Et kinderegg for håp i Stavanger

Mektig og symfonisk musikk dundrer ut av høyttalerne i et gymrom på Vestlandet. Blant vekter, styrkeapparater og tredemøller står en gjeng klare på mattene.

«Kom igjen!» ropes det fra instruktøren. «Bra jobba!». Squats, burpees, situps, utfall, plankedips. Svetten siler, intensiteten er høy. Sirkeltreningen krever innsats og vilje fra gruppa som ønsker å pushe seg litt ekstra. Flere av dem har en fortid med rus, og har kjempet seg over til den andre siden.

Intensiteten øker. Bassen pumper. Repetisjoner utføres. Muskler, kondisjon og mental helse bygges og forsterkes. Vi befinner oss i kjelleretasjen til en av flere hvite trebygninger, tilknyttet Frelsesarmeens behandlingssenter i Auglendsdalen i Stavanger.

Et grønt og rolig område lokalisert noen kilometer utenfor sentrum, rett ved Vannassentjernet og E39.

I årevis har menn og kvinner med rusavhengighet og psykiske utfordringer – både siddiser og tilflyttere – kommet til behandlingssenteret for å styrke muligheten til et bedre liv. Mange lykkes. Ikke alle.

Flere har fått et sosialt miljø på tunet, som foruten selve behandlingssenteret også består av arbeidstreningsbedriften Trykk På, samt værestedet Stedet Stavanger med blant annet trenings- og fritidstilbudet «Friskt Alternativ».

Tre separate enheter som samarbeider og danner en treenighet med felles formål; nye begynnelser for gjenreiste mennesker.

Arbeidstreningen Trykk På

Utenfor treningsrommet er det stille. En liten park åpenbarer seg med ildsted og hvite hagemøbler, og med Frelsesarmeens symbol inngravert i stein.

En av de mange og smale gangveiene fører til det lille, men produktive bygget til Trykk På – arbeidstrening innen trykk og profilering.

De kaller seg en bedrift litt utenom det vanlige, en arena hvor mennesker som befinner seg i vanskelige livssituasjoner kan få arbeidstrening og oppleve mestring, hverdagsmening og utvikling.

En av arbeiderne, som har gjennomgått rusbehandling i nabobygningene, er «Ola» (43).

– Fysisk og psykisk helse henger sammen, forteller han.

– Derfor ble det blant annet mye turer i skogen, og den fysiske fostringen i behandlingen gjør en også mer mottakelig for samtaleterapi, som det er veldig mye av. Det er også mye fokus på struktur, med matlaging og jevnlig vask av rommet eller leiligheten man har her. Det kom godt med når jeg senere skulle hjem igjen.

Ola låser opp døra til verkstedet, og finner frem tøy og trykksaker. Logoen i laminat legges over ryggen på en fotballdrakt, og presses med sterk varme så limet sitter, uten å få med luft og bobler.

Han minnes dagene under rusbehandlingen, bare et knapt steinkast unna, med felles frokost om morgenen, aktiviteter som skapte mestringsfølelse, og læring om både seg selv og andre.

Han har forstått at bak et hvert «håpløst» menneske, finnes det en historie, og et stort potensial med liv som kan snus.

– Kanskje jeg har blitt en bedre menneskekjenner, sier han.

– Jeg kan anbefale andre å komme hit, men man må samtidig være klar over at oppholdet krever egeninnsats. Man må komme for sin egen del, og ikke fordi familien maser. Når man er i rusbehandling, vil det komme mange tunge dager, og det finnes ingen kjappe løsninger. De fleste klarer heller ikke å bli rusfrie på første forsøk.

Tar individuelle hensyn

Samtidig går det bra for mange til slutt, og Ola poengterer at det finnes muligheter for å vokse og utvikle seg under behandlingen. Det tas individuelle hensyn, som da han var veldig ukomfortabel med å skulle dele fra eget liv i gruppeterapi.

I stedet fikk Ola mulighet til å åpne opp litt etter hvert.

43-åringen er i dag fast inventar ved Trykk På, og er blant dem som engasjerer seg aller mest i produksjonen. I tillegg hjelper han Behandlingssenterets vaktmester med forefallende oppgaver.

I skrivende stund er flere mennesker innom i arbeidspraksis hos Trykk På, hvor man går et individuelt tilpasset løp med gradvis økende jobbing.

– Jeg begynte her under rusbehandlingen, og selv om jeg gikk på et par sprekker, var det mulig å komme tilbake på jobb når man var nykter igjen. Den vissheten gjorde også en ny runde med avrusning lettere, og jeg fortsatte å komme hit etter at behandlingen var ferdig.

Strukturen i hverdagen med arbeidspraksis og oppgaver har vist seg å være avgjørende for Ola.

Dagene ved trykkeripressene har fungert som et ettervern, med andre ord en beskyttelse mot å havne tilbake i situasjonen man var i før behandlingen.

– Uten ettervern, tror jeg strukturen min ville røket. Man skal endre en livsstil, og mange trenger også nye omgangskretser. Hvis du har en dårlig dag, og gamle kompiser legger stoff på bordet, så kan det være vanskelig å motstå.

Han poengterer videre at behandlingssenterets fokus på en myk overgang tilbake til livet på hjemmebane, er veldig viktig. Det innebærer blant annet at man først bor i egen leilighet på tunet en periode.

– De ansatte har fått til en god kombinasjon av terapi og struktur.

Tett oppfølging underveis

Ola har gått en vei som hundrevis har gått før ham. Det starter med tøff avrusning før videre behandling, enten til behandlingsavdeling nord, som har en døgnavdeling med 12 plasser, eller til behandlingsavdeling sør med 9 plasser.

Tilbudene er for både menn og kvinner, med mulighet for bruk av egne rom og oppholdsrom kun for kvinner.

Behandlingen er individuelt tilrettelagt, og varer stort sett fra mellom én til seks måneder, med personell som kartlegger pasientenes forutsetninger og følger dem gjennom hele løpet.

På poliklinikken står grupper og polikliniske samtaler i sentrum, som for eksempel rusmestringsgruppe og affektbevissthetsgruppe. Psykologer, familieterapeut og andre behandlere jobber tverrfaglig for pasientene.

Ola sine ord om terapi, fysisk aktivitet, arbeidstrening og ettervern gir gjenklang hos daglig leder for Frelsesarmeens behandlingssenter, Hilde Wikheim.

– Folk er forskjellige, med forskjellige historier og bagasje. Man må se individets behov og tilpasse tilbudet til den enkelte så langt det er mulig innenfor våre rammer. Hos noen pasienter kan man se en forbedring i funksjon med én gang, mens andre trenger litt mer tid. Noen trenger å gå flere runder, mens andre kan pushes litt.

Wikheim tar på seg jakka og beveger seg ut i den litt sterke vinden, og inn til avdeling nord med miljøkontor, medisinrom, boenheter og stue med mørkeblå vegger, peis og svart skinnsofa.

På veggen henger TV og gitar, og et piano står i hjørnet. Inne på avdeling sør slipper store vinduer inn sollyset, og et stort langbord dominerer kjøkkenet. Rett utenfor åpner Wikheim døren til en av fire små hybler, hvor avrusningen foregår.

Mange tårer og svettedråper har falt på gulvet i årenes løp. En enkel seng, fjernsyn og skrivepult, et sted å være alene med abstinensene og den interne kampen.

– Noen har vært på avrusning flere ganger, og vet egentlig hva som kreves. De må tåle å komme gjennom de første dagene med skjelvinger og ubehag i skjermede omgivelser. Legene er tilgjengelige og følger godt opp, og pasientene flytter videre til nord eller sør når de er klare for det, forteller hun.

– Man betaler ikke for behandlingen hos oss, da dette er en del av spesialisthelsetjenesten innen rusbehandling.

Huser stort fellesskap

Noen titalls meter lenger bort fra behandlingsbygningene, står det hvite og gamle bolighuset til værestedet Stedet Stavanger. Skiltet på veggen formidler at dette er «Friskt Alternativ» – et trenings- og fritidskonsept i regi av Frelsesarmeen.

Huset – som er en viktig samarbeidspartner i behandlingssenterets fokus på nettverksbygging og fysisk trening – er åpent nesten hver eneste dag.

De som kommer innom kan benytte seg av aktivitetstilbud som den nevnte sirkeltreningen, eller kanskje gatefotball, sykling, mediaproduksjon i samarbeid med Frelsesarmeens lokale kirke, sosiale samlinger med fotballkamp på TV, eller gjerne en dose pizzabaking.

Nede i kjelleren står Tarjei (35) i kjeledress og skraper vekk gammel maling fra veggene, som del av arbeidspraksis.

– Rusen kom ut av kontroll. Jeg har vært i jobb før, og vært på rusbehandling forskjellige steder. Da jeg kom hit, så fungerte det, og jeg hadde ikke noe å klage på, sier Tarjei og finner seg plass i sofaen i stua.

– Behandlingssteder er ulike, og noen må kanskje prøve flere. Man må være motivert, og jeg fikk hjelp av veldig flinke folk her, som hadde forståelse for situasjonen jeg var i.

Han forteller at det er viktig å være del av et godt miljø etter endt behandling, slik han har funnet på Friskt alternativ; en motgift mot å sitte alene hjemme, noe han mener kan være vanskelig å komme seg ut av.

Inn i stua kommer Kent (30) ferdig dusjet etter en intens økt med sirkeltreningen. Han er tidligere dømt for narkotikabruk, og tilbragte tid på behandlingssenteret som et ledd i såkalt paragrafsoning, som vil si at man kan sone utenfor murene hvis en takker ja til rusbehandling.

– Da jeg kom hit, fikk jeg en veileder som ikke snakket masse om medisiner, men som var flink til å få meg til å tenke over situasjonen min, sier Kent.

– Jeg kan fremdeles ringe henne. Jeg måtte skrive om følelsene mine, og hadde en-til-en-samtaler med psykolog. Jeg har vært mye i fengsel, og trengte trening på å kunne være hjemme og kunne slappe av hjemme hos meg selv, samt bygge nettverk.

Han har blant annet ADHD og reaktiv tilknytning, og fikk teknikker og verktøy for hvordan man skal håndtere hverdagen.

– Jeg fikk et fundament å bygge på, og har til og med fått bikkja mi tilbake! Jeg startet med rus da jeg var veldig ung, og sist jeg ble arrestert, forstod jeg at jeg virkelig ikke ville leve et slikt liv lenger.

Kamper på liv og død

Mens noen av gutta har satt i gang pizzabaking på kjøkkenet, kommer Linn Elisabeth (43) inn døra. Hun har nettopp kjørt sammen med budsjåføren i Frelsesarmeens budbringerservice De ti bud.

I tillegg til miljøet på Friskt alternativ, har hun blitt med i koret og mediegruppa i kirka til Frelsesarmeen i Stavanger. Som tenåring på 1990-tallet var hun en del av housemiljøet, og ble introdusert for dop av en gutt hun hadde et godt øye til.

– Jeg var 17 år da jeg tok ecstasy for første gang, og havnet etter hvert på et jentesenter i Vennesla. To år senere ble jeg lagt inn for rusbehandling hos Evangeliesenteret i Kristiansand.

Via senterets ettervern fullførte hun videregående skole, og livet gikk bra i mange år, med jobb som administrasjonsassistent i Statoil. Da hun entret trettiårene, kom imidlertid en omveltning som medførte nødbolig for Linn Elisabeth og hennes unge sønn.

– Jeg fikk voldsalarm og posttraumatisk stressyndrom. Jeg hadde angst og depresjon, og begynte på beroligende piller fra legen og sovetabletter. Senere fikk jeg endometriose og tok smertestillende på toppen av de andre tablettene. Da sønnen min etter hvert ble så gammel at han skulle flytte ut, klarte jeg ikke lenger å holde ting flytende, og knakk sammen, forteller hun.

– Når morsrollen ble endret, følte jeg meg verdiløs. Jeg selvmedisinerte meg med hasj, spiste alle pillene jeg fikk før tiden, og kjøpte i tillegg illegalt. Jeg prøvde å ta livet mitt.

Linn Elisabeth skrev et farvelbrev, og en overdose med piller ble mikset sammen. Alt var nøye planlagt, men forsøket lyktes heldigvis ikke.

– Jeg hadde sendt beskjed til advokaten min om hva jeg hadde tenkt å gjøre, og om hvor nøklene mine lå, siden jeg ikke ville at sønnen min eller andre i nære relasjoner skulle bli dem som fant meg.

Advokaten fikk imidlertid beskjeden tidligere enn ventet, og fikk ringt ambulanse og politi før det var for sent. Linn Elisabeth ble sendt til behandling, men var ikke klar.

Tankene hadde begynt å mørkne igjen da hun fikk plass ved Frelsesarmeens behandlingssenter i forfjor.

– Underveis ble jeg operert for endometriosen, og etter rusbehandlingen har ting bare gått oppover. Jeg begynte å jobbe i Friskt alternativ i februar som erfaringskonsulent, driver med administrasjon og har vært med på gatefotball og mye annet, sier hun.

– Det er også andre erfaringskonsulenter på huset som jeg kan se opp til, som har kommet lenger enn meg. Det er viktig at noen forstår historien din. Virkeligheten er ikke rosenrød, og det kan være tøft å klare seg etter behandling. Derfor er ettervern viktig.

Hun forteller at det å legge seg inn til behandling, er det smarteste hun har gjort, for man kan ikke klare alt alene. Fra vinduene på behandlingsbyggene kan man se folk spille gatefotball, se ekte mennesker som har kommet seg gjennom ekte kamper.

– Folk her heier på deg, og nå kan andre under behandling se hvor langt jeg selv har kommet.

Utenfor er Hilde på vei videre i dagen. Hun har hørt Linn Elisabeths historie før, og alle mulige historier gjennom over 18 år i sitt virke på Behandlingssenteret. Den daglige lederen mener at det står stor respekt av de som tar tak i livet sitt ved å legge seg inn for behandling.

– Kanskje man ikke lykkes første gang, men så gir man allikevel ikke opp, og det er et godt utgangspunkt. Man trenger alltid håpet.