt og kraftfullt, kanskje er det ikke like lett for alle å relatere det til egen hverdag. Men for den engasjerte kulturarbeideren er det lett å finne ankerfeste for fortellingen i eget liv.

– Jeg kjenner meg igjen i Pontius Pilatus som toer sine hender, i Judas som svikter og Peter som fornekter. Maria Magdalena som løper forskremt gjennom gatene og sørger over sin kjære mester, og som blir ekstatisk av fryd over det som skjer første påskedag.

Jeg klarer til og med å identifisere meg med Kaifas og Annas som er livredde for å miste makten sin. Det er elementer av alle disse skikkelsene som kjemper om plassen inne i våre sinn. Påskefortellingen er urovekkende, for den rammer meg på så mange områder. Det er viktige hendelser å holde tak i, det er jeg opptatt av året rundt, sier Hillestad.

Apostler på pleiehjem

Derfor er påskens tematikk på ulikt vis med i mange av tekstene hans. For eksempel i tittelsporet på Kirkelig kulturverksteds plate nummer 500, Uprøvde friheter, der Maria Mohn synger Hillestads tekster.

Han som sov da det stormet som mest

Og som skrev sine tegn på jord

Han ble ensom som varslere flest

Da han ropte de blytunge ord

– Varslere blir ofte ensomme, fordi de står fram med ting som det er ubehagelig å si. Som varsler får man et ansvar og en skyld på skuldrene for noen endringsprosesser som er smertefulle for folk.

Jesus var en varsler. Han turte blant annet å si ifra til lederskapet i Israel om at de drev rovdrift på andre mennesker. At kjøp og salg i tempelet er utnyttelse av menneskers tilgang til Gud, ved at de tok penger for å gi folk tilgang. Det var noe av det han ble korsfestet for, han utfordret makta.

En annen tekst med påsketematikk er kanskje ikke blant hans mest kjente, men det er en av dem han er mest stolt av; 12 gamle skrog, skrevet til albumet Ansikter med Inger Lise Rypdal.

– Påsken er egentlig et gjennomgangstema på hele det albumet. Det er mine fabuleringer om at dette kunne skjedd i dag, det kunne vært nålevende mennesker.

I 12 gamle skrog er den siste nattverd et underliggende tema. Men settingen er en helt annen.

– Vi er alle sammen alle rollene i påskeevangeliet. I denne teksten er vi apostlene som deler et siste måltid, men jeg har fortalt det med en situasjon på et pleiehjem. Tolv mennesker med ulik grad av demens sitter sammen. De får litt brød og vin. Vi kjenner på en slags gjenkjennelse av dette måltidet som vi har vært med på så mange ganger. I kirken har måltidet et rituelt uttrykk, men det er noe eksistensielt over selve måltidsfellesskapet.

Da hentet hun jeg satt ved siden av et brød

Og brøt det stille mens hun så opp mot taket lavt og grått

Hun delte ut og alle fikk

Hun skalv, men ingen kom og gikk

Og i en flaske hun fikk åpnet funklet vinen rød

Alle spiste og drakk og alt var godt.

Og aldri elsket jeg livet like høyt som da.

Mørkere undertoner

Under gleden over måltid og fellesskap ligger likevel mørkere undertoner.

Så ble vi trillet ut i hagen utenfor

Det var blitt mørkt og fra det fjerne kom tunge skritt i takt

Sirener ulte der et sted

Men her hos oss var ennå fred

– I den opprinnelige påsken var det jo Getsemane som sto for døren like etterpå, med soldater som hentet Jesus. Det ligger kanskje et sted i underbevisstheten vår.

Medmennesker i ingenmannsland

I en annen sang på samme album, setter han påsken kanskje enda tydeligere inn i vår tid. I Påskeaften ved Rio Grande møter vi flyktninger som venter på å ta seg over elven, til det de håper blir et nytt og bedre liv i USA.

– Påskeaften er den ene dagen i kirkeåret hvor vi er i et slags ingenmannsland mellom et liv og et håp om en fremtid. Flyktningene er et symbol på det. De står på grensen mellom et liv «i jammerdalen» og det de ser på som et paradis.

Men sangen handler også om de konkrete flyktningene, som engasjerer ham sterkt.

De vet at før daggry

skal elva forseres

De håper at Gud gjør vakta blind

En løfter to armer

Han roper om gleden

som venter dem når de slipper inn

Han priser de sultne som snart skal bli mette

Det gløder i øyne og i kinn

Han priser de tørste som trygler om rettferd

Hans ord går i blodet som en rus

Hillestad besøkte dette grenseområdet i forbindelse med albumet Songs across walls of separation. Der dro han til steder der mennesker er fysisk adskilt, mens de samme sangene lever videre på begge sider. Blant annet i Palestina og Israel, i Kashmir og ved grensen mellom USA og Mexico. Musikere på begge sider spilte inn de samme sangene, i en slags imaginær duett som de ikke kan ha i virkeligheten. Da han besøkte el Paso i Texas og Juarez i Mexico, satte det mange sterke følelser i sving. De to byene ligger inntil hverandre, men er skilt av grenseelva Rio Grande.

– De som har kommet seg over grensen, kan ikke dra tilbake uten å miste det de måtte ha oppnådd i USA. Jeg fikk høre så mange sterke historier som gjorde meg opprørt, sier han.

Men det er også mange som aldri kommer så langt. I sangen ender drømmen i tragedie.

Teksten er likevel ikke uten håp, mener han. Håpet ligger i hendelsene på påskemorgen.

På bredden av elva

Et sted under stjerner

Der ligger de livløse i ro

Med merker av kuler i brystet og pannen

Og sanden er våt og mørklagt av blod

De venter at engler skal komme en morgen

Og vekke dem opp på himmelens bud

De venter at kvinner skal komme og spørre

Hvor la de vår Frelser, hvor la de vår Gud?

Frihet i kirkerommet

Erik Hillestad har ingen planer om å slutte med verken å skrive tekster eller produsere musikk med det første. Men fra nyttår gir han lederjobben i Kirkelig kulturverksted videre. Vi møter ham i Kulturkirken Jakob, som er noe av det han er aller mest stolt av å ha fått til gjennom karrieren.

– Den viser at en kirke kan brukes på veldig åpne og frie måter hvis man gir alle brukerne av den tillit. Alle som bruker kirka, skal vite at dette er et vigslet rom. Men så er det opp til dem å forvalte rommet som det. Vi skal ikke være noe sensurorgan som på Vår Herres vegne skal bestemme hva som sømmer seg og hva som er passende teologi. Så skjer det selvsagt ting her som skaper debatt. Men det tåler dette rommet grenseløst.

Denne formiddagen er kirka mørklagt, Hillestad tar fram lommelykta på mobilen for å finne fram i virvaret av ledninger og brytere og få lys i kirkerommet.

Akkurat nå er det tomt under de høye hvelvingene, bortsett fra et bord midt i rommet med opptaksutstyr, en pc og rester av gårsdagens sjokolade.

– Vi spilte inn en Jakobsmesse i går, og jeg hadde ikke krefter igjen til å rydde opp før jeg gikk hjem.

Slike gudstjenester, som gjennomføres her hver søndag, er vesentlige for Hillestad.

– Hadde vi ikke hatt gudstjenester, kunne vi ikke med rette kalt dette en kirke. Vi har også andre kirkelige handlinger som bryllup, dåp og begravelse innimellom.

Men i kjent Kirkelig kulturverksted-stil, er ikke søndagsgudstjenestene her helt ordinære. I Jakobsmessen som nettopp har blitt spilt inn, kalt Messe i malstrømmen er det flere liturger involvert. To liturger av kjøtt og blod som forretter gudstjenesten, og en «narreliturg» som kommer til syne i forhåndsinnspilte spor på skjermer på sidene.

– Selv om vi kaller oss troende, er det ikke alltid den treenige Gud vi tilber. Vi er så knyttet til, og så styrt av, mobilene og PCene våre, at det grenser til tilbedelse. Vi tenker oss at denne liturgien skal føre oss fram til en sann tilbedelse av Gud. Men vi blir hele tiden forstyrret av narreliturgen, på samme måte som mobilene forstyrrer og kaller på oss ganske konstant. Vi har gjort oss helt avhengige av teknologien og av noen få, søkkrike mennesker som tjener store penger på oss. Det er vår tids føydalsamfunn. Og kampen mot det, må vi ta inne i oss selv, det er vi som har valgt denne avhengigheten, mener han.

Kirkas urokråke

Erik Hillestad har aldri vært redd for å ta kamper og provosere. De første tiårene gjorde han og artistene han knyttet til seg på ulike vis, opprør mot trange rom i kirka. Nå er det ikke like lett å være opprører lenger, veldig mye blir akseptert.

– Jeg er veldig glad for den utviklingen som har vært i kirka. Men jeg savner motstanden litt, da, smiler han.

Likevel, Kirkelig kulturverksted skaper fortsatt diskusjon. For eksempel når de har høstsabbath med svartmetall og tungrockband i Kulturkirken Jakob. Bandene har til tider ganske voldsomme tekster som er negative til det kristne og hyller det onde. Men det å gi rom for også dette i kirkerommet, er ikke så radikalt som man skulle tro, ifølge Hillestad.

– Det er ikke dette rommet så fremmed. Vi stiller oss alle sammen bak mye ondskap i verden. Det er en del av det å være menneske.

I middelalderen var det å representere det onde i kirkerommet en vanlig tanke, de hadde gjerne en dramaturgi lagt inn i selve arkitekturen. På kirkens nordvegg var det bilder av djevler, åsgårdsreien, eller andre som representerte ondskapen. På motsatt vegg var det bilder av helgener.

– Vi vender oss mot alteret i øst, mot soloppgangen, frelsen og evigheten. Det er dit vi skal. Men vi er hele tiden omgitt av både gode og onde krefter. I middelalderen uttrykte de det med bilder, vi gjør det gjennom musikk.

Hillestad synes bare det er fint at slike ting skaper debatt. Om Kirkelig kulturverksted skal fortsette å være en urokråke fremover, vil han derimot ikke si noe om.

– Nå må de som skal drive det videre, få bestemme retningen. Jeg kan ikke sitte i et horn på veggen og fortelle dem hvordan ting skal gjøres.

Selv om Kirkelig kulturverksted har vært en veldig stor del av livet hans i 50 år, synes han det er fint å gi seg nå: – Det ville ikke vært særlig hyggelig å med tiden bli tvunget til å slutte for eksempel av helseårsaker, eller til og med få beskjed om at «nå har du ikke helt kontroll lenger, nå er det nok på tide du slutter». Nå kan jeg avslutte på en god måte, og få gleden av å se hva Kirkelig kulturverksted blir til fremover.

Håp og håpløshet

Noen laurbær har han imidlertid ingen planer om å finne fram. Han har et eget enkeltmannsforetak, og kommer til å fortsette å jobbe med musikk. Og han vil fortsette engasjementet for blant annet palestinernes sak. Nå planlegger han å kontakte sine mangeårige venner i Palestina, for å se om de sammen kan bidra på noen måte gjennom musikken. For han har gjennom hele karrieren vært opptatt av musikkens kraft til å skape håp og engasjement.

– Det er alltid mulig å se håp, også når situasjonen er så katastrofal som i Gaza. Men av og til kan håpet bli en sovepute. Vi må også våge å se at det finnes håpløshet for å kunne gjøre noe med det.

Hillestad finner likevel håp i europeisk historie. Det at folk i etterkrigstiden har klart å bli venner igjen, selv om det meste så beksvart ut midt i krigen. Men nå kjenner han også mye på avmakt.

– I Gaza er det jo et rent helvete nå, men på Vestbredden er det også ille. Det er mye som normalt ville vært store overskrifter i avisene, men som vi ikke får med oss fordi det blekner litt i forhold til Gaza. Jeg har brukt veldig mye tid i mange år for å prøve å bety en forskjell for den underlegne part i den konflikten. Jeg synes ikke vi har fått til så mye, når vi ser hvordan det har gått. Man føler seg liten. Men det er i alle fall godt å være litt sammen med mennesker jeg er glad i og kjenner der, og se hva vi kan få til sammen.

Og uansett hvor tungt og vanskelig det blir, tror han det ligger i menneskets natur å finne håp. På Uprøvde friheter har han skrevet en tekst som heter Håpet er det siste pust vi drar.

– Vi vil aldri miste håpet, tror jeg. Hvis vi gir slipp på alt håp, da er det ikke noe igjen av oss som tenkende eller handlende vesener. Så lenge det er liv i oss, er det håp. Det ligger så dypt i mennesket at jeg tror jeg har dekning for å si at håpet er det siste pust vi drar.